Johann Roppen
Brukerundersøkelse av prosjektet
”Videofon 1999-2000”
Notat nr. 4/2001
ISSN 0805-8075
Høgskulen i Volda Møreforsking Volda
2001
Prosjekt: Videofon for døve
Prosjektansvarlig: Johann Roppen
Finansiering: Prosjektet ”Videofon 1999-2000”.
(Hjelpemiddelsentralen i Møre og Romsdal og
Norges Døveforbund med finansiering frå KUF)
Ansvarleg forfattar: Johann Roppen
Ansvarleg utgjevar: Møreforsking Volda
ISBN 82-7692-165-5
ISSN 0805-6609
Sats: Johann Roppen
Trykk: Designtrykkeriet (tidl. Døves Trykkeri)
Opplag: 200
Distribusjon: Haugen Bok, 6100 Volda
Tlf.: 70 07 45 00, faks 70 07 45 50
E-post:
ekspress@haugenbok.no
SFS
bok, Volda, P.B. 278, 6101 Volda
Tlf.:
70 07 53 85, faks 70 07 53 86
E-post:
kts@hivolda.no
Internett-utgave: http://www.roppen.org
Om notatserien:
Notatserien inneholder ulike publikasjoner av mindre omfang. For eksempel forprosjektnotat, foredrag, artikkelutkast med mer. Formålet med serien er å stimulere til publisering og faglig debatt i miljøet. Spredningen går i hovedsak til fagmiljøet i Volda, til eksterne fagmiljø og personer som forfatteren/forfatterne ønsker kommentarer fra. Hver forfatter er ansvarlig for sitt arbeid.
Forord
Prosjektet ”Videofon 1999-2000” er finansiert av KUF. Norges Døveforbund og Hjelpemiddelsentralen i Møre og Romsdal har stått ansvarlige for gjennomføringen av prosjektet.
Prosjektet har to underprosjekt. Det ene har tittelen ”Videofon til bruk i daglig kommunikasjon”, og dette notatet inngår i dette underprosjektet. Det andre prosjektet heter ”Videofon til bruk i fjerntolking”, og vil ikke bli nærmere omtalt her.
Prosjektgruppa har bestått av Leif Gunnar Kvernberg (leder), Norges Døveforbund og Arild Berstad og Arne Vik, Hjelpemiddelsentralen i Møre og Romsdal. Forsker Johann Roppen ved Møreforsking Volda ble engasjert i arbeidet med brukerundersøkelsen av ”Videofon til bruk i daglig kommunikason”.
”Videofon til bruk i daglig kommunikasjon” ble gjennomført i 1999 og 2000. Et utvalg døve og tunghørte tegnspråkbrukere har fått videofoner til langvarig hjemlån. Hvordan har så de døve nyttiggjort seg videofonen?
I dette notatet er brukernes erfaringer med videofon dokumentert på to ulike måter. For det første ble fem husstander oppsøkt av en eller flere prosjektdeltakere og spurt ut om hvordan de brukte videofon i forhold til andre tilgjengelige kommunikasjonsmidler. For det andre ble deltakerne i prosjektet også intervjuet pr. videofon og teksttelefon, og innholdet i intervjuene ble sammenlignet for å finne ut hva slags forskjeller det er i praktisk bruk mellom den nye videofonen og den velkjente teksttelefonen.
Prosjektleder for selve evalueringsdelen har vært forsker Johann Roppen ved Møreforsking Volda. Prosjektleder for ”Videfon 1999-2000” Leif Gunnar Kvernberg har gjennomført intervjuene med deltakerne i prosjektet og stod ansvarlig for å transkribere intervjuene til norsk. Forskningsassistent Vivian Roppen har ordnet intervjumaterialet og skrevet hoveddelen av analysen av intervjudelen av undersøkelsen. Denne er presentert i kapittel 2.
Arne Vik ved Hjelpemiddelsentralen i Møre og Romsdal samlet inn data til eksperimentdelen av undersøkelsen ved å intervjue deltakerne pr. videfon og teksttelefon. Leif Gunnar Kvernberg transkriberte videofonintervjuene til norsk, mens Johann Roppen har analysert videofon og teksttelefon-materialet og omtalt dette i notatets kapittel 3.
På side 2 i dette notatet står en Internett-adresse hvor dette notatet er tilgengelig. Rettinger av feil og andre relevante oppdateringer vil også bli lagt inn der.
Volda/Ålesund, april 2001
Johann Roppen
1. Innledning
Vedlegg: Sammendrag av intervju (er ikke lagt ut på Internett-versjonen av denne rapporten).
