Noe etter
 

Roman av Hans Morten Sundnes

Dette er en bok som er skrevet for å leses på Nyttårsaften år 1999/2000 for alle de som til tross for statens oppriktige engasjement og hjertevarme målsetning likevel ble sittende alene denne aftenen.
 
 
 

1.

Den ellers uvirkelige konvolutten hadde en skarp egg. Jeg dro den gjennom håndflaten, nesten så det skar, før jeg la det hvite brevet  tilbake i sitt skjulte leie i Jernias Vårkatalog  for 98. Så låste jeg postkassa, gikk rolig opp trappa og lukket døra til leiligheten forsiktig bak meg. Jeg kunne ennå kjenne sporet i hånden. Det var ikke noe jeg pleide å gjøre, men så var det heller ikke et vanlig brev. Kanskje stolte jeg ikke på mine egne øyne og hentet opp venstrehånden som vitne.

Nå ville jeg åpne og lese  i fred. Først. Særlig redd for å bli forstyrret var jeg egentlig ikke. Lara var bare en dyp pust under dyna da jeg stod opp, og jeg fant det svært lite sannsynlig at hun ville komme etter på en god stund. Derfor bestemte jeg meg for å dusje og barbere meg for siden å sette meg godt til rette på det polstrede dolokket og lese. Etter å ha lagt brevet oppå dorullene, hengte jeg fra meg slåbroken, men hørte i det samme noe som måtte være en lyd fra soverommet. Merkelig. Det var i mot alle naturlover, iallfall de som gjaldt på lørdager. Jeg måtte rett og slett ha hørt feil,  men jeg bestemte meg likevel for å åpne konvolutten med en gang. Oftest ble det til at jeg åpnet brevene med kam, og nå var det i hvert fall uaktuelt å rote rundt i leiligheten etter noe bedre. Siden jeg stod i bare trusa, hadde jeg selvfølgelig ikke kammen på meg. Men jeg så Laras grønne stikke ut fra dungen med sminkesaker og sølvsmykker i vinduskarmen. Mens jeg sprettet brevet , var det en ny lyd der. Ristet hun dynene?  Det begynte å ane meg at dette ikke ville bli noen  vanlig dag, men jeg lirket brevet ut og rakk å  lese mitt eget navn, Matias Meand, øverst på arket. Så banket det forsiktig på, to ganger.

Lara pleide aldri å banke på. Men jeg kunne bare glemme hva Lara pleide å gjøre – i hvert fall på lørdager. Nå stod hun der, fullstendig oppreist i badedøra med et alt for våkent ansikt og den gamle gråhvite potta fra Laurits Sands vei i høyrehånden. Hun holdt den ikke en gang stødig, men lett skvulpende, og jeg skyndte meg å holde opp dolokket, som jo ikke stod av seg selv. En kort stund ble jeg stående slik med dolokket og studere fargen og skummet. Så tok jeg meg sammen. Hun kunne tross alt bare bidra med noen lunkne, gule desiliter. Jeg hadde da fått brev. Nå sa jeg det.
- Jeg har fått brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
Et aldri så lite ”oj” kunne nå sømme seg, men hun bare smilte enda mer, og jeg tok i mot små støt av varme fra de nøttebrune øynene. Jeg skylte ned. Hun lyste.  Det var visst jeg som måtte fortsette.
- Jeg har fått brev fra regjeringskvartalet. Skal jeg lese?
- Ja, du skal lese, og vi skal ha barn!

Langt bak i hodet begynte et ras som ikke ville ta slutt. Først en enslig gråstein, et fjernt bulder, en gråbrun sky, men snart noe mye mer, en voldsom tyngde, en ukjent kraft som dro alt ned, som flerret den gamle overflaten av i samme sekund som det kom for dagen en ny, ukjent. Formløse torvstykker, våte steiner, vridde røtter, småtrær, tanker, drømmer, på sykkel langs Loire, på Lama i Andes, slentring i Belize. Hvorfor ikke to hovedfag? Hva med et år i Heidelberg? Et lite liv i Burma? Alt la seg i en mølje i bånn, mens jeg kjente ansiktet bli dratt ned på den ene siden. Noe snudde pusten enten den nå var på vei ut eller inn. Aller først, før jeg sa noe som helst, måtte jeg stoppe dette, måtte la det rase der inne, måtte snu pusten igjen, senke skuldrene, gni vekk leamusen, vri kjeven tilbake, finne et punkt.

Men det var for sent, og raset hadde alt dratt en grå stripe over lysende Lara.

- Du verden!

Jeg kunne ha funnet  på noe verre. Jeg kunne ha sagt ”Kan det være mulig?” for det var en av tankene som meldte seg først. Kunne det være mulig? To forvirrede, avbrutte samleier i hele vår, og så sitter man der med en skrikende menneskeklump, en klump om foten, et stykke familie, i det minste en svært diskutabel abort. En virkelig ekstase på kjøpet ville gjort det mulig å se en slags mening, et samsvar. Faktum var at verken Lara eller jeg skjønte at jeg kom.  Men ville hun ha det? Selvfølgelig ville hun ha det. Og et stort øyeblikk! Jeg la armen rundt henne,  hadde en kort stund overkroppen helt inntil meg, men like etter stod hun lent mot veggen med en flik av sitt eget lysegule håndkle mellom fingrene. Jeg ville ikke spørre, men hun hadde sikkert fått med seg at jubelen var avstemt, det var jo en opplagt ting å spørre om, og jeg sa det. Eller jeg sa det nesten, men nesten er jo ofte mer enn nok.

- Vil du...?
Det spake spørsmålet snudde på halvveien over mot det etter hvert betydelig mer mørke enn brunmørke blikket. Det er ikke slike blikk man prøver seg på å møte udusjet før frokost, og jeg fant meg i stedet en blå flisdekorblomst innimellom håndklærne. Resten av det jeg skulle ha sagt, ble svelget  ned i to omganger. Ingen av oss var egentlig i det vesle baderommet. Jeg var langt tilbake, der jeg helst ikke burde være.

- Han bare feide over meg, og jeg lot meg feie.
Slik hadde hun sagt det, mer sa hun ikke, og kanskje var det ikke så mye mer å si. En uprøvd 17-åring, en hormondryppende gymlærer og siden en utskraping på Bærum sykehus. Var det noe som var fortid, så var det dette. Og heller ikke noe mer å snakke om. Men framtida var blitt så utydelig, mens bildet av halvbarberte, evigbrune Pålsen i sin svarte singlet og med sølvfløyta var så skarpt, så fokusert, som om han hadde stilt seg opp med den hårete brystkassa og den dinglende fløyta borte ved tannbørstene og neglesaksa. Som om han ikke var ferdig med å le.

For jeg skulle ta min første salto, jeg hadde kjent at jeg endelig hadde begynt å bli venn med den  uregjerlige trampolinen. Tjukkasen lå der blå og dissende, så det kunne ikke gå særlig galt. Det var god sikt, slett ikke glatt  - innendørsidrett har sine fortrinn. Jeg måtte bare satse nok til å komme helt rundt, siden kunne jeg finpusse teknikken på brygga i Sandefjord. Men i stedet for å fortsette bevegelsen framover og lande mykt og elegant i det blå, spratt jeg rett til venstre, flakset et par tiendedeler i retning garderoben før jeg dunket skulderen ned i  den fillete matta som Bever dro over gulvet mot ribbeveggen. Og Pålsen lo. Så sjekket han at jeg levde, unnskyldte seg, fortsatte å le og feide over dama mi. Det var riktignok to år etter og enda en liten evighet før jeg visste hvem  hun var, ja før jeg visste at det i det hele tatt fantes noen som het Lara. Men akkurat nå kunne jeg ta på han, på de brune, bulende skuldrene, den hårete kassa, mannen som lo først, som knulla først, som lo ennå.

- Vil hva jeg?

Lara var her ennå, og hun kunne tydeligvis få barn med andre enn hårete, glisende, grisete gymlærere? Selvfølgelig ville hun ha det. Og på en måte kunne også jeg tenke meg at vi endelig fikk lagt gymtimene bak oss. For det var noe der ennå, en stille humring borte ved Solidoxen, en stor, sterk skygge etter mannen som til nå hadde vært den eneste som kunne få unge Lara Kristoffersen til å bære frukt. Men jeg hadde aldri sagt at jeg ville være den andre.

- Jeg beklager. Det kom litt brått.
- Livet er kanskje litt brått. Du blir 29 til høsten.
Hun var tøff nå, tynn i stemmen, men skarp, og jeg var en liten gutt, en ullen dott på badegulvet. Men da hun tok i dørhåndtaket, presset jeg meg foran døra og ba henne vente.
- Tror du ikke jeg har ventet?!
- Ikke gå nå. Jeg beklager.
- Beklager hva da?!

Men nå var ikke stemmen kjølig og tøff lenger. Den var på randen av noe. Utenfor spilte isbilen ”Norge Rundt”, over trakk Karlsås ned, i hjørnet stod vaskemaskinen og snurret skum som om ingenting var hendt, og der stod jeg og visste ikke om jeg ville bli slått eller klort eller forlatt eller foraktet eller om det fantes en terning jeg kunne kaste slik at vi kom tilbake til start.

Så var hun bare i armene mine. I stedet for å gi meg et siste stikk, i stedet for å vende tilbake til dyna eller innta grunnstilling ved kjøkkenbenken, ble hun en varm bylt, et vått kinn og en rygg som ikke ville slutte å riste. Og mens jeg prøvde å plante føttene bredt og trygt og stødig på flisegulvet, og mens fingrene mine gikk seg vill i det  tykke, korte håret, skjønte jeg at det var håp. Situasjonen kunne reddes. Det var bare å trå varsomt. Å si noe uten å si noe.
- Jeg mente ikke å gjøre deg lei deg, prøvde jeg forsiktig. Den kunne da ikke skade, og da hun kom enda tettere, ble jeg modigere. Hva med en liten restaurantaften for å feire – en god rødvin og kanskje en cognac før hun ble altfor gravid?
- Jeg vil jo ha dere begge to.
 Slike sukkende søte, enkle setninger kan det bygges byer på. I dette tilfellet begrenset reaksjonen seg likevel til varme ilinger fra øret og ned i lårene. At jeg for min egen del var mer enn fornøyd med Lara og bare henne, lot jeg være akkurat nå. Stødig.  Trå varsomt.

Jeg skulle akkurat til å legge fram to alternative tre-rettere, da den roterende Phillipsen bak oss plutselig sa ”klikk”. Det var ikke noe lite, beskjedent klikk, men et skarpt talende klikk, som om den durende klossen i hjørnet ville melde seg på i samtalen. Selvfølgelig! Det må jo ha vært der det skjedde! Mitt siste lystige påhitt hadde blitt  motvillig godtatt mot at Lara fikk skrape Flax-loddene, slippe trappevasken og droppe skituren. Styret med å komme i posisjon på den blanke boksen og ikke minst timingen, gjorde kondomplunder utenkelig. Et lite under var det at det gikk, men direkte underbart var det ikke. Lara hadde sparket ned balsamen og barberskummet i vinduskarmen, men jeg skjønte aldri om det var i vellyst eller i ubalanse.
- Tror du? Spurte jeg, men Lara bare smilte innforstått. Matias Meands sønn måtte ha blitt unnfanget mens sentrifugen dro seg opp mot 1200 omdreininger i minuttet! Hva slags barn fikk man av slikt?

Laras myke hånd satte en effektiv stopper for videre filosoferinger. Fingrene smatt diskret under trusekanten, siden rett på sak, min sak. Ærlig talt kan det ikke ha vært så enkelt  å komme til saken der nede. Min ellers oppstemte turkamerat var preget av stundens alvor, jordvendt og angrende. Lara fomlet seg fram, men satte opp et pussig uttrykk, som om hun hadde stukket hånden ned i sviskeposen og oppdaget at det var bare var en enslig igjen. Det var noe uendelig godt, noe trygt over det ansiktet, kveldshimmelmykt med runde ferskenkinn,  men samtidig med tette sterke bryn under den halmgule luggen. Og nedenfor de mørke vingene to blanke, dypbrune brønner som man aldri kom til bunns i.

Hva kom først? Plommene eller brystene til Lara? Jeg visste ikke, men de duvet deilig, plukkeklare der inne bak den blå bomullen. Pusten ble tettere og føyde liv og bevegelse til. Nå merket jeg også min egen pust, og jeg sanset luktene som fylte opp – Laras kremer, Laras parfyme, pudder, balsam, spray, såpe og Lara selv som stod der og pustet og bugnet og klemte. Jeg tror jeg ante det lille, forsiktige, blekrosa smilet først. I neste sekund skjønte jeg at det igjen var harde tider, at jeg ikke kunne skylde på dårlig utstyr, men måtte gjøre et valg. Kunne jeg såre henne nå? Måtte jeg ikke trø varsomt? Hodet holdt det fremdeles gående mens hånden tok et brått dykk innunder strikken, hennes strikk. Den fortsatte videre så langt den bare kunne komme slik at pusten til Lara forsvant i et dypt søkk og  ikke kom til overflaten igjen før vi begge var i posisjon på maskinen . Nå klikket det igjen.

Nesten alle programmene  på Philips 536576 blir sluttet av med fire skyllinger, tømming og sentrifugering. Egentlig var det en aldri så liten morgenbragd at jeg hadde prestert å dytte stuegardinene i maskinen før jeg gikk i posten. Derfor var det ikke med direkte dårlig samvittighet jeg tok spenntak i servanten og gled inn. Balsamen og vaskepulveret var ryddet unna, mens sengetøyet i kurven og håndklærne var lagt i en dunge på toppen. Philipsen pleide å avslutte vaskeshowet med en uvanlig kraftig og vedvarende risting, og kunsten var å være i støtet etter siste klikk.

Stillingen var slik at brystene bare streifet borti meg innimellom, men det var lett å bore nese og munn inn i halsgropen hennes. Det luktet nyskårne stikkelsbærbusker. Mars-sola hadde begynt å stige og var så vidt kommet på offensiven i kampen med furukronene som omsluttet borettslaget.  Nå presset den en smal stripe inn gjennom det ene baderomsvinduet, et lysbånd, en  smal stripe vår som la seg ledig over skulderen til Lara. Hun lukket øynene.

Forrige gang virket det som hun hadde lyst til å begynne å skrape flax-lodd alt mens vi holdt på. Stillingen var vond, vaskemaskinen kald,  Karlsås kunne høre, og hele greia var bare toppen av mine tomme, utvendige sex-påfunn. I tillegg ble vi fulgt helt til veis ende av en angst for at den nye t-skjorta mi ville farge hennes lyseblå lammeullsgenser. Det gjorde den også – det var definitivt dagen for å skape noe nytt, bulete mager, unevnelige farger, friske formuleringer. Men nå! Mildt og mykt og murrende. Det hadde ikke vært nei å få om jeg hadde bydd på en skitten lastebilmotor eller et nymalt sykkelstativ. Men var dette oss? Var ikke dette i ferd med å bli noe helt annet enn Lara og meg?

Men det var jo ingenting som var som før. Magen hennes var bløtere, skyggen under brystene skarpere og den jordbrune føflekken ved albuen tydeligere, mer levende, svulmende, som om det hvert øyeblikkelig skulle begynne å gro grønne vekster opp av den. Hun gjorde en vridning på kroppen slik at solstripen gled over føflekken, videre over kneet, brystvorten før den la seg til ro rett over den tørre, blekrosa munnen som jeg slett ikke kunne nå etter den siste manøveren. Også leppene var tydeligere enn noen gang, men tørre, småsåre og med nyfødte, små sukk som slepte seg over underleppa før de kravlet videre ned over kroppene vår. Jeg prøvde å vri og strekke meg for å fange et av disse sukkene. Men det var umulig å få til uten å dra Lara med meg i avgrunnen mellom maskinen og dusjeveggen. Nå smilte hun, åpnet øynene og smilte bredt og blendende i det skarpe lyset, slik at tusener av støvfnugg danset i lyset fra tennene. Så kjente jeg en hånd i nakken, en bløt munn og et kriblende sukk som akte over tungeryggen og ned i magen. Lara var fort tilbake på plass, med fjerne lepper og lukkede øyne. Nå lukket også jeg øynene. Det gikk ikke an å være her. Men det gikk slett ikke an å gå.

Ellers var det bare lukten av tjære som gav meg disse bildene. Den veldige dampende lukta av bryggetjære med plass til en hel sommerbarndom. Rykket i ospestanga og den vesle, glinsende fisken som spratt opp til sola før den ble liggende i den våte dammen midt på brygga.Den lysebrune fiskemagen var bløt og glatt, men ryggfinnen greide å stikke en rød prikk i fingeren mens jeg fiklet med kroken. Likevel ble jeg ikke sint, og etter at jeg hadde sluppet den vesle kroppen med de svarte skremte øynene oppi balja, var jeg så tett på - jeg kjente det vesle støtet av håp i det den nådde vannet, så ryggfinnen sprekke den store boblen midt på,  og mens den pilte rundt mellom plastveggene, var jeg like bak. Derfor var jeg også med på fortvilelsen, de meningsløse rundene, stangingen mot de hvite, glatte veggene og så resignasjonen; det fantes ikke lenger noe hav, bare en balje.

De blekhvite lårene til Lara vokste seg store og uoverkommelige. Det mørke kjønnet sugde meg ut og inn, ut og inn,  ut av fortida inn i framtida, inn i ansvaret ut av friheten, ut av drømmene og langt, langt inn i det ustyrlige, men stramme livet. Knappene jeg hadde å trykke på var der ikke lenger,heller ingen glidespaker eller hendel å dra opp. Det var ikke mine følende fingre eller stramme støt som presset stønn og safter ut av Lara. Alt kom fra langt vekk, et sted langt borte eller bak eller kanskje langt foran. Selv ble jeg bare  knadd. Det var nå jeg burde hoppe av, men nå var det ikke lenger mulig. Helt forsvarløs og naken  var jeg trengt halvveis liggende opp i hjørnet på badet for å knas til beskytter, for å eltes og vris og formes til noe som til forveksling kunne tas for å være en kjernekar i en kjernefamilie.

Det surklet grovt i slangen i hjørnet. Vasken hadde kommet til tømmingen etter tredje skylling, noe jeg opplevde som et roligere parti. Lara pustet nesten uhørlig og holdt meg i skulderen, mens det sildret nytt, friskt vann gjennom rørene. Snart romlet det under oss på nytt -  to av mine truser sammen med kjøkken- og baderomsgardinene. Dette spede forsøket på vårrengjøring var også årsaken til solstripen som sveipet over de nakne kroppene våre. Samtidig ble det mulig å se ut, men det eneste tegnet til liv, var en kråke som flakset forbi med et alt for stort eple i nebbet. Litt distrahert ble jeg av den store fuglen, og jeg måtte få nytt fotfeste på servanten. Men nå var Lara  kommet lenger bak, og jeg var nødt til å presse kneet mot stoppekrana for å komme inn igjen.
- Er det deg igjen? kom det med en liten latter. Hva var det egentlig jeg deppet for?  Mild og myk, våt som et myrtjern, beredt som en speiderleir  - og fullstendig uten risiko! Jeg hadde jo verdens beste prevensjon; dama var på tjukken! Ikke noe gummistyr, pillesjekk, fjorten dager meg her og fjorten dager meg der – det var bare å dure i vei. Det var iallfall ingen vei tilbake. Ved å gripe dusjdøra, kom jeg litt bedre til.

Var det ingen vei tilbake?! Var det virkelig oss? Og var det en til? Barn. Barn. Far. Far. Var jeg voksen nå – her i dette øyeblikket på toppen av vaskemaskina i tredje etasje i C-blokka? Eller var jeg bare lurt? Og var det nok fremtid til enda en generasjon med sultne, forvirrede mennesker?

- Var det alt far hadde i dag i dag?
Spørsmålet kom skøyende, men også lettere snurt. Det gikk opp for meg at jeg var i ferd med å sende Lara ut på et fullstendig innholdsløst ritt på den fyrrige philipsen. Selv en relativt dyr helautomatisk vaskemaskin er fullstendig blottet for tålmodighet, og med en hard stoppekran og en tilsvarende myk manndom på toppen av dette var situasjonen  rett og slett i ferd med å bli vrien. Så skjedde det. Virkelig.

Det begynte som en svak murring, en stille dur som i like stor grad bredte seg oppover ryggen som gjennom øregangene. Like etter kom en ny dur, men den var kraftigere enn den første og pulserte med en jevn rytme. Det går ikke an å si at denne duren forplantet seg i kroppen – den var alt i kroppen, var min egen takt, min medfødte puls. Så kom brølet, bulderet, denne dyriske kraften som våkner i en hver vaskemaskin. Vi som satt på toppen av det hele, var rystet, oppskaket, ja i et lite sekund tror jeg vi begge fikk skjelven. Og det gjaldt ikke bare oss. I vinduskarmen hadde jeg latt det stå igjen en flaske med ”Blue Stratos” etterbarberingsvann. Den var stor, blå og ubrukt, gitt av Laras mor etter en helgetur til Strømstad og med en lukt som kunne minne om en blanding av mors parfyme og Pyrisept. Også  denne flasken ristet, samtidig som den beveget seg i jevn fart mot kanten av stupet.

Men aller mest ristet brystene til Lara. For det første beveget de seg fordi Lara strevde med å finne balansen. De skalv, og samtidig vibrerte de med en frekvens som antagelig etter hvert nådde maskinens egen på 1200 i minuttet. Det var et syn for guder. Det var et syn for menn. Det var et syn som fikk meg til å glemme stålet på stoppekrana som lett dirrende boret seg inn i huden under kneskålen. Det var et syn som gjorde meg, Matias Meand, til en fjellpigg som med eruptiv kraft reiste seg opp fra det hvitlakkerte slettelandet slik at Lara for alvor mistet balansen og nesten feide det blå og billigkjøpte etterbarberingsvannet i bakken. I stedet grep hun det i fallet, fikk støtte mot karmen før hun så fikk samlet hele tyngdepunktet over mitt nye harde jeg.

Som sagt merket jeg ikke lenger stoppekrana. Jeg registrerte heller ikke den smale  stripen med dugg som begynte å krype oppover vinduet. Men Lara må ha funnet et sårt punkt da hun helt uventet begynte å presse det harde, spisse hjørnet av Blue Stratos inn i ryggen min. Jeg holdt pusten, mens jeg ventet på at hun skulle slippe. I stedet klemte hun hardere. Det påfølgende stønnet var slett ikke av vellyst, men ble tydeligvis misforstått. Lara svarte med et klynk, pustet umiddelbart tyngre og presset flaskehjørnet enda hardere inn mellom ribbeina. Så kom det et stille ah, den skarpe smerten forsvant i et kraftig knas, og når jeg tømte meg, var det egentlig ikke i Lara, men inn i denne tette  duftskyen, denne sære, men sanselige blandingen av mors godlukt og gammelt sårvann. Den lille dumpe lyden under må ha vært den ene av de to halvtørre underbuksene som falt fra toppen av trommelbanen og ned på det andre tøyet.
 - Pass deg for skårene, mumlet jeg.
- Jeg skal ikke blø på ni måneder, kvitret Lara, landet like ved og spratt inn i dusjen.
 
 
 
 

2.

Når var termin? Det hadde jeg glemt å spørre om. Hun hadde merkelig nok ikke sagt noe heller. Ved nærmere ettertanke virket det som om hun ville jeg skulle spørre. Jeg tygde ut først.
- Tredje januar!
Hun var stolt av det også.
- Jøss! Tredje dagen i det siste året i det andre tusenåret. Ikke verst!
Hun strålte og tømte melkeglasset på  lykkelig vis.
- Dersom vi  kniper inn et par dager,  kan vi sikkert få masse gratis bleier og salve.
Lara smilte fremdeles.
- Vi skulle nesten drøyd til år 2000. Da hadde vi fått mange reklamebleier da!
Jeg trodde hun skulle le litt nå, men i stedet ble min egen humring hengende alt for lenge, som et feil slips.  Lara så forbi meg, ut mot 38-blokka eller kanskje ut mot lufta mellom blokka vår og 38-blokka. Så falt blikket mot  brunosten som lå og led i sola. Vi hadde sittet lenge ved bordet – midt mellom de to viktige møtene i det vi kan kalle familien Meand Kristoffersen denne uken. Om litt var det min tur. Men det var veldig viktig at vi fikk litt tid sammen innimellom. Hadde det ikke vært hyggelig? Jeg prøvde å hjelpe Lara med å rydde av. Men da jeg strakk meg etter leverposteien, var hun der med det samme. Så siktet jeg inn marmeladen. For sent. Lara håndterte kjøleskapsdøren med venstrehånda mens hun plukket bordet rent med høyre. Til og med rødbetene som måtte opp fra skåla ved leverposteien og tilbake på glasset på kjøkkenbenken først. Det må ha vært med vilje.

Smellene fra kjøleskapsdøra ble både kraftigere og hyppigere, og til slutt lå bare brevet fra departementet igjen. Det kunne hun ikke ta. Innimellom slamringen kunne jeg ane lyden av trikken fra Østerås, og jeg visste at jeg kunne og burde rekke neste.

- Hadde jeg tid til å kjøpe Dagbladet?
Når man skal på møte i et regjeringsorgan,  er det en fordel å vite ting. Kanskje hadde regjeringen gått av. Kanskje var det endringer i landslagstroppen eller i feberen til Boris Jeltsin. En avstikker til kiosken på Eiksmarka betydde ikke mer enn 70-80 meter ekstra.  Det burde gå. Jeg prøvde å småjogge bortover fra biblioteket, men det var ikke de vanlige skoene mine, ikke de vanlige buksene heller, til og med trusa var ny og feil. De brune skoene med dusk og slitt lærsåle hadde vært helt suverene under konfirmasjonen i fjor. Nå hang de så vidt med.  Idet jeg var framme ved kiosken og skulle grave fram en tier, rumlet det velkjent  fra Lijord-skogene. Normalt hadde jeg greid den spurten. Med mine gasslette Reebok kunne jeg til og med ha  greid avisen og pluss en stor Japp, sprintet opp til stasjonen og jogget elegant inn på bakerste vogn. Men denne dagen var jeg handikappet fra ytterst til innerst og alt før jeg var over Niels Leuchs vei, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Irriterende presist og helt ubarmhjertig ålte den blekrøde T-bane-slangen seg under Snaret. Jeg stod svett og avisløs  igjen på perrongen og tenkte på den tida da en trikk var en trikk og alltid var for sein når jeg selv  var det.

- Der er kongen.
Den grove pekefingeren til far hadde skutt fram fra et sted bak hodet mitt og traff Olav V i halsen, like over anorakkåpningen. En fem-seks år må jeg ha vært, og det store svarthvittbildet var ikke bare mitt første møte med verdens aviser, men også det første bildet jeg kan huske av Norges konge. Selvfølgelig stemte det ikke. Jeg svelget melken, men ikke uten videre påstanden fra pekefingeren  bak stolryggen. Det kunne ikke stemme at det var en konge på bildet. Jeg så bare en gammel, halvtjukk anorakkgubbe med en ussel papirtier i hånda.
- Han tar trikken. Han må jo betale, kom det pedagogisk fra farsvesenet som hadde flyttet seg til speilet ved kjøkkenvasken. Der okkuperte han samtlige fingre med å dra og slite i det blå tøystykket rundt halsen. Jeg måtte jo bare godta det, men meldingen måtte få synke. Jeg tygde.  Kanskje var det ikke så spesielt å være konge, men det måtte likevel være litt spesielt å kjøre trikk. Helt sikkert. Far startet opp bilen.

Det kan ikke ha vært så lenge etter jeg stod på perrongen med min egen gule, klamme trikketier og en lapp der det stod RØA og en mer utydelig skrift som var tante Toves adresse. Ellers husker jeg bare den hule fløyta, det brunrøde setet, suget i magen når vi sjangla over Grini-broa og den mystiske hvithårete damen som hyggelig, men bestemt hindret meg i å gå av på Ekraveien. Siden skulle det teak-kledde el-vesenet ikke bare bringe meg trygt fram til Toves hjemmebakte skolebrød, men også til turning i Njårdhallen, Pippi Langstrømpe på Oslo Nye, norsk triumf i Holmenkollen, og vi tar også med den fartsfylte 16-års-filmen ”Corvette –sommer” på Eldorado erobret i en alder av 14 år og 11 måneder.

Men når man gikk av, forandret den hyggelig sjanglende teakvennen med skinnsetene fullstendig karakter. Trikken beveget seg nemlig i gatenivå, og dersom man for eksempel måtte krysse skinnene etter å ha gått av, var man alt i faresonen.Eventyrene, lesebøkene og Daktari var fulle av sterke bjørner, snerrende ulver, smidige tigre, gale elefanter, fallende slanger og snøftende drager. Men verken langs Lijordbekken eller lenger innover i Bærumsmarka var det mulig å spore opp så mye som et oppsmuldret hoggormskinn. Trikken derimot, kunne knuse et guttelår til hvitt pulver, lage trekkspill av en folkevogn og til og med ta opp kampen med en velvoksen buss. I mangel av jungel og ulveflokker dyrket vi derfor vår enslige, men til gjengjeld svært så regulære fare. Med risiko for liv og tilsnakk spredte vi femøringer, knall og kinaputter ut over trikkeskinna. Pulveriseringen av en vanlig stein kunne faktisk være vel så interessant, og de ulike og varierte eksperimentene utgjorde et viktig supplement til det vi fikk med oss på skolen. Min alt den gangen dårlige sans for timing ble demonstrert da en helt ny flaske Idun ketchup ble lagt på skinna to timer før mitt eget bursdagsselskap. Men vi fortsatte å gjemme oss under broene, planla dobbelsidige snøballangrep, og med våre godt utviklete kunnskaper om skinnedyrenes vandringsmønster brukte vi trikkesporene mellom Østerås og Røa som gangsti – bare nå og da avbrutt av febrilske dykk i grøfta når Østeråsbanen var ute av rute.

Den blassrøde vogna som gled seg inn mot perrongen på Eiksmarka var selvfølgelig i rute. Og den var ufarlig og sjelløs. Borte var rovdyrskinnet på setene og jungelkledningen utenpå. Den eneste betjeningen var bleke, skjortekledde vakter som plutselig kunne løsne fra plastinteriøret, stige fram og peke på deg. Vogna  sjanglet ikke, skranglet slett ikke, men summet seg framover på sitt eget glatte spor, hevet over eller senket under eller gjerdet inne fra resten av trafikken og menneskeheten. Noe slikt heter selvfølgelig ikke trikk, men t-bane.

Bakerste vogn var ikke bare sjelløs, men også tom, nesten. Helt framme satt ei lys jente og så ut av vinduet. Trolig en ungdomsskoleelev. I det jeg gikk på, så jeg at hun hadde en fersken i hånden, men hun så ikke ut til å røre den. Midt i satt en mann og så i avisen. Etter normal folkeskikk burde jeg da ha satt meg helt bak. Men jeg gjorde ikke det. Til min egen forundring satte jeg meg pladask ned rett ovenfor avismannen. Det var slett ikke fordi jeg fant han spesielt tiltalende. Den atmosfæren som fra før av slett ikke var i vognrommet, fortettet seg merkbart da jeg var kommet så langt at jeg kunne plassere de lysebrune skoduskene mine innimellom de digre, mørkebrune snøreskoene hans. På innsiden av høyre buksebein hadde han et tynt lag med trestøv. Når han flyttet foten for å komme seg så langt som mulig meg, dalte det gult støv fra de gråsvarte buksene og ned på skoene mine.  Selv om han bare flyttet seg fem centimeter inn mot vinduet og lente kroppen litt bakover, var det en omfattende operasjon – mest fordi han var en omfattende mann. Dagbladet ble som et Donald i de rødlige, grove nevene, og benken forsvant bak den brede figuren og de skrevende lårene.  Men øynene var små. Som tynne, stikkende, svarte kulepennspisser var de, og nå stakk et av dem fram på siden av Dagbladet som for å sjekke at jeg ikke var en tilfeldig nevø eller en kriminell. På Grini kom det ingen på, slik at avismannen, det vesle ripset med fersken og jeg fremdeles hadde vognen for oss selv, mens den summet over Grinibroa. Det fløyt en diger grein midt i Grinidammen.

Jeg kunne kjenne sagflislukta, men den blandet seg med søtlig svette og en svak muggeim. Det må ha vært avisen som gjorde at jeg satte meg der. Irritasjonen over å ha gått glipp av både Dagbladet og den forrige trikken, hadde ikke sluppet. Likevel hadde jeg tenkt å finlese brevet, men det var også noe med fosriden av avisen.Motmannen luktet fort planene mine og prøvde å finne en posisjon som var relativt naturlig uten at det var mulig for meg å lese. I og med at det bare var hovedoppslaget jeg var ute etter, hadde han ikke sjans. Jeg så mer enn jeg hadde lyst til.

”KJØPTE NYTT ANSIKT FOR 58 000” ”Jeg prioriterer dette foran sydenferie”, sier Mari (55). Avisa hadde ingen andre nyheter på framsida, bare Mari og hennes to ansikter; det gamle gratisansiktet og det nye unge, takserte. Jeg vet jeg burde ha gitt meg med det, en rask tjuvkikk på framsida før jeg fant en flekk på det grå gulvet eller viet meg til passerende trær og hus. Men jeg kjente at jeg ble dratt mot det ene av bildene, av gamle Mari , hun som ikke fantes lenger. De var ikke noe jeg hadde kontroll over. Kanskje var det ikke riktig å kalle henne gamle Mari. Da bildet ble tatt, måtte hun jo ha vært yngre enn kvinnen som var avbildet på bildet nedenfor, etter operasjonen.  Men det var sant at hun så eldre ut, og jeg var heller ikke sikker på om det egentlig var Mari som så på meg. De tunge, manende øynene minnet meg om en indianer, en urkvinne. De levde, selv om de ikke fantes lenger, selv om de bare eksisterte som  papir. En hånd for opp til kinnet som for å forsikre om at mine hud ennå var der, at ikke jeg også var blitt flat og krøllbar. Så samlet jeg meg før jeg igjen møtte dette papirtynne, blafrende, men likevel dype, trygge blikket. Hun smilte til meg. Vi var de siste urørte ansikter.

Nå hadde jeg riktignok blitt påtvunget en tannregulering i trettenårsalderen, men det var mot min egen vilje, og reguleringen kan også ha vært nødvendig for at jeg skulle kunne fortsette å tygge og smile eller for at jeg ikke skulle bite i stykker leppene. Ellers følte jeg meg virkelig som et urørt ansikt, et primitivt naturbarn fra slutten av sekstiåra. Vi hadde tenkt å gå i graven med alle våre føflekker, våre store ører, bollete kinn, det fargeløse håret, de fettfulle valkene, de medfødte knærne og hele vår hjemmelagde sekstiallskropp. Og jeg visste at jeg var en av de siste som fikk lov til å smile mot et smil som ikke bare var ekte, men helt ekte -  som kunne dytte nesen.mot en ordentlig pupp av kjøtt og sende følende fingre på lange kveldsturer over en snittfri kvinnekropp

Nå raslet det markert i papiret der Mari hørte til. Jeg merket også et litt slitsomt kremt bak henne, og det oppstod en snodig brett som skrådde over nesen før hele siden ble vendt mot midtgangen. Jeg og Mari mistet kontakten helt, men det gjorde ikke så mye. På Røa hadde det kommet på fem nye passasjerer og tre av dem hadde med seg den samme avisen. Hvor jeg snudde meg, fikk jeg dette dvelende blikket tilbake – ikke fra medpassasjerene, men fra avisa de holdt opp framfor seg. Et par dager etterpå hadde jeg en drøm, og drømmebildene er nok med på å forsterke det opprinnelige inntrykket. På hvert av setene i vogna satt det en person med avis. Det var også den samme avisen, men bildene  av Mari på de ulike forsidene var ikke helt like. På et kunne hun le. På et annet så hun sjenert ned med sammenbitte lepper. Like ved var det ett der hun snudde seg halvt vekk – slik at jeg mistet øyekontakten, men fikk et inntrykk av profilen. Og der kom det en geip! En tjukk blå tunge stakk ut fra et ertent fregneansikt lengst framme i vognen. Hun må ha vært seks eller sju. På bildet like under var hun kanskje enda yngre, men gråtende eller sint og med venstrekinnet skrapet opp. Så kommer tunga fram i gjen – en blek liten sak mellom to knallrøde lepper og med et sitrondrops på spissen. På det neste er hun ikke så kraftig sminket, og jeg kunne ane konturene av et arr på kinnet. Det andre kinnet hvilte mot en bjerkestamme. Hun så rett inn i kamera med to mørke, sterke soler. Og der! Var det bryllupet? Det måtte det være, med hvitt slør og rød og gul blomsterkrans, men akkurat det bildet var ufokusert og jeg greide ikke tyde uttrykket.  Så kom det et grått, et sorgbilde, tynn, tynn  hud som nesten gav etter. De neste bildene, som var lenger bakover i vognen var mer dagligdagse, uten de sterke stemningsskiftene. Der fant jeg også igjen bildene fra den første avisa. På forsidene bakerst i vognen var det ikke mulig å se hva slags uttrykk hun hadde. Blikket ble borte. Ansiktet fløt sammen i en gulbrun saus. Jeg kunne ikke vite om det var noen der i det hele tatt

Men det var altså bare tre med avis – pluss den som var vendt vekk fra meg.
De satt der alle lett vuggende mot Sentrum, men med et fast grep om verdens, nykjøpte elendighet, med bilag. Fri for både hissige utbrudd, knyttede never, nervøse rykninger, oppgitt hoderisting og små, resignerte sukk bladde de gjennom dagens dødsulykker, ran, kriger, politikerslakt og Maris store øyeblikk da hun droppet årets evinnelige og  forgjengelige sydentur til fordel for et evigungt fjes. Skjønte de ikke i hvilken retning det bar? Hadde det ikke gått opp for dem at dette bare var begynnelsen?

For en ting var å bytte kupevarmeren i smalere nese, hjørnesofaen med nytt hår,  søndagsmiddagene med fyldigere munn, London-weekenden med mer definerte brystvorter og fredagspilsen med en stålhard, 36-centimeters, oppoverbuet  super- reisning med touch-kontroll i  lysken. Men det stoppet bare ikke der. Verken pengene eller det andre stoppet der. Det skjønte jeg. Og vi var ennå ikke kommet til Makrellbekken.

Derfor var tiden inne, og derfor  nappet jeg nærmeste Dagblad til meg. Med en sammenrullet avis i høyrehånda stilte jeg meg opp i midtgangen, og mens jeg talte, sørget jeg for å vende meg vekselvis til de som satt bak og foran og til den måpende mannen rett nedenfor. Jeg begynte med Mari, men som jeg også sa; Mari var jo bare begynnelsen.
-Alt er velment, sa jeg.
- Alt er så til de grader velment, og det vil alltid være mulig å  finne velmente  påskudd for nye ting å gjøre med livet rundt oss og i oss.  Og når man er ferdig med alt dette velmente, er det alltid penger til  å bruke disse framskrittene på en ny måte, helt på sida av den opprinnelige velmente hensikten. Og når noen begynner å protestere mot at man går over grenser, så er jo grensene for lengst overskredet med de aller, aller beste hensikter.

Jeg trakk pusten. De 14-15 medpassasjerene virket forvirret. Det fikk briste eller bære.
- Tror dere det er nok med skjønnhet? Med lykke? Med evig liv? Ånei! Nå er tiden inne for innoperert leksikonchips, flytende portugisisk inn med morsmelken, garantert IQ fra sædbanken, vikingblod,  Einsteins hjerne, Kurosowas drømmer, Ronaldos rykk,  lady Dis hjerte og kanskje til og med hele gensettet til de opp til 170 år gamle yoghurtspisende oldingene i Kaukasus. Alt ville snart være å få kjøpt, først dyrt, men så rimelig. Og hva skal de rike kjøpe seg når vanlige folk får råd til Nobelprisvinnerbarn , sprintmestere og gurugener? Hva skal de rike kjøpe seg da?

Jeg lot spørsmålet henge i luften og fabulerte videre. Et uvanlig , skjelvende lys lå over Njårdhallen. Jeg syntes T-banen sjanglet.
- En dag kommer den nitide gjennomsøkningen av relikviene til å bære frukter. Jesus-genet vil oppdages på et klede i Italia eller en nagle i El Salvador. Med 15-16 milliarder sjeler å frelse vil det åpnes for 12 kloninger i første omgang. Det vil sikkert være lettere å enes om et bibelsk tall. Antagelig vil 10-11 bli plassert i den rikere delen av verdenssamfunnet. Men hva skal de tilby? Evig liv og lykke ville innen den tid sikker være ned i 99 dollar.

En liten pause nå var en ren nødvendighet. Utladet, sliten var jeg, men kunne ikke gi meg der.
- Men kanskje  Jesus nok en gang vil klare å bringe noe nytt! Med rolig blikk inn i kamera vil han mane fram det nye, nye mennesket – en dødelig skapning med uren hud, tøff oppvekst, dårlige argumenter, temperament og magetrøbbel. ”Hva vil det koste?” vil reporteren spørre før sendingen blir avbrutt av reklame.

Medpassasjeren med avisen og tønnekroppen prustet, krøllet sammen avisen og plantet høyrefoten helt inntil venstreskoen min. Resten av sagstøvet la seg i en liten haug helt ytterst på skoen. Jeg tror ikke han var moden for denne talen. Heller ikke resten av trikken tror jeg ville vært moden for dette nå, ja det er ikke en gang sikkert Stortinget, debattsidene i Dag og Tid, kantina på høgskulen i Bø,  doveggene på Stockholmstoget eller Per Ståle Lønning var klar for dette.

Aller minst var jeg klar for å stå fram på en slik måte selv, men hvert ord ble formulert i det stille til bruk for en mulig passende anledning. Grensen til forsiktig mumling, ble aldri overskredet, men til å være en vanlig trikkereisende med enveisbillett var den visjonære kapasiteten min uansett rimelig bra.  Mens Østerås-banen ennå ikke hadde begynt på kappløpet med drosjene på Sørkedalsveien, hadde jeg gjort et overbevisende riss av menneskeslektens nær forestående  parademarsj ut av seg selv. Mye av grublingen var likevel unnagjort på tidligere trikketurer. Om ikke Dagblad-Mari var med på reisen, hadde man gjerne selskap av en klonet sau, en patentert frosk, en jøde med grisehjerte,  en PR-kåt kyborg,  Michael Jackson, en lut fattig genforsker, en misjonsforening for kristne tvekjønnete eller en norskættet, nedfryst bestefar i rettstvist med amerikanske myndigheter. Alt førte meg  inn på det samme tankesporet.   Jeg øvde meg i å gi blanke og fant en viss trøst i at det var grenser for hva min generasjon ville rekke å få med seg av løsslupne  framskritt.  I god tid før det hele skulle gå fullstendig over styr, ville min tid være ute. Matias Meand ville kunne gå i graven med sine slitte tanker, sine benete fingre og sine middelmådige, umoderne gener. Ingen ville ta seg bryet med å fryse noe slikt ned, langt mindre tine det opp igjen femti år senere. De store talene ville nok forbli lavmælte, så dette skulle være min lille, stille protest mot utviklingen. Å dø fra den.

Etter Borgen stasjon har man muligheten til å velge om man vil vri hodet og oppmerksomheten mot de heseblesende bilene på Sørkedalsveien eller mot de langt mer stasjonære og stillegående gravstøttene på gravlunden på den andre siden.  Og dersom man er rask og målrettet  i  beslutningen om å vende trafikken ryggen, kan man rekke å oppleve flere sekunders ro og kontemplasjon langs den nordøstre enden av Vestre Gravlund. Det er ikke aller mest synet av de gråsvarte gravsteinene som fremkaller denne følelsen – heller det friske gresset, det lette lyset i trekronene rett over og kanskje mest av alt selve langsomheten som alltid rår grunnen  på slike steder. Særlig lenge har man ikke muligheten til å ta dette inn over seg. Like før Volvat går det nedover, og det reiser seg en tørr, grå, mur på venstre side. Selv om vi er i ferd med å sige ned i undergrunnen, har vi ikke riktig forlatt Vestre Gravlund, og da jeg var mindre hendte det jeg satt inntil den kalde, tynne ruten og lurte på når vi passerte kistenivået. De gangene jeg kjørte trikk alene, og det var mørkt og små, ensomme regndråper på ruten, lurte jeg på om de døde hadde krefter igjen til å stikke knokkelhendene sine gjennom muren og gripe tak i den vesle gutten med de tette små dunkene. Trikkene gikk absolutt saktere før. Siden kunne det hende at jeg undret meg over hvor lenge den tynne, tørre muren ville greie å stå i mot presset fra den veldige våte massen av humus, leire og levd liv.

De siste årene hadde jeg i stedet opparbeidet meg en slags solidaritetsfølelse med folket på den andre siden. Strengt tatt var det bare en støvete trikkerute, litt stivnet sand og et fnugg av tid som skilte oss.  De var også mennesker som hadde rukket å leve før de døde, men som ikke hadde overdrevet dette på hverken den ene eller andre måten. Nettopp en slik ville jeg også være -  mens det ennå var tid. At tanken på døden mildnet noe gjennom å opprette varige bånd med de som hadde gått foran, skal jeg heller ikke legge skjul på.  Stadig oftere  gikk  jeg av på Borgen for å krysse kirkegården til fots,  og  jeg ble ikke bare mer fortrolig med forgjengerne mine, men også med  den utgangen  jeg selv hadde i vente. For en gangs skyld var det lov å si at jeg var litt i forkant.

Denne forståelsen preget naturlig nok også mellomfagsstudiet mitt i historie. Det var da slett ikke nødvendig å sette grensen ved Vestre Gravlund! I et litt større perspektiv var både Memfis 2, Octavian, katarane, rallaren Haldor Andersen, Bergljot Berg og historiestudenten Matias Meand i samme båt, og denne grunninnsikten gjorde mitt første fag til en lysende intens, nesten febril lese-rie. Nærheten jeg etter hvert følte til fortidens menn og kvinner, kompenserte også betydelig for den ellers noe stusslige omgangskretsen – for ikke å snakke om naboskapet. Det var ikke det helt store å diskutere Skeids lysende framtid med Truls, den nye typen til mor med søster Janne eller rensingen av den nye kantklipperen med Karlsås i fjerde. Men tenk å dukke ned til 1400-tallet, gjøre et snurrekast på jordkloden og stå ansikt til ansikt med Koreas store hersker, Sejong!

Nå rakk jeg aldri å lese om Sejong. Men ta Bismarck. Og Thomas Münzer og Leo 3 Isaureren og gjerne Magnus Lagabøte. Jeg har ingen vansker med å føye til Christian Homann Schweigaard, Shaka Zulu, Karl Liebknecht, Alva Myrdal og for dens saks skyld Oslos store svømmelærer og min egen oldefar E. Leonard Hasvold. I tillegg til svømmeskolene og engasjementet i Norges Livredningsselskap fikk han også fra 1906  opprettet sine egne bad innerst i Oslofjorden. Disse var Hasvolds første bad, Hasvolds annet bad og Hasvolds siste bad.Her har jeg ikke en gang fått tak i noe skikkelig bilde, men jeg ser han for meg som en stor, rakrygget, muskelsvulmende mann med store vanndråper som renner nedover ryggen mens han jobber med å tilrettelegge Oslofjordens svømmeflate for å skape sterke, sunne, velproporsjonerte, uredde og svømmedyktige mennesker. Forøvrig var ikke Hasvold bare død og historisk, men også tjukke slekta, slik at det kjentes ganske uanstrengt å prøve å komme tettere på han.

For jeg ville det. Ha kontakt. Verken Hasvold eller Sejong var en av disse  små fyrstikkfigurene med avbrente fyrstikkhodeansikter som bare fulgte med på lasset når historikerne la ut om  hellenismen, føydaliseringen, industrialiseringen, kapitalismen, sosialismen og jappetida. Eller som bare ble liggende der nede i historiedypet som et ullent vedlegg til en eller annen historisk kilde. Jeg skulle skrive en hovedfagsoppgave der jeg greide å holde fast ved menneskene. Jeg ville skrive om rynkene, sårene, blikket, hårmanken og  kroppsvekten. Så tett på skulle vi komme at det ville være mulig å framkalle stemmen, bevegelsene, luktene og hårveksten på underarmen. Mye av dette ville være hinsides normal kildeteknikk, men jeg skulle finne en vei å gå. Problemet var egentlig å finne fram til oppgaven. Kjente og ukjente personligheter fra 20-30 sekeler, fem verdensdeler, glemte riker, oppløste imperier, feilslåtte revolusjoner og bortgjemte historiske krinkelkroker kjempet om å vinne min gunst. Var det rart oppmerksomheten unnslapp de grålige trivialitetene som det umodne 90-tallet dyttet på meg? Var det ikke til syvende og sist ganske forståelig at man falt i staver over grytetørkingen, pussingen av balkongbordet eller at utsorteringen av 40-graders plagg stoppet litt opp?

 Valget jeg stod framfor, krevde tid og tilstedeværelse. Men en trikketur til byen var  et fristed som tillot fullstendig fordypelse. Mellom Sørbyhaugen og Sentrum var talløse kandidater luket vekk, men også nye lansert. Slik hadde det vært lenge. Mens trikken rullet framover mot de ventende Majorstua, hadde jeg beveget jeg bakover til en passende historisk holdeplass. Men i dag var det annerledes. Trikken forlot Majorstua, og gikk inn i det store svarte hullet som ikke tar slutt før man tar en vogn tilbake eller hopper over i en av østkantbanene og dukker opp i Grorudtraktene eller på Lambertseter.  Jeg fulgte med og var mer forvirret enn noen gang. Det hadde gått opp for meg at jeg hadde en fremtid. Jeg skulle ha en etterkommer.
 
 
 
 
 

3.

Skolejenta framme i trikken hadde fremdeles ikke rørt ferskenen  da vi gikk av og videre oppover mot Egertorvet. Egentlig hadde jeg tenkt å gå av på Nasjonal og rusle Karl Johan for å forberede meg til møtet i departementet. Men jeg hadde jo alt mistet en trikk, og jeg hadde dessuten ingen anelse om hva jeg skulle forberede meg på. Jeg hadde lurt mye på hvorfor brevet var så kort og kryptisk som det var. Men det var faktisk helt bevisst at jeg hadde jeg unnlatt å ringe for å finne ut hva det hele dreide seg om. Trolig ble det med dette ene møtet, og da kunne man like gjerne gjøre det så spennende som mulig.

Eller var det heller ganske bevisstløst? Nå var jeg i hvert fall nervøs og sent ute. Samtidig hadde jeg aldri noen gang hatt så lyst på fersken. I to kiosker prøvde jeg, men ingen hadde, og til slutt kjøpte jeg heller en Snickers som jeg stappet i jakkelomma. Lysten på sjokolade satt fremdeles igjen i neseborene etter den korte visitten i kiosken på Eiksmarka. Likevel la jeg den i lomma og begynte å småjogge gjennom støvete gater mot regjeringskvartalet.

Hva var det de ville meg? Hadde jeg utmerket meg uten å vite det selv? Var mellomfagskarakteren koblet sammen med fjerdeplassen på skoleorienteringen eller leserinnlegget i Forsvarets Forum? Skulle jeg bli spion? Det var slett ikke usannsynlig at den merkelige innkallelsen  rett og slett var en feil. Pesende bortover Akersgata  angret jeg selvfølgelig på alle uringte telefoner og begynte til og med å se for meg viktige, uleste brevark i sprekken bak vaskemaskinen. Det var to minutter igjen. Jeg var temmelig svett og komplett uvitende.

Etter å ha tatt meg frem til rett etasje og korridor uten  bomming eller blunder, var jeg likevel rimelig fornøyd. Klokka var bare ett over.  Nå satt jeg og ventet i en eldre, brungrønn skinnsofa på forværelset til statsråden, selv om det selvfølgelig  ikke var ministeren jeg skulle møte. Teppet som var tiltenkt blikket og føttene til slike som venter på statsråder,  så  persisk  ut – med tallrike okergule dyr og blomster som myldret rundt på en rødbrun bunn. Oppå dem igjen stod et kjølig glassbord med stålbein, og på bordet igjen en dominerende keramikkfigur som mest så ut som en rusten motordel. Ingen av disse gjenstandene hørte sammen i det hele tatt, men de fungerte altså på et underlig vis sammen og i det samme rommet. Det var ikke så underlig at tankene gikk til den eksisterende regjeringen, en koalisjonsregjering med såkalte sentrumspartier. På bordet stod det stod også en sylindrisk krystallvase med gule, friske nelliker. Av andre ting å merke seg i rommet var et stort, koboltblått veggur i tre og en gråstriglet, storbrillet puddel bak det store bordet i hjørnet – ministerens vakthund, som så ut til å lyde navnet Astrid. Hun var hovedårsaken til at jeg ikke tok opp snickersen fra jakkelomma. I stedet prøvde jeg å finne en sittestilling som var forenlig både med de bløte stoffputene og  med viktigheten som preget resten av rommet. Ved å sette meg ytterst i høyrehjørnet kunne jeg sitte og se direkte på det ovale messingskiltet som lyste fra den unge, mørke døra helt innerst: Statsråden. Sannelig var jeg begynt å bli litt sulten.

Skritt! Det kom noe hitover fra den andre enden av den polerte parketten. Korridoren hadde en slags bueform, så det var ennå ikke mulig å se figuren som tilhørte klakkelydene, men det var noe oppjaget energisk over vedkommende. Kniirk! Nakken min fikk en brutal jobb med å vri oppmerksomheten 180 grader fra den tomme, skrittende korridoren til den tunge døren som jo var endestasjonen for alle steg og lyder i fløyen. Jeg trodde ikke den kunne åpne seg, trodde den bare var satt der for at man skulle ha noe å henge messingskiltet på, et skilt som minnet .tilfeldige ventende om at det faktisk fantes ministre i dette lille landet. Men den ikke bare åpnet seg, den knirket svakt, og der stod hun; en lys levende statsråd i en lys gul bluse. Jeg reiste meg. I det jeg reiste meg, kom hun virkelig mot meg. Jeg skjønte at det ville være uhøflig å ikke komme henne imøte, og av samme grunn valgte jeg også strekke fram hånden.
- Arne Vidberg? sa hun med et temmelig famlende blikk.
- Matias Meand, svarte jeg, samtidig som jeg registrerte at puddelen bak resepsjonen spratt i været. Etter at vi hadde sluppet hendene, var det et merkelig sekund da ingenting skjedde, da ingenting egentlig kunne skje. Jeg kjente at det var best ikke å være til stede i det hele tatt, og så lenge det varte, befant jeg meg derfor like utenfor vinduet og så inn på den undrende ministeren og den sprettende puddeldamen. Så hørte jeg de iltre parkettskrittene igjen og kjente en fast hånd på skulderen.
- Du kan bli med meg.
Det var umulig å vite om jeg ble invitert eller arrestert, men jeg var i hvert fall reddet ut av en pinlig situasjon. Ministeren derimot så temmelig dum ut der hun stod igjen. Jeg syntes nesten synd på henne, men, gråkallen som slepte seg bortover fra heisen, var sikkert Arne Vidberg.

Først da vi fikk satt oss ned på hver side av det brune møtebordet, oppdaget jeg det

hadde jeg svart for annen gang og stirret på det glinsende svarte slipset med de fargede husene på. Men altså først da vi satte oss ned, løftet jeg blikket over slipsknuten, oppover den firskårne haken, over den smale underleppen og langs den intetsigende nesen. Det var jo meg! Iallfall hadde jeg aldri opplevd å møte et annet menneske som til de grader lignet. Som jeg syntes lignet! Selvfølgelig hadde andre hadde pekt hit og dit, på sirkusartister, pressetalsmenn, bartendere, venstrebekker, ja til og med på far og sagt: Jøss så likt! Dette var noe annet, et slags speilsjokk, en følelse av å møte en annen dimensjon.(Matias, grådressversjonen). Høyden var der, ja i grunnen hele kroppsfiguren. Også det halvpiggete håret, som ingen skal si ikke er svart, men som altså er ispedd noen svært tynne, grå strå. Gråtonene var også synlige i øynene, selv om sikkert også mannen med hus-slipset hadde streken under blå i passet. Og det verste var altså at han hadde min nese, som jo var fullstendig karakterløs, en partinøytral ikke-nese som egentlig ikke eksisterte utenom  ved langvarig forkjølelse.

Så var det en vesentlig forskjell til: Bortsett fra at han var belastet med mitt ansiktet,  kunne han rett og slett gi inntrykk av å være vellykket. Temmelig suveren virket fyren, og slikt kunne man normalt utstå for en time eller to, men ikke av sin egen dobbeltgjenger. Presset om å gjøre en god figur vokste. Ja, det hadde jo selvfølgelig heller ikke blitt mindre nødvendig etter starten på dørterskelen til administrasjonsministeren. Og det ble slett ikke lettere av at Mr. Jeg med et knips byttet ut sin oppgitte mine med en hyggelig tone.
- Ja, jeg glemte jo å presentere meg. Ludvig Grønne. Jeg er byråsjef.
- Matias Meand, svarte jeg for andre gang, i et litt høyere toneleie og mye høyere enn velmodulerte Grønne. Nå var det hans tur til å si noe igjen. Øverste skjorteknapp ble kneppet og jeg forberedte meg på å svare på hva det måtte være.

- Vil du ha melk i kaffen?
Det var selvfølgelig velment – i hvert fall høflig og sikkert ikke et forsøk på å overrumple meg.  Men det kom helt uventet, selv om jeg visste hva jeg måtte gjøre.  Å signalisere en fasthet i svaret var klart mye viktigere enn selve utfallet; altså om kaffen svømte svart eller mandelbrun der nede i porselenet.  Selv drakk jeg jo bare svart kaffe, men det var lenge siden noen hadde spurt på den måten, Når man får et direkte spørsmål på den måten, blir det med en gang et valg å ta, som når kelneren spør om hvor man vil sitte. At jeg dessuten kvapp litt til, var også fordi jeg  fullt og helt var innstilt på å besvare ganske andre typer spørsmål. Mens jeg studerte den blå borden på skolen, visste jeg at min byråkratiske tvilling hadde befestet overtaket.
- Nei takk!  sa jeg fast, men i et noe grøtete bassleie. Nå tror jeg det var han som kvapp litt. Han lot den hvite melkemuggen stå i ro et øyeblikk før han slapp to hvite dråper oppi sin egen. Det oppstod et par nye sekunder som egentlig ikke var der. Denne gangen tok jeg tilhold i Grønnes kopp og lot meg røre ut i regulære små sirkler. Det kunne ikke være tvil om at det var et ark til i konvolutten eller at jeg skulle ha ringt eller at jeg kanskje var uvanlig lite oppvakt. Jeg hadde bestemt meg for å si ja takk til en sukkerbit, men så la han bare teskjeen fra seg, så meg inn i øynene og sa:
- Vet du hvorfor du er her?
Den var virkelig brutal! Jeg prøvde å presse fram nei-lyden fra i stad, men i stedet smøg det seg ut et langt ”veel”, etterfulgt av en ny pause.
- Har du ingen hjertesak?

Selvfølgelig! Plutselig klarnet det, selv om jeg ble med noe mer enn et nytt ”veel”. Nå fulgte jeg opp med en forsiktig slurk kaffe.
- Har du hørt om Hjertelaget?
Grønne var litt forsiktig nå, og jeg ante en viss lettelse i ansiktet da jeg nikket. Navnet lød jo som et bedriftsidrettslag på Rikshospitalet eller en fusjoneringsplan for norske trantapperier. Men det var jo bokstavelig talt den nye regjeringens hjertesak. Ut av den store, tause, grå askeskuffen som man kalte det norske folkedypet, skulle man rake fram glørne, hjertesakene, jøssingånden, idealismen, dugnaden, rømmegraut og staur, beviset på at vi ennå var et folk med sjel eller altså et hjerte.

 Så hjertelig var ikke tilslutningen fra de andre partiene, og jeg trodde faktisk man etter hvert hadde fått andre ting å bruke kreftene på. Kanskje var det fordi jeg selv for lengst hadde sluttet å lese avisoppslagene om de velmente vyene og med de gjentatte og temmelig blodfattige hjerte-ordspillene i titlene. Selve ordet ”hjertelag” gav meg en følelse av at jeg spiste avispapiret mens jeg leste.

- Man skal finne ut hva nordmenn har på hjertet, hvis de har noe, sa jeg og var ganske fornøyd med formuleringen. For første gang begynte jeg å føle meg på høyde med situasjonen. Nå løftet vi koppene samtidig. Grønne slurpet. Grønne slurpet! Et øyeblikk trodde jeg at han blottla et svakhetstegn, at jeg fikk et lite overtak med den siste formuleringen og min egen ikke-slurping. Så slo det meg at han helt sikkert ikke hadde slurpet dersom det hadde vært en festmiddag med ministeren. Sammen med meg kunne han definere reglene. Byråsjef Grønne kunne ha pillet seg i nesen, gnidd busemannen ut over slipset før han rørte ut kaffen med den samme fingeren uten å miste overtaket på meg. Det som i realiteten skjedde, var at han løftet fingeren halvveis opp i luften slik at den lydløse og smålubne sekretæren bak kontorpulten i hjørnetorommet dreide seg opp av stolen og gikk mot meg med et svingende energisk ganglag. Så kjente jeg en myk hånd på høyreskulderen, samtidig som en liten kunstrødplastmappe dalte ned ved siden av koppen. Jeg rakk å skimte ytterranden av et smil, men i samme sekund var hun manøvrert tilbake på plass.
- Når vi har dette møtet med hver enkelt først, er det fordi det er så viktig at du tenker gjennom en del ting før du møter i laget, eller kanskje før du er moden for å møte i laget. I mappa du har fått, finner du litt av tankene bak. Men det viktigste er at du begynner å tenke tanken inni deg. Har du noe på hjertet? Har du noe på hjertet?

Det siste var tydeligvis et spørsmål, men denne gangen lot jeg det bare passere. Jeg ville spørre selv.
- Kan du si meg hvorfor jeg er her?
Grønne svarte med å røre i kaffen en gang til. Det var jo fullstendig unødvendig, men jeg vet ikke om han var arrogant eller fordi han trengte tid.
- Du er her gjennom en eliminasjon av trynefaktoren.
Et øyeblikk så han på meg som om han forventet at den siste formuleringen skulle få alle mine spørsmål til å gå i oppløsning eller ta ny form som et stort aha! Det første som slo meg, var at der borte satt mitt eget speilbilde og sa noe i retning av at jeg var uten ansikt. Grønn skjønte at jeg ikke skjønte og reiste seg.
- Kom, bli med her.
Vi gikk ut i korridoren og fortsatte marsjen fra i stad. Litt saktere gikk det riktig nok. Til gjengjeld prøvde anføreren å utnytte tida med en liten samfunnsfagsleksjon.
- Demokratiet baserer seg som du sikkert vet på at folket velger representanter til å tale sin sak og styre landet mellom valgene. I tillegg til at partisammensetningen blir riktig, etterstreber man at dette utvalget skal gi et speilbilde av befolkningen. Vi vil gjerne ha personer av begge kjønn, av ulik alder, ulike yrkesgrupper og fra ulike geografiske regioner, doserte Grønn. Vi hadde etter hvert beveget oss helt over i den motsatte enden av korridoren. Han stakk et nøkkelkort inn ved siden av endedøra, før han fortsatte.
- Men de vi i svært liten grad kan velge vekk, er de usynlige. Alle som blir valgt inn, er mennesker som eller annen måte har gjort seg synlige. Disse preger de politiske forsamlingene og i enda større grad omtalen i media.
- Er ikke det ganske uunngåelig? prøvde jeg meg. Det eneste som befant seg i rommet var en stor datapult.
- Jo, og dette systemet er antagelig det beste vi kan oppnå. Men kanskje går det likevel an å balansere litt, svarte Grønn før han i noen minutter forsvant inn i
- Kanskje er det noen mennesketyper som aldri kommer til orde. Kanskje det betyr at verdiene og synspunktene deres kommer til kort. Der er du.
Jeg skvatt til. Sannelig lurte jeg på hva han mente med det siste, men nå ble oppmerksomheten dratt mot skjermen. Der var det alt sammen: kjønn, alder, bosted, fødested, utdannelse, stilling, privat eller offentlig sektor, inntektsnivå, fars inntektsnivå,  familiestatus, antall barn, antall skilsmisser,  boligtype, poltisk aktivitetsnivå, tilstedeværelse i media, verv, vaksinert for, antall maratonløp i Norge, eventuelle arvelige sykdommer og selvfølgelig medlemskap i bokklubber. Det var en imponerende liste. Jeg kunne ikke skjønne noe annet enn at det var en ulovlig liste, men det var en ting som slo meg mer enn noe annet. Det var da ikke meg.
- Jeg tror ikke jeg har trent noe lag i synkronsvømming, ymtet jeg forsiktig.
- Fan! Å, vi må bruke nummer! Ropte Grønn før han gikk seg fullstendig vill i det fyldige programmet. Kjønnet var forresten også feil, men jeg skjønte såpass at det var et gjennomført og avansert system hvis man bare hadde satt seg inn i det. Grønn fant det mest fornuftig å returnere til pratingen, og han var i grunnen ganske flink.
-Vi går gjennom datamaskinen fordi vi ønsker et virkelig tverrsnitt av befolkningen og fordi vi ønsker ulike mennesketyper. Det er kommet en del nye programmer som gjør dette mulig.  Hvert fylke får sitt hjertelag som består av sanne representanter for befolkningen. Selv om vi har lagt inn kriteriene, blir det optimale valget tatt av maskinen.
Endelig! Jeg var et optimalt valg! Det var en sterk melding, selv om jeg etter å ta tenkt meg litt om ikke riktig skjønte hva det innebar. Innebar det i det hele tatt noe som helst? Jeg kjente at jeg begynte å bikke mellom å føle meg utvalgt og uvel. Hadde de blodtypen også?  Kolesterolinnholdet? Stjernetegnet Skytten? Gymkarakteren i åttende?  Flass eller ikke flass?

- Jeg tror ikke på det, mumlet jeg. Vi hadde begynt på den lange marsjen tilbake. Han valgte å vente helt til vi var tilbake ved kaffekoppene med å svare.
- Og hvordan forklarer du at du er her?
- Veel....
- Tror du ikke at du kan fungere i en slik gruppe? Dere er 18 personer fra Oslo og Akershus.
Jeg var på kanten av et nytt vel, men det passet ikke. Jeg burde da klare meg bra i en slik gjeng. Nå var kaffen kald. Jeg merket det først og fremst på uttrykket til Grønne. Det kunne som nevnt like gjerne ha vært mitt eget.
- Men du må bestemme deg. Ja, du må ikke bestemme deg nå, men helst innen midten av neste uke. De fleste har etter hvert kommet fram til at de har en hjertesak. Det synes vi er fint. Og synes ikke du det er fint at helt nye mennesker kan få lov til å sette sitt preg på debatten? Men nå sitter det en ny der ute og venter. Det er visst ikke så bra, smilte han og forventet visst at jeg skulle smile tilbake. Jeg bøyde meg ned og sugde i meg den siste  lunkne bånnskvetten med en brå lyd.

Nå ville jeg ut, men jeg var oppsatt på å forlate arenaen mer gjennomført suverent enn jeg entret den. Mappen dyttet jeg bestemt inn under venstrearmen før jeg la den fra meg igjen,  lirket jakka mi av knaggen, klemte Grønne i hånden en siste gang, forsøkte et skrått smil til sekretæren og tok et bestemt grep om mappa med høyrehånden. Så gikk jeg rakrygget gjennom korridoren mot heisen og flyttet meg siden effektivt fra heisdøren i første til utgangsdøren før jeg helt korrekt husket på at jeg måtte innom resepsjonen for å skrive meg ut. Fra glassdør- utgangen gikk jeg målbevisst over det tynne singellaget mot Ullevålsveien. Midtveis over plassen kom regnet og stenket singelgrusen mørk, men jeg var mest opptatt av  å holde på det målrettede, men på samme tid uanstrengte ganglaget jeg var kommet inn i. Jeg strenet jeg til venstre bort Teatergata og svingte av på nytt i Pilestredet, men da det slo meg at jeg ikke ante hvor jeg skulle, satte jeg tempoet ned.

Nå gikk det opp for meg at det virkelig regnet. Bukselårene var våte, og håret klistret seg kaldt til pannen og kinnene, men det gjorde ingenting. Vannet formet pytter på små bekker i gata og frisket opp de grå, tørre murfasadene. Jeg følte meg lett og rar. De tynne lærsålene på de arvede finskoene sugde regnvannet opp som papir. Andre dråper fant passasjen mellom skjortekragen og nakken og pilte nedover ryggen før også de til slutt samlet seg til fuktig fest i de søkkvåte sokkene. Lyden av fossende takrenner,  viltre dråper på de blanke, mørke vinduene – aldri hadde jeg følt meg som en del av byen som jeg gjorde nå. Sammen utgjorde vi en fullkommen, våt gråhet. Men det var den fysiske delen av byen jeg gikk opp i – bygningene, gesimsene, mønene høyt der oppe, kirkespirene, brannhydrantene. Husene hadde virkelig ansikter, med våte mørke øyne. Menneskene som var ute i det vasne været, var utydelige, hurtige, uvennlige og uten lukt. For byen luktet! Ja, ellers er jo Oslo er en by fullstendig uten lukt. Man kan si bygatene byr nesen på det samme som de oftest tilbyr øynene; kjedelige nyanser i duftgrått. Nå løste den anonyme, svakelige hovedstadslukten seg opp i sine komponenter, alle de fargerike duftetrådene som ellers filtret seg sammen til en diger matte av pregløshet. Luktene løftet seg opp fra fortauet, sev ut fra mursprekker, strålte fra veggene og drev over fra den andre siden av gaten; lukt av kald kaffe, regn, gamle moreller, brukte skjorter, brunt løv, For hvert skritt innhalerte jeg en ny anelse, og denne fylte neseborene og steg opp mot hjernen som en sky. Og jeg lo. Det var ikke noen indre humring, men en ekte latter som var et svar til alle regnlydene rundt. Og når jeg tenkte på det som hadde skjedd i departementet lo jeg mer. ”Hjertesak”, ”eliminiasjon av trynefaktoren”, ”speilbilde av folket”.Ukontrollerte hikst presset seg fram hver gang det dukket opp et nytt ord fra møtet eller når jeg åpnet mappa og så på de svulstige formuleringene som fløt sammen til svarte skyformasjoner på de gjennomvåte arkene.

Snickersen! Med ryggen lent mot et renserivinduet stod jeg og fiklet jeg den ut av lomma. En komplett tobarnsfamilie ble dirigert ned fra fortauet og nedi en sølepytt for å klare unna meg. Nå hadde jeg fått av papiret. ”Hjertesak!”. Det var ikke rart man lo. Også meg! Det var sant å si det aller mest latterlige. I det jeg rev sjokoladen i to og tok den første biten, hørte jeg lyden av en trikkefløyte lenger oppe i gata. Ljabrutrikken kom opp på siden, tok opp et eldre ektepar, klinget igjen, tok med seg regnværet og forsvant. Også min egen latter ble borte et sted, og jeg prøvde å få mest mulig ut av den andre halvdelen. Så stille nå. Jeg kunne høre hjerteslagene. Dunk, dunk under ribbeina. Like under huden over ribbeina.  Ja, ikke bare det. I lårene, under kneskålene, gjennom den såre huden mellom tærne, i håndleddet, ytterst på albuen, i fotsålene, under navlen – over alt i kroppen dunket det. Også over hoftekammen, i øreflippene, i brystvortene,  ja til og med i de kalde, bleike  neglene merket jeg en svak, men jevn puls. Men den nådde ikke selve hodet. Som om jeg hadde en diger ugjennomtrengelig klump i halsen, ble hjertedunkene stoppet like under strupehodet.  På den ene siden opplevde jeg hvordan sitrende, nesten eksplosive hjerteslag presset seg ut i hver celle av kroppen. Men like sterk var følelsen av at  hodet var fullstendig fritt for noen form for pulsering i det hele tatt I korte sekunder forente disse følelsene seg til en svak, men ubehagelig smerte – som et støt fra et lommelyktbatteri. Mens jeg stod der og balanserte mellom dunk, ikke-dunk og små og støt, kom det en trikk i motsatt retning av den forrige. Hva gjorde jeg her? Skulle jeg ikke hjem?

Bare tre-fire andre ganger har jeg nådd Østeråsbanen til de grader på slaget. Som i en heftig filmforfølgelse klappet dørene igjen bak meg like etter at jeg hadde kastet meg innenfor. Sitteplass fikk jeg også, selv om jeg aller best liker å se bakover. Hadde jeg ingenting på hjertet? Burde ikke nettopp jeg kunne bidra med utenkte tanker, splitter nye ord, rykende ferske verdier, en aldri så liten åpenbaring. Et ekte aha! Å drøvtygge de norske standardhjertesakene kom ikke på tale. Lys og varme. Klapp og klem. Granbarduft og sjøsprut. Over mitt lik!

Men hva skulle jeg finne på? Slike sjanser kunne man ikke la gå fra seg. Sannsynligvis ville jeg få fri fra jobb for å spise hotell-lunsj og diskutere hvilken vei det bar for dette landet. Trolig fikk jeg navnet i avisa. Og jeg kunne fremdeles kjenne dunkene! Kanskje Grønn hadde en bunke med temakort jeg kunne velge fra?.

Da vi kom ut i lyset ved Majorstua, var sola tilbake. Det var også avisforsidene fra den første trikketuren. Maria den eldre sendte et skøyeraktig blikk, ja til og med et kjapt blunk tvers over midtgangen. Nå visste jeg det. Tanken gjorde meg så yr at jeg gikk av på Grini. Samtidig gav spaserturen meg tid og klarhet til å pusse på det jeg skulle si, slik at det hele ville stå enda klarere fram når jeg kom hjem og fortalte Lara.
 
 
 
 
 

4.

Lara la på telefonen fra Dagbladet akkurat i det jeg kom inn døra. I tillegg fikk jeg vite at Budstikka hadde ringt to ganger, at muttern var oppe i drøyt fire, at den halvfulle ølflasken som jeg i lettsinn hadde satt fra meg på øverste hylle i kjøleskapet kvelden før, hadde veltet og at lukten av øl og kjøleskap slett ikke var noe som gjorde verdens svangre mindre kvalme.

Nyutnevnt kommisjonær og presseyndling Matias G. Meand gikk derfor direkte i gang med å tørke sitt eget ølsøl pluss den siste månedens gulrotslim, juiceskvetter og mugg. Han gikk etter hvert så opp i arbeidet at han ikke greide å unngå  å nevne nettopp dette da Østlandssendingen plutselig var på tråden. Hva annet vi snakket om, husker jeg ikke, men jeg hadde allerede opparbeidet en viss erfaring i å håndtere media. Under en av turene fram og tilbake mellom telefonbordet og kjøkkenvasken fikk jeg øye på Dagbladet , ferdig oppslått midt i sofaen. Det måtte være dagens, den samme avisa som jeg hadde smugkikket på mellom Eiksmarka og Smestad tidligere på dagen, men sidene seks og sju hadde jeg naturlig nok ikke hatt tilgang til. ”KÅRE WILLOCH FREM FRA FOLKEDYPET” stod det dirrende, svart over 12 spalter. Jeg svelget to ganger og leste videre: Ledelsen for kommisjonssekretariatet holder fast ved at det er datamaskinene som har plukket ut fylkesmann Kåre Willoch som medlem av den såkalte Hjertesak-kommisjonen for Oslo og Akershus.
”- Men målsetningen om en mest mulig sammensatt gruppe gjør det etter min vurdering helt naturlig at en mann som Willoch også er med. Jeg er helt sikker på at Willoch med sine erfaringer vil være et verdifullt medlem, akkurat som de andre mer ukjente medlemmene vil være viktige på sine måte, sier byråsjef Ludvig Grunne til Dagbladet.” Klinkekuleøynene til fylkesmannen så sørgmodig ned mot høyre hjørne av dobbeltsiden for å understreke at han var uskyldig oppe i det hele.  I en liten enspalter nederst til høyre stod også  en liste over Willochs likeverdige. Lara hadde satt en kraftig, svart kulepenstrek under den nest siste; Matias G. Meand.

Jeg la oppvaskkluten i fruktbollen og leste Dagbladet alltid foran som aldri før. Nesten et døgn foran hadde de vært! En dag før jeg hadde bestemt meg og nesten like lenge før jeg visste hva det hele dreide seg om, hadde Dagbladets kloke, unge hoder klappet meg inn i kommisjonen. Kanskje Lara hadde sittet her med bicen og streket mens jeg ennå satt på trikken innover!  Jeg kjente meg  klam, men jeg kjente meg også kry. Vi var i gang, Willoch og jeg og hvem faen som lurte seg bak de andre navnene på lista! Etter at Lara hadde mildnet noe og gjennomført en lyninspeksjon på kjøkkenet, fikk jeg også et anerkjennende kyss i nakken pluss en ny, kald pils! Videre fulgte en, to gratulasjonstelefoner fra mor, pluss en avsluttende og oppklarende telefon med mor rett før vi la oss. Da jeg møtte Karlsås i trappa neste dag, merket jeg at han så rart på meg på en annerledes måte en han pleide. Enkefru Huftarøy over gangen kom faktisk ut i døra. Det virket som om hun hadde noe å si meg, men da det kom en skingrende lyd fra katten et sted der inne, rakk hun bare å sende meg et strålende, brydd smil før hun forsvant inn igjen bak døra og skiltet.

Også på skolen merket jeg forskjell.
- Skal du også klippe av deg håret? spurte en av de kvikkere i femte. På lærerværelset var kommentaren til gjengjeld svært forutsigbare. Benny, fungerende rektor, tok meg i handa før han tok til å klø seg i skjegget og undre over om dette var noe Eiksmarka skole kunne  lage prosjekter på. Kåre B. hadde glemt matpakka og mente at jeg umulig kunne nekte han en skive med tanke på min nye  posisjon og mitt dokumenterte hjerte. Bente mente jeg ville være et fint motstykke til Willoch – hva  hun nå måtte mene med det – mens Anna smøg seg inntil meg og ville vite alt, absolutt alt.  Jeg lurte på om hun kunne lukte at leverposteien smakte pils.

Det var egentlig de kommentarene jeg fikk. Men det var skjedd noe, og jeg tror jeg gikk lettere, svevde litt nedover stentrappen i hallen, høyt hevet over  trolldeigfigurer, engelske adjektiver og Eirik Blodøks  og med en indre ro da jeg  møtte de blå øynene til Gunn og sa hei. Akkurat Gunn hadde vel neppe registrert det  om jeg var blitt utnevnt til Haakon VII, men pene øyne hadde hun. Var det noen andre som hadde noen kommentarer? Nei.
- Jeg tror vi bare gjør det sånn at dere får igjen tekstene med mine kommentarer. Så jobber dere bare videre med dem ut i fra det jeg har skrevet.
Ingen sa noe. Ingen hadde glemt å tisse i friminuttet eller mistet viskelæret ut av vinduet. De bare satt på plassene. Lina åpnet penalet og fant fram en penn. Walter åpnet boka og gravde hodet ned i min kommentar, tre ganger så lang som hans åtte hjelpeløse setninger. Men også han tok opp pennen. Rommet var fylt av forsiktig blaing og bittesmå skrivelyder. Noen førsteklassinger på småskolegården utenfor hadde utetime. Petter rakk opp hånden og ba meg hjelpe seg ut av håndskriften min.  Det hele var magisk! Var jeg virkelig annerledes? Eller hadde jeg tatt feil av denne klassen.? Hvor var Smil?

- Smil er hos tannlegen, sa Linda, klassens lille sentralbord.
- Men Lars er jo hos tannlegen nå! skjøt Andreas inn. Linda ble småforvirret da hun snudde seg og oppdaget at pulten bak var tom. Så fant hun noe å viske på.
- Kanskje Smil er på tannsykehuset, sa jeg, temmelig dustete, men la gå. At han ikke var her akkurat nå, dreit jeg i grunnen i. Skal jeg være ærlig,var det få jeg savnet når de var syke eller hos reguleringsannlegen eller på en ekstra sydentur. En ukes tid etter at jeg begynte, innbilte jeg meg at jeg hadde noe å gi dem, at vi hadde en felles fremtid, samme hjerte, i hvert fall hjerte alle sammen. Men det forandret ikke at jeg i bunn og grunn ikke kunne fordra noen av dem. For det første var de unger. For det andre var de fra Eiksmarka, dette ingentinget utenfor oslogrensa.

Ja, først var de jo fra Norge, landet av honning og selvgodhet. De bodde ved hovedstaden i dette landet, slik at det faktisk var mulig å innbille seg at man virkelig holdt til i midtens rike, omkranset av fjell, fjorder og Sverige. De bodde også i Bærum, hjemmebanen til de rikere av de rike – og slett ikke mindre selvgode. De færreste skjønte at de likevel  bodde i et ingenting  For hvordan kunne man definere Eiksmarka, gi det et omriss, en identitet, et hjerte? Lappeteppet av villhager gikk umerkelig over i plenene på Jar og Østerås uten at det var mulig å skimte konturene av noen grense. Sentrum av Eiksmarka – var det der T-banen grov seg under Snaret? Var det tennisbanen? Biblioteket?  Eller kanskje var det  fryseboksen på Eiksmarka Fisk og Vilt, full av ribbet storfugl og kaldrøkte hjortehjerter? Sannheten var at Eiksmarkas hjerte verken var å finne mellom de rimete viltposene, i  ringblomstbedene eller bak de fjernstyrte garasjeportene. Det lå utenfor – et sted inne i marka, på Aker Brygge, på Blindern, Bogstad, på vei til hytta, på slektsgarden ved Røros, i en hage i Syd-Frankrike eller en varm seng i Asker, under Triumfbuen, i Argentina, på jobben, på leit. Treslaget eik er lett å spore opp alle andre steder enn på Eiksmarka, og på samme måte er eiksmarkingene egentlig alle andre steder enn i villaene, rekkehusene eller de få blokkene. Det siste gjaldt selvfølgelig også for elevene i sjuende. De var alle andre steder.  Skolen var en trang passasje på veien videre, i beste fall et satsbrett. Bare idioter tenkte på å tilbringe mer tid der enn nødvendig ,og bare en idiot hadde snublet fullstendig i satsen og aldri kommet seg ut; lærer Matias.

- Du virker så annerledes i dag, lærer. Har det skjedd noe? Det er ikke sykdom i familien?
Jeg så på klokka mens Smil fant plassen sin. Nei, han fant ikke plassen sin, men plassen til Solveig ved døra.
- Kan ikke du sette deg på plassen din?
- Jeg ville bare spare tid, kom det kjapt i retur. Kniserne på rekka foran begynte å knise. Jeg var klar over at lille,lubne Smil Røed på 13 alt hadde vært borti flere jenter enn jeg kunne drømme om å rekke over. Nå var han på plass bakerst på vindusrekka. Jeg sendte boka bakover. Smil var synlig fornøyd med nok en gang å ha fått kontrollen over klassens oppmerksomhet, og bladde seg svært sakte gjennom de elleve sidene som var årets samlede verker. Hele tiden dette ferdigsmilet. Når han så på meg, kunne jeg få en følelse av at han så tvers gjennom eller at han satt på en stor, svart hemmelighet om meg. Hva det kunne være forstod jeg ikke riktig.

- Jeg skjønner ingenting, sa Smil ærlig, klødde seg til og med i hodet, og jeg måtte bevege meg ned til hjørnet hans. Selv skjønte jeg egentlig enda mindre. Av Smil. Så hjelpeløs i alle fag – klassens svakeste etter Ragnhild. Samtidig selvsikker som ei kule. Kom denne overdrevne tryggheten fra direktør Røed, det store huset i Konglefaret, tomasteren utenfor Sandvika, vissheten om at pappas penger vil ordne opp til slutt likevel? Jeg kunne ikke skjønne det heller. Penger og hus og fine stillinger var jo nesten det normale, egentlig uoriginalt, småkjedelig.

 Jeg merket at Smil i grunnen ikke ønsket å skjønne så mye mer av kommentarene mine, at han bare ville få meg ut på tur. Jeg beveget meg enda litt  lenger bak i rommet og ble stående og se ut av vinduet. Førsteklassingene lekte hauk og due, de fargerike småkroppene var på kryss og tvers over den grå asfalten. Uansett gikk det ikke an å redusere Smil til en rik drittunge. Han hadde faktisk noen gaver. Etter en liten flaske vin greide jeg til og med å oppdrive en slags beundring over hvor raffinert han la timene mine i grus. Trettenåringen greide  virkelig  å blottlegge meg, prikke ut mine svake punkter og pirke i dem når jeg prøvde å få kontrollen. Jeg bestemte meg for å holde arbeidet i kommisjonen for meg selv, la det være en frisone, en liten hemmelighet. De skulle aldri få virkelig tak på meg, skulle aldri få glimt av møtelivet i regjeringshøyblokkene, skulle aldri få vite at at jeg var vordende vikar på Eikeli gymnas, at jeg snart skulle ta hovedfag på noe de ikke visste fantes,  ja og slett ikke at jeg skulle bli far.
- Går det an å begynne en setning med ”men”?
Jeg beveget meg oppover mot Lina igjen, inn i shampo-sonen mellom Astrid og Ragnhild, Merete og Vibeke - ikke riktig barn lenger, nydusjete, overdeodorerte, små damer, bittesmå pupper, ertende blikk. Jeg merket at bevegelsene mine var de gamle, at blikkene gnagde i ryggen, at det ennå var lange uker til sommeren. Vi skulle ha sild til middag. Lina duftet ingenting.
- Men jeg skjønner jo fremdeles ikke en nøtt!
- Du får vente litt, Smil.
- Kan jeg lese et blad mens jeg venter?
- Nei.
- Kan Astrid hjelpe meg?
- Ja, det er greit.
- Du går litt som Mini, lærer.

Bare Smil og de andre ikke greide å se hvor liten jeg virkelig var! At jeg fremdeles løp rundt  i småskolegården. At oversiden av tungen fremdeles kunne kjenne den stramme, stygge reguleringen presset inn av hårete tannlegefingre.  At jeg var den laveste, den mest hårløse og den minst kyssede gutten som i historisk tid hadde vokst opp mellom Røa og Østerås. Og at jeg aldri hadde sluttet å løpe fra Eiksmarka-ungene.

For å løpe var jo det jeg virkelig kunne! Ja, klatringen var ikke så ille heller, men jeg tror de to hang sammen. Jeg må føye til at karakteren på mellomfag slett ikke var verst, og jeg hadde et eget grep på tomatplantene og på ren loffbakst. Men det jeg måtte ha av grunnleggende selvsikkerhet, baserer seg ene og alene på at jeg i hele perioden fra 1. Til 4. Klasse var blant de to raskeste i kullet. Når man krysser Niels Leuchs vei øverst i Eiksmarkabakken, er det så vidt mulig å høre det ringe inn på skolen, som slett ikke er synlig fra det punktet av skoleveien. Da var jeg i stand til å spurte ned bakken , forbi biblioteket, over lekeplassen, langs basketballbanen og videre over skolegården, opp til utgangsdøra, langs jakkene og på plass i så mange sekunder før frøken at pusten hadde rukket å roe seg noe. Det hører med til historien at frøken Berkåk var glad i å prate og kunne komme litt sent i gang eller sent gjennom gangen. Men da må man også huske på at jeg måtte dra på en uergonomisk syttitallssekk stappet med mattebøker, lesebok, O-fagbok, serieheftene med Lynet og minst tre tørre matpakker.

Uten sekk, men med plast-Lassie i lommen,  var jeg virkelig Lynet, og jeg var et selvsagt første- eller andrevalg på hauk og due, fotball og slåball. Ofte var jeg redningsmannen på boksen går, og enda oftere bragte jeg  mitt lagt til triumf etter at vi hadde begynt med stafetter i gymtimen. Det siste tror jeg skjedde i tredje, slik man regnet klassetrinnene den gangen. Men da var alt verden rundt begynt å forandre seg. Jeg greide ikke oppfatte det. Verden rundt var så uklar. Jeg løp for fort.

Det var en av disse dagene det regnet, men egentlig var sol likevel.  Maria og Lene og Helene var nede på asfalten og hoppet tau, med høye latterhvin mellom hvert plask. Jeg lurte på om jeg skulle spurte ned på plassen jeg også, men ble likevel stående lent mot den hvite paviljongveggen, under taket ved do. Tyggende på en gammel tyggis kunne jeg sikkert se litt slapp ut, men i virkeligheten var jeg klar for å løpe ut av syttitallet, storme gjennom åttitårene og spurte i mål på den utrolige sekstimetertiden 5,3. Friminuttet virket evig. Verden var trygg og god og luktet Adidas-sko og Juicy Fruit.

 Så stod hun der. Regndråpene fordelte seg jevnt over og mellom de små fregnene. Det var Cecilie i klassen, Cecilie med det lange svarte håret, de enda svartere øynene. De hadde aldri vært så nære. De var ikke svarte lenger. De lyste. Jeg svelget ned. Nå smilte hun.

Cecilie var bare ute i ærend som sendebud. Kanskje var det derfor hun våget å gå så tett på, gjøre smilet så stort. Men det var et alvorlig budskap, det har jeg skjønt siden.
- Har Anne sjans på deg?
Hun småtrippet litt etter spørsmålet, men holdt blikket og fjernet seg ikke. Jeg fikk øye på en pussig  fregne på siden av nesa..
Sjans på? Jeg vred på meg, helt bokstavelig. En varm klump vokste i magen, men jeg skjønte jo ikke hva hun mente! Ingen skulle si at jeg ikke hadde utvidet ordforrådet de siste månedene; turbo, mach-1, kubikk, formel-1, penguin-rakett, seneskjedebetennelse.  Men sjans på? Cecilie trippet enda mer.

Det er ikke så rart at jeg siden har tenkt over hvordan livet hadde artet seg hvis jeg hadde benyttet dette minuttet ved paviljongveggen til for en gangs skyld å være forut for meg selv. Da hadde jeg der og da og ikke 17 måneder senere skjønt at det var Cecilie jeg elsket, at vi to hørte sammen. Jeg kunne bare sagt ja til Anne