(Kronikk i Dagens Næringsliv 20. april 2001)
Motstanden og kritikken mot medieeierskapsloven kommer hovedsaklig nettopp fra de mektige gruppene som loven tar sikte på å regulere, mener Johann Roppen.
Eierskapstilsynet har de siste månedene møtt kritikk fra mange hold. Statssekretær Roger Ingebrigtsen, tidligere ansatt i A–pressen, har ordlagt seg slik at det kan se ut som medieeierskapsloven er oppe til vurdering, og professor Rolf Høyer ved BI er fortsatt en like svoren motstander av loven. Høyre er fortsatt i mot eierskapsregulering og vil fjerne loven. Norske Avisers Landsforening (NAL) har bedt Stortinget vurdere hvorvidt medieeierskapsloven og Eierskapstilsynet er til hinder for norske mediekonserner i konkurransen mot utenlandske konsern. Dette siste er et meget pussig resonnement.
Omfanget på norske mediekonserners investeringer utaskjærs burde ikke være en overraskende nyhet for oppegående observatører i mediedebatten, men det er nærmest kuriøst å knytte dette til medieeierskapsloven.
Mediekonsernene har alt for flere år siden sikret seg det som er av lønnsome selskaper i norsk medieverden. Agderposten i Arendal og Trønder-Avisa på Steinkjer er de eneste større lokale dagsaviser som fortsatt ikke befinner seg på inventarlisten i Schibsted, Orkla og A-pressens årsrapporter. Og selv disse to avisene har på ulike måter tette bånd til konserne.
Gjennom en kombinasjon av profesjonell
avisdrift og solide markedsposisjoner – de fleste aviser er uten
konkurranse – har de norske avisene gitt konsernene store overskudd gjennom
det meste av 1990-tallet. Disse overskuddene har vært oppfattet som et
litt hyggelig problem. Hvor i all verden skal man gjøre av millionene
slik at ikke kemneren slår kloa i dem?
Infrastruktur har vært en aktuell investeringspost. Schibsted, Orkla og A–pressen har de siste årene tilsammen investert ca. 3 milliarder kroner i nye avistrykkerier. Selv med dagens raske teknologiske utvikling vil levetiden til disse anleggene være rundt 20 år. Det er vanskelig å tenke seg at konsernene kunne gjøre større investeringer enn dette i Norge. Teknologisk sett er norske aviser stort sett langt framme.
TV 2 og P4 har vært ekstremt lønnsomme statlig garanterte monopol-selskaper, og konsesjonsvilkårene har effektivt hindret andre aktører fra å investere i kringkasting.
Hvis pengene da fortsatt skulle holdes innenfor mediesektoren har det vært to alternativer for medieselskapene: Internett eller i utlandet.
Internett er ikke regulert av medieeierskapsloven og det har dermed vært fritt fram for å investere i norske dot.com selskaper, og resultatet vet i dag alle.
Det andre alternativet – utlandet – har også blitt flittig brukt. Men investeringene i utenlandske media startet lenge før medieeierskapsloven ble vedtatt. Orkla så alt tidlig på 1990-tallet at vekstpotensialet i det norske markedet var begrenset, og satset da på å kjøpe aviser og ukeblad i Polen. Seinere har de utvidet engasjementet til andre land i Øst-Europa og kjøpte før jul Danmarks største mediekonsern, Det Berlingske Hus. Schibsted har på sin side kjøpt Aftonbladet og Svenska Dagbladet og er store på programproduksjon og -distribusjon i det skandinaviske markedet. Schibsteds eksperimenter med gratisaviser skjer både i Oslo og i andre byer i Europa. Selskapet følger akkurat de samme strategiene som de globale aktørene, og man skal være passe naiv for å tro at internasjonale strategier kommer som et resultat av press fra lovgivning. Tvert i mot har internasjonale investeringer skjedd i tråd med strategier lagt i samråd med investorene. Investorene forventer og forlanger en internasjonal strategi.
Jeg nekter å tro at direktørene i norske medieselskaper sørgmodig har informerte eierne om at milliardvis av norske kroner må sendes til Sverige, Danmark eller Polen med utsikter til vesentlig dårligere resultater enn man kunne vente seg av virksomheten i Norge, på grunn av den norske medieeierskapsloven. Aksjonærene kunne i stedet forlangt at pengene skulle settes i banken eller deles ut som utbytte.
Nå er altså dot.com selskapene null verd, og overskuddene er ikke så fyrstelige som tidligere. Investorene murrer og mediekonsernene må igjen snu på steiner og kroner for å frambringe gode resultater. Og da er det man plutselig kan se for seg det store samarbeidet eller den store markedsdelingen mellom Orkla og A–pressen. Og forhåpentligvis kan medieeierskapsloven her være et hinder mot et for tett samarbeid.
Det er nå det er viktig å huske på at det som har vært uendret gjennom dot.com turbulensen er mediekonsernenes sterke markedsposisjon i de tradisjonelle meningsbærende medier – framfor alt aviser. Det er nettopp det meget høye konsentrasjonsnivået i norske media som var bakgrunnen for at et flertall på Stortinget og viktige grupper i mediebransjen og samfunnet ellers støttet opp om medieeierskapsloven som ut fra et føre var prinsipp har tatt sikte på å tøyle mediekonsernenes markeds- og potensielle meningsmakt.
Medieeierskapsloven åpner for at regjeringen kan utvide loven til å også omfatte andre media, og Kulturdepartementet vurderer nå dette spørsmålet. Man kan være fristet til å tro at dagens kritikk av medieeierskapsloven er et forsøk fra lovens motstandere på å øve press høyt oppe på banen for å hindre at loven blir utvidet til også omfatte digitale medier.
Paradoksalt nok kan det i dag se ut som om Internett-bransjen av rent økonomiske hensyn hadde hatt godt av litt regulering på et tidligere tidspunkt. Det kunne i alle fall ha medvirket til å redusere investorenes tap.
Johann Roppen er medieviter ved Høgskulen i Volda og har tidligere vært ansatt i Eierskapstilsynet.