I dette prosjektet har vi ønsket å kartlegge hvordan videofonen faller inn i telekommunikasjonsmønsteret til familier som har fått utdelt videofon i forbindelse med prosjektet ”Videofon til bruk i daglig kommunikasjon”.
I utgangspunktet ønsket vi å sammenligne teksttelefon og videofon, da teksttelefonen pr. i dag er Trygdeverkets viktigste standard hjelpemiddel i forhold til døves telekommunikasjonsbehov, mens videofon kanskje er framtidas kommunikasjonsmiddel for døve.
I løpet av prosjektet ble det likevel svært tydelig at også tekstmeldinger på mobiltelefon (SMS), e-post og annen datakommunikasjon (for eksempel Internet Relay Chat (IRC)) var viktig for å få oversikt over alle sider ved familienes kommunikasjonsmønster.
Design
Prosjektet ble delt i to hoveddeler, en intervjudel og en eksperimentdel.
I intervjudelen ble hver enkelt familie oppsøkt og spurt ut om hvordan videofon og andre tekniske kommunikasjonsmidler ble brukt.
Problemstillingen i intervju-delen av prosjektet kan formuleres slik:
Hvordan har de aktuelle familiene brukt videofonen i forhold til andre telekommunikasjonsmidler?
I eksperimentdelene ble videofon og teksttelefon direkte sammenlignet.
Problemstillingen i eksperiment-delen av prosjektet kan formuleres slik:
Hvor effektive
er videofon og teksttelefon som kommunikasjonsmiddel sammenliknet med
hverandre?
Disse to delprosjektene er presentert i hvert sitt hovedkapittel i notatet.
Metode i intervjuene
Man skiller gjerne mellom to hovedtyper av intervju: Kvantitative og kvalitative. Kjennetegnet ved kvantitative intervju er at man har et på forhånd nokså strukturert opplegg og hvor alle svar i størst mulig grad kvantifiseres (tallfestes). I kvalitative studier har man gjerne på forhånd et løsere undersøkelsesopplegg og er åpen for nye innspill undervegs. Begge metodene har sine styrker og svakheter, men begge er anerkjente som vitenskapelige undersøkelsesopplegg.
Siden det var svært få familier som hadde fått utdelt videofon var det i utgangspunktet mest aktuelt å gjennomføre et kvalitativt opplegg. Prosjektgruppa brukte mye tid på å vurdere hvorvidt det var mulig å gjennomføre en mer kvantitativ studie, og mottok også innspill på dette fra styringsgruppa,. som helt konkret foreslo at det burde tas kontakt med Buskerud-prosjektet.
Forsøk på å
gjennomføre en kvantitativ undersøkelse
Et opplegg hvor man søkte å få med flere brukere ville føre til at også personer som ikke direkte var deltakere i ”Videofon 1999-2000” kom med i evalueringen av prosjektet, men man ville til gjengjeld kanskje kunne ha et mer omfattende materiale å bygge på når man skulle trekke konklusjoner ut fra prosjektet.
En avgjørende forutsetning for at dette skulle kunne gjennomføres, var at det måtte være mulig å komme i kontakt med et større antall brukere av videofon.
Prosjektleder Leif Gunnar Kvernberg brukte
mye tid på å kartlegge aktuelle brukere. Han tok kontakt med skoler og kompetansesentra og i tillegg andre institusjoner
som i teksttelefon-katalogen var avmerket som videofon-brukere. Den
første kontakten ble tatt pr. e-post, men det kom svært få
svar. En ny henvendelse ble sendt pr. faks, men også denne henvendelsen
ble møtt med liten interesse. De som svarte sa følgende:
·
Møller
kompetansesenter har videofon, og i alt arbeider det 33 døve der.
·
Briskeby sier de
ikke bruker videofonen, da elevene deres ikke er døve men
hørselhemmede og dermed ikke tegnspråkbrukere. Det går mest
på vanlig telefon og tekstmeldinger på mobil.
·
Døves
Video har videofon og oppgir sju brukere. Men videofonen brukes minimalt.
·
Hunstad skole har
videfon og har oppgitt sju brukere som har tilgang til videofonen.
·
Skådalen
kompetansesenter har videofon, og 15- 16 døve ansatte har tilgang til
den. Videfonen brukes mest til undervisning. De har deltatt i et eget bildetelefonprosjekt
med to elever i 3. klasse.
De øvrige
svarte ikke på henvendelsen. Dette var:
Ål
folkehøyskole
Norges
Døveforbund
Vestlandet
Kompetansesenter (Bjørkåsen og Kongstein)
Nedre Gausen
komp.senter
Andebu Komp.senter
Hjemmet for
døve
Asvo Bergen
Johann Roppen henvendte seg til Buskerud prosjektets faglige leder Anna Valborg Mikkelsen. I hennes prosjekter har videofoner blitt utplassert på skoler og i barnehager til hjelp i undervisning av døve elever og for utvikling av tegnspråklig kompetanse hos lærere.
Anna Valborg Mikkelsen og Johann Roppen kom begge fram til at det var for stor forskjell på Buskerud prosjektet og ”Videofon 1999-2000” til at det var tilrådelig å også inkludere brukere fra Buskerudprosjektet. Dette sluttet også prosjektgruppa seg til.
Når man ikke kunne gjennomføre kvantitative intervjuer for å dokumentere bruken av videofon, så ble det til gjengjeld gjennomført et eksperiment hvor man forsøkte å sammenligne videofon og teksttelefon gjennom et strukturert undersøkelsesopplegg. Dette er beskrevet nærmere i kapittel 3.
Opplegg for kvalitative intervju
Da vi kunne se bort fra å gjennomføre et kvantitativt opplegg ble det i stedet gjennomført en runde med kvalitative intervjuer hos fem familier som hadde erfaring med bildetelefon.
Det var fra Møreforskings side utarbeidet et opplegg for kvalitative intervju hvor hver familie ble stilt spørsmål om bruk av videfon og andre telekommunikasjonsmidler. Dette er nærmere beskrevet i neste kapittel.
For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at når vi snakker om ”intervjupersoner” så er det medlemmene av familiene som ble intervjuet.
Budsjettering og framdrift
Det ble fra Møreforskings side budsjettert konservativt da det i utgangspunktet var mange usikre momenter i gjennomføringen av prosjektet. Det viser seg i ettertid at prosjektet har blitt gjennomført innenfor de gitte rammene – med god margin.
Framdriften i prosjektet har ikke vært som først planlagt – man kan vel kanskje si at det har vært en forsinkelse på 3-6 mnd.
Dette henger sammen med flere ting, men først og fremst skyldes nok dette usikkerhet omkring hvilket undersøkelsesopplegg som skulle velges. Møreforsking vil peke på at prosjektbeskrivelsen som ble lagt fram i mai har blitt gjennomført som planlagt.
Intervjuene ble
gjennomført høsten 2000. Hver familie ble oppsøkt av
prosjektleder Leif Gunnar Kvernberg. Besøket var avtalt på
forhånd, og hele familien deltok i det påfølgende
gruppeintervjuet. Intervjuet ble dokumentert ved hjelp av video. Johann Roppen
deltok som observatør på de to første intervjuene, og i
samråd med Leif Gunnar Kvernberg ble undersøkelsesopplegget noe
justert.
Spørsmålene
som ble stilt var i utgangspunktet følgende:
Hvem i familien bruker tegnspråk?
Hvor mye norsk blir brukt? På hvilket nivå?
Hvordan var det å få videofon i hus?
Hvor lett eller vanskelig er det å bruke den?
Hvor i huset er den plassert?
* Er det selvpålagte restriksjoner i bruken?
* Hvem i familen er det som bruker den?
* Når brukes den? I hvilke situasjoner?
* Hvem snakker dere med?
Hvor godt kjenner dere samtalepartnerene fra før?
Hva snakker dere om?
(Spørsmålene
markert med stjerne ble gjentatt også for teksttelefon og evt. for
mobiltelefon eller Internett.)
De fleste familiene
svarte greit på spørsmålene, men noen var også
skeptiske til å fortelle detaljer om sin personlige kommunikasjon.
Intervjupersonene ble ikke presset til å gi svar på
spørsmål de i utgangspunktet ikke ønsket å gå
nærmere inn på.
I etterkant ble
intervjuene oversatt til norsk av prosjektleder Leif Gunnar Kvernberg.
Ingen spesielle problemer
oppstod undervegs med hensyn til teknikk eller forståelse av hva som ble
sagt på videoen.
En metodisk kommentar
må knyttes til utskrivingen av intervjuene. Kvernberg er døv og
har meget gode tegnspråkkunnskaper. Han hadde også
gjennomført intervjuene og hadde dermed svært godt kjennskap til
hvilke svar de ulike intervjupersonene gav. For framtidige prosjekt vil vi likevel
anbefale at transkriberingen blir gjennomført i fellesskap av en med
tegnspråk som morsmål og en med norsk som morsmål. Det var
slik planlagt i utgangspunktet, men av tids- og ressurshensyn lot det seg ikke
gjennomføre.
De ferdige utskriftene
ble så sendt til de aktuelle familiene for godkjenning, før
utskriftene så ble sendt til Møreforsking for analyse. Denne ble
gjennomført av en forskningsassistent, og kvalitetssikret av
prosjektleder. Nedenfor følger en presentasjon av resultatene.
Bruk av videofon
Bruken av videofon er ikke spesielt omfattende i de aktuelle familiene. Den som brukte videofonen oftest var et døvt barn som hadde 6-7 samtaler i uka, mens gjennomsnittet for de øvrige er ca. en samtale i uken. Dette må karakteriseres som en lav brukerfrekvens.
Den lave brukerfrekvensen av videofonen kan begrunnes i mange forhold:
Dette var et nytt kommunikasjonsmiddel i de familiene som var med i prosjektet. Mennesker trenger en tilvenningsperiode / overgangsperiode når de skal gå fra noe kjent til noe ukjent. Alle som var med i prosjektet hadde fortsatt teksttelefon, som de var kjent med og vant til å bruke og de fleste foretrakk fortsatt denne, selv om de syntes at videofon var et godt tilbud og de var positive til prosjektet.
Det er få som har tilgang på videofon, slik at mange ikke hadde naturlige kommunikasjonspartnere. Det fins heller ikke lister over hvem som har videofon. Dette gjør det vanskelig å komme i kontakt med andre videofonbrukere, utenom de som var med på prosjektet, og som kanskje ikke hadde mye å snakke med hverandre om. De fleste hadde 2-3 kommunikasjonspartnere som også hadde tilgang til videofon privat.
Ingen hadde lyssignal eller andre signalformer som varslet inngående videofonsamtale. De fleste måtte ringe for å avtale videofonsamtale senere. Teksttelefonen blir da gjerne et raskere og mer praktisk alternativ.
Skolene hadde varierende bruk av videofonen. Fra ikke i det hele tatt, der videofonen stod innelåst på et rom, uten tilgang for den døve eleven, til at videofon ble brukt i timene, der den døve eleven kunne snakke med døve elever på andre skoler.
Kun en av prosjektdeltakerene nevnte at han hadde vært med på et videofonkurs på hjelpemiddelsentralen, han sa at det hadde vært nyttig og hadde økt personens videofonbruk.
Plassering av videofonen kan også ha en innvirkning på brukerfrekvensen. De fleste hadde videofonen plassert i samme område som teksttelefonen. Plassering av videofonen var tilfeldig og hadde for det meste med praktiske forhold som telelinjer og plass å gjøre. Plassering bør utredes for å få plassering som gi gode forhold for bruk av videofon. Lys forhold kan være avgjørende for bildekvaliteten, og lesbarhet av tegn.
Tekniske vansker og manglende kunnskap om utstyret førte til redusert bruk av videofonen
Holdning til videofonen
Ingen uttrykte negative holdninger til videofonen. De fleste var positive og enkelte hadde ønske om å skaffe seg videofon privat, før de ble med i prosjektet.
De døve barna syntes at det var spennende og morsomt å kunne få en mulighet til å kommunisere på tegnspråk.
De fleste, men ikke alle, døve syntes at det var bedre å kommunisere via videofon enn via teksttelefon.
Problemer i forbindelse med installasjon og bruk av videofon førte til irritasjon, kanskje særlig for dem i familien som ikke hadde bruk for videofonen.
Det at prosjektdeltakerene ikke hadde så mange å kommunisere med førte også til en skuffelse. Alle voksne uttrykte at de ville ha brukt videofonen mer om flere hadde hatt tilgang til videofon privat.
Problemer
Ca. halvparten av familiene hadde hatt tekniske problemer. De tekniske problemene varierte. Men manglende kunnskaper både hos installatør, leverandør, bruker og eier førte til komplikasjoner og vansker med å komme til bunns i problemene og å få løst dem raskt og effektivt. For noen førte problemene til all telefonforbindelse til husstanden ble brutt da utstyret ble installert.
Manglende opplæring av brukerne førte også til at enkle problemer med videofonutstyret hindret bruk i påvente av at andre skulle komme og korrigere feil, enkle ting som å stille fokus på kameraet og lignende.
Alle syntes at det var et problem at så få andre hadde videofon privat og at der ikke var installert signal for innkommende samtale.
Fordeler
Med videofon kan de døve kommunisere på sitt eget språk. Nøyaktighet i tegnspråkbruken, og gode munnbevegelser er en fordel når døve skal kommunisere med hverandre på videofon.
Videofonen gjør det mulig med lengre samtaler enn ved bruk av mobil og teksttelefon. Mobilen blir bare brukt til korte tekstmeldinger, mens på teksttelefon må man skrive på norsk sine spørsmål, svar, meningsytringer og beskjeder.
Videofonen gjør det også mulig å kunne vise fram objekter som det kan være vanskelig å beskrive med tegn eller med skrift. Særlig for barn som har begrenset ordforråd både på tegn og skriftlig norsk er dette en fordel.
Familiene til døve barn slipper å tolke når barna bruker videofon, noe som er nødvendig ved bruk av teksttelefon.
Døve barn slipper å skrive norsk. Barn kan ikke skrive noenlunde god, nøyaktig og rask norsk før de er 9-11 år, noe som hemmer dem i bruken av teksttelefon.
Barna kan finne kommunikasjonspartnere som kan bruke tegnspråk utenfor sitt nærmiljø, barn de kanskje ellers bare ville kunne snakke med annenhver måned i forbindelse med samling på ressurssenterene, eller andre arrangement.
Kan brukes i forbindelse med tolking, både i privat sammenheng og i kommunikasjon med organisasjoner og det offentlige.
Begrensninger
Videofonen har ingen fordeler i kommunikasjon med hørende uten tegnspråkkunnskaper. Da må man fremdeles gå via tolk, men en kan slippe å møte opp personlig med tolk i enhver sammenheng, dersom for eksempel offentlige kontor hadde tilgang til videofon. Mobiltelefonen med mulighet for å sende tekstmeldinger har ført til enklere kommunikasjon mellom disse gruppene. Bruk av 149-samtaler forekommer nesten ikke lenger blant personene som var med i prosjektgruppen.
Få av personene i prosjektgruppen hadde Internett med tilgang til e-post. Den som brukte e-post aktivt uttrykte stor tilfredshet med denne formen for kommunikasjon.”Chatte”-linjer kan også være til stor glede for døve. Men alle disse mulighetene krever gode skriveferdigheter. Web-kamera er et alternativ til videofonen, der det kan bli ført samtaler på de døves språk som er tegnspråk. Ingen av de døve i denne undersøkelsen opplyste at de hadde noen erfaring med dette.
Videfonens nettverk
Hver familie og hver intervjuperson ble spurt om hvem de kommuniserte med på videofon, mobiltelefon, teksttelefon, SMS og på e-post. Vi så ganske raskt at de som brukte videofonen mest snakket med personer som de også hadde mye annen kontakt med.
Det viste seg også at mange hadde flere felles samtalepartnere, noe som går fram av figuren nedenfor.
På figuren er hver enkelt døv intervjuperson markert med et bilde av et menneske. Sirklene rundt grupper av personer viser at de tilhører samme familie. Retningen på pilene mellom personer viser hvem som har oppgitt samtalepartnere. Når pilen går i begge retninger har begge oppgitt hverandre som samtalepartnere.
I noen tilfeller har intervjupersonene også spesifisert hva slags type kommunikasjon de har med enkelte personer. Det er da markert med tekst på pilen. Hvis pilen står uten tekst står det for videofon-kontakt mellom to personer.
Teksttelefonen er et hjelpemiddel i daglig bruk for de fleste døve. Når videofon nå er aktuell som et nytt hjelpemiddel - hvordan skal man vurdere de to hjelpemidlene opp mot hverandre?
For å undersøke dette ble det i etterkant av hjemmeintervjuene med deltakerne i prosjektet gjennomført et eksperiment hvor likelydende spørsmål ble stilt først på videofon, og deretter på teksttelefon.
Undersøkelsesopplegg
Det var på forhånd utarbeidet et spørsmålssett med enkle spørsmål knyttet til dagligliv og familieliv for deltakerne.
Spørsmålene ble først stilt på videofon, og deretter på teksttelefon. Vår antakelse var at det i alle fall ikke vil favorisere videofon som kommunikasjonsmiddel. Deltakerne ville da alt ha formidlet et svar på tegnspråk, før de skal svare på det samme spørsmålet på teksttelefon.
Man skal likevel ikke se bort fra at noen som svarte mye på videofon var ”lei” av spørsmålet når det samme kom på teksttelefon, og av den grunn svarte kortere på teksttelefonen enn de ellers ville gjort.
På den andre siden kan det hende at man er i stand til å svare bedre på teksttelefonen enn man var i stand til på videofon, bare man har fått tenkt seg litt om. Dette ville i så fall favorisere teksttelefonen.
Vår tanke var at ved å stille enkle spørsmål som kan gi nærmest spontane svar, så kan man unngå denne typen feilkilder.
Gjennomføring
Intervjuene ble gjennomført av Arne Vik, som fra Hjelpemiddelsentralen i Møre og Romsdal tok kontakt med de deltakende familiene og dessuten sørget for at videofon-samtalen ble dokumentert ved hjelp av video, og teksttelefon-samtalen ble dokumentert ved at alt som ble skrevet ble lagret i en tekstfil.
I alt var det ni personer som sa seg villige til å være med på undersøkelsen. De kom fra fem forskjellige familier. Tre av disse ni var barn (8, 10 og 10 år), mens av de seks voksne var det fire kvinner og to menn.
Rent teknisk ble ekserimentet gjennomført som planlagt.
Resultater
De fleste forstod spørsmålene som ble stilt, og gav relevante svar. Språklig sett er det varierende hvor godt norsk som blir produsert gjennom teksttelefonen, mens det på tegnspråk blir produsert fullstendige og sammenhengende budskap.
I svært mange tilfeller ble det gitt nesten helt identiske svar på spørsmålene på videofon og teksttelefon. Det gjelder naturligvis i størst grad for de innledende spørsmålene om navn og alder og hva de enkelte arbeider med.
På spørsmålene om hvordan huset man bor i ser ut og hva man liker å holde på med på fritiden, så var det klarere forskjeller på teksttelefon og videfon. I tabellene nedenfor er svarene med klare forskjeller hentet ut.
Hvordan ser huset ditt ut?
I tabell 1 er svarene fra de som svarte nokså ulikt på dette spørsmålet på videofon og på teksttelefon presentert.
For Jente 1 (10) og Kvinne (27) er det størst forskjell på de to svarene. Videofon-svaret (som ble avgitt først) er svært detaljert sammenlignet med teksttelefon-svaret. Men man skal vel ikke se bort fra at Kvinne (27) ville ha svart mer innholdsrikt på teksttelefon om hun hadde forstått spørsmålet riktig.
Når det gjelder Mann (28), så sier han to ting på teksttelefonen, nemlig at han bor i en privateid enebolig. På videofon sier han tre eller fire ting: Privat, bolig, [Sted] og at huset har loft. Selv i et såpass knapt svar kan man altså si at svaret avgitt på videofon var noe mer nyanserikt enn på teksttelefon.
Jente 2 (10) har i videofon-svaret tatt med type hus, farge, at det er garasje og at hagen er (litt) stor. Det er noe vanskeligere å forstå hva hun mener i teksttelefon svaret. Hun skriver ”gul” som kanskje kan være det hun mener er fargen på huset, og beskriver så (inngangs?) døren som brun og med et vindu. Og dessuten noe som er hvitt. Det kan derfor sies at det første svaret er klarere og mer logisk sammenhengende enn det andre svaret. Man skal likevel ikke se bort fra at svaret på teksttelefon (det siste) er tenkt som en fortsettelse av videfon-svaret, og at Jente 2 (10) anså seg ferdig med overblikket over huset og gikk videre på detaljer.
Kvinne (40) har gitt nokså forskjellige svar, men begge svarene er sammenhengende og gir selvstendig mening. Videofon-svaret går kanskje mer direkte på det som blir spurt om i spørsmålet, nemlig hvordan huset SER UT. Svaret avgitt på teksttelefon handler i større grad om hvordan hun opplever huset. Igjen er det relevant å spørre i hvilken grad intervjupersonen anså seg ferdig med beskrivelsen i første spørsmål (på videofon) og derfor gikk videre til å fortelle hvordan hun selv opplever huset.
|
Tabell 1: Svar på spørsmålet: ”Hvordan ser huset ditt ut” på videofon og teksttelefon. Bare svar med vesentlig forskjell mellom de to mediene. |
||
|
|
Videofon |
Teksttelefon |
|
Barn 1 |
Huset mitt er hvitmalt, har to utbygg på taket (jeg husker ikke akkurat hva det heter) og har takstein på taket. Bak huset er et lite uthus, i tillegg er der et lite hus for søppeldunken. |
gammel hvit og stor med 3 eatsjer |
|
Barn 2 |
Det er en enebolig,
grønt hus med garasje ved siden av og ganske stor hage. |
Gul og på
døren er brunt og vindu
hvit (*) |
|
Voksen 1 |
Huset er hvitt med røde lister. Inne er det mye panel. Kjøkkenet er rødt, både lyst og mørkt. På loftet er det også mye panel, to soverom, ett baderom og en halvferdig stue. Kjelleren er ikke ferdig. Der skal det bli verksted og to soverom til gjester. |
min bor i [Stedsnavn] |
|
Voksen 2 |
Privatbolig i [Stedsnavn] med loft. |
privat enebolighus |
|
Voksen 3 |
Gult hus med hvite vinduslister, brun dør og svart tak. Stort, gulmalt hus med hvite vindusrammer. |
Fint passelig stor hus med grønne og hvite...ved siden av garasje,bra stor i hagen..fint utsikt herfra (*) |
|
(*) Teksten var opprinnelig skrevet med STORE BOKSTAVER, men er her omgjort til små bokstaver for at det skal være lettere å sammenligne budskapene. |
||
Hva liker du best å holde
på med når du har fri?
Som en illustrasjon på at også små barn kan bruke videofon vil først svaret fra et av barna bli referert:
”lekser hjemme ute leker”
Teksttelefon-intervjuet med vedkommende ble ikke fullført da barnet foreløpig ikke kunne godt nok norsk til å svare på spørsmålene, slik at det er ikke noe teksttelefon-svar å sammenligne med.
Spørsmålet om hva man liker å gjøre når man har fri åpner kanskje for flere tolkninger og relevante svar, og er kanskje også mer abstrakt enn spørsmålet om hvordan huset man bor i ser ut. Kanskje burde man heller spurt om hva man gjorde i går ettermiddag og kveld.
|
Tabell 2: Svar på spørsmålet: ”Hva liker du best å holde på med når du har fri” på videofon og teksttelefon. Bare svar med vesentlig forskjell mellom de to mediene. |
||
|
|
Videofon |
Teksttelefon |
|
Barn 1 |
Fritid...... ja, jo, jeg leker ute med å spille fotball, holder på med data, ser på tv, er ute leke med vennene mine, som heter (…) og (…). Vi leker gjemsel eller politi og røver. |
når jeg har fri så spiller jeg fotball eller er ute med vennene mine og leker gjemsel eller politi og røver |
|
Barn 2 |
Av og til på onsdag og fredag - for da kommer jeg alltid hjem tidlig fra skolen - drar jeg til et fritidshjem og spiller bowling, lager avis og forskjellige ting. |
Leier video og fotball og svømining. pc spill og data..(*) |
|
Voksen 1 |
Jeg strikker, syr, er ute i hagen, rydder klær. |
ja , bare litt fri |
|
Voksen 2 |
Jeg holder på med data, fotograferer og reiser til forskjellige steder. Festing blir det også. |
foto, fest, [og data] (**) |
|
(*) Teksten var opprinnelig skrevet med STORE BOKSTAVER, men er her omgjort til små bokstaver for at det skal være lettere å sammenligne budskapene. (**) La til data i et nytt svar. |
||
Svarene er i større grad ulike hverandre – mange snakker om forskjellige ting når spørsmålet ble stilt på videofon og når det ble gjentatt på teksttelefon.
To intervjupersoner svarte omtrent det samme begge ganger – et barn og en voksen. Men begge disse to oppgav flere detaljer eller flere aktiviteter på videofon enn på teksttelefon – selv om svar først ble avgitt på videfon.
Et av barna var langt mer detaljert i sitt videofon-svar enn på teksttelefon. I videofon-svaret tid- og stedfestet barnet ulike aktiviteter, mens på teksttelefonen ble det stort sett bare opplisting av aktiviteter.
En av de voksne misforstod spørsmålet på teksttelefon.
Feil
I ett av intervjuene misforstod intervjupersonen flere av spørsmålene på teksttelefonen og svarte på hvilket sted vedkommende bodde, i stedet for å fortelle om hvordan huset så ut. I dette intervjuet oppga vedkommende også på teksttelefonen feil alder på seg selv.
Konklusjoner
Det overordnede inntrykket er at de fleste gav akkurat det samme svaret på de to spørsmålene. I de tilfellene hvor det er forskjell i svarene går de utelukkende i videfonens favør, ved at svarene er mer korrekte, mer presise eller til dels svært mer nyanserike og utfyllende enn det som er tilfellet med teksttelefon.
Det viser seg også at gjennom videofon er det også mulig for barn under 10-11 år kommunisere ved hjelp av telekommunikasjon. Det er riktignok bare ett barn under 10 år som har vært med på undersøkelsen, men barnets svarmønster viser klart at også barn i denne alderen kan kommunisere med videofon.
Man kan også si at i et av tilfellene misforstod intervjupersonen flere av spørsmålene når de ble stilt på teksttelefon. Misforståelsene førte til at vedkommende ikke svarte på det som ble spurt etter, selv om altså de samme spørsmålene like før hadde blitt stilt på videofon - og der ble spørsmålene fullt ut forstått og besvart på en relevant måte.
Videofonen gjør at døve kan bruke sitt eget språk også i person-til-person kommunikasjon med andre tegnspråkkyndige. Sammenlignet med teksttelefon kan det se ut til at videofon gir mange anledning til å bli mer presise og nyanserte språkbrukere enn de klarer gjennom teksttelefonen.
Det kan se ut som nyere kommunikasjonsverktøy som SMS, e-post og for noen også Chat (IRC) er i ferd med å bli langt viktigere for døve i kommunikasjon enn å bruke teksttelefon-tolking via tlf. nr. 149. Gjennom disse nye kommunikasjonskanalene kan døve også kommunisere med hørende gjennom ”standardutstyr”.
I et politisk perspektiv kan man se disse nye kommunikasjonsverktøyene som en slags ”privatisering” av døves kommunikasjon – i slående kontrast til den tidligere offentlig regulerte kommunikasjonen ved tildeling av teksttelefon gjennom Trygdeverket, særlige teletakster for teksttelefon, offentlig tolketjeneste blant annet gjennom tekst-tolking på tlf. nr. 149 – der det også er regulerte teletakster.
Bruken av videofon i dette prosjektet har likevel vært avgrenset, og hemmet av både tekniske problemer, feil og mangler ved utstyret samt at det er få man kan ringe til.
Noen metodiske kommentarer
Det ble tidlig i prosjektarbeidet klart at den viktigste begrensningen var menneskelige ressurser. Flere i prosjektgruppa hadde i utgangspunktet full arbeidsdag knyttet til andre oppgaver og arbeidet med denne brukerundersøkelsen har dermed involvert svært mange personer – rett og slett for å få arbeidet gjort.
I en slik prosess er det vanskelig å være sikker på at alle involverte til en hver tid tenker det samme og har de samme ideene om hvordan ting skal gjøres og om det rent faktisk blir gjort slik. Når det er sagt så har prosjektgruppa hatt svært mange møter og diskutert de fleste spørsmål forlengs og baklengs.
En annen ting er at denne brukerundersøkelsen direkte og indirekte har fungert som en evaluering av prosjektgruppas tidligere arbeid. Samtidig er det medlemmer av prosjektgruppa som gjennom direkte kontakt med brukerne har samlet inn grunnlagsmaterialet for å gjøre denne vurderingen.
Prinsipielt sett er dette uheldig, og dette notatet kan derfor ikke påberope seg status som en utenforstående og fullstendig uavhengig evaluering av hele eller deler av prosjektet. Når dette er sagt er det likevel interessant å se at på sentrale punkt har brukerne gitt klar tilbakemelding på mangler ved prosjektet – mangler som for en som har kommet inn i prosjektet på et senere stadium framstår som grunnleggende. Først og fremst vil jeg her peke på at videofonen ikke har vært utstyrt med varslingssignal som blinklys – som er standardutstyr på teksttelefon.
Råd for framtidig spredning av videofon
Det er allmennt kjent at hørende (og døve!) bruker telekommunikasjon først og fremst for å opprettholde kontakt med folk man kjenner fra før. Det viser seg også fra dette prosjektet at videofon har fungert som en ekstra kommunikasjonskanal mellom mennesker som alt fra før kommuniserer med hverandre. De som har brukt videofonen lite har hatt få kjentfolk som de kan ringe til ved hjelp av videofon.
For å utnytte dette til videofonens beste kan man velge en strategi hvor man først kartlegger kommunikasjonsmønster i grupper av døve. Grupper av personer som har mye kontakt med hverandre gjennom brev, teksttelefon, SMS, e-post og ansikt-til-ansikt, kan da få tilgang til videofon. Dette vil da teoretisk sett sikre høy bruksfrekvens av videofonen.
Det er ingen grunn til å tro at det er enkelt å kartlegge slike mønster, og i praksis blir det krevende å velge ut hvem som skal tildeles videofon. Sterk grad av brukermedvirkning er antakelig en forutsetning for at strategien skal være vellykket.
Det skal her ytterligere fremmes to teoretisk baserte argument – et for og et mot en slik strategi. Argumentet mot er at en slik strategi vil føre til at de som alt har et velfungerende nettverk vil få dette ytterligere styrket og nok en ny kanal å kommunisere gjennom. Et planlagt spredningsmønster av videofon vil dermed øke kløften mellom de kommunikasjonssterke og de kommunikasjonssvake innen døvemiljøet. Med et slikt spredningsmønster vil videofonen i liten grad bli til nytte for personer som kanskje bor isolert fra andre døve og slik sett har størst behov for gode kommunikasjonsvilkår.
Et teoretisk fundert argument for en slik strategi er at før utbredelsen av aktive brukere av videofonen når en kritisk masse, så er det vanskelig å se at hjelpemiddelet vil kunne oppfylle sitt tekniske potensiale. Sagt på en annen måte: Før man har mange å ringe til, så vil ikke videofon oppleves som et viktig hjelpemiddel i hverdagen. Ved å introdusere videofon for utvalgte grupper som man antar vil bruke videofon mye seg i mellom, så sikrer man antakelig høy bruksfrekvens. Dessuten kan disse gruppene fungere som ”agenter” som markedsfører videofon overfor nye grupper og som også kan hjelpe nye brukere av videofonen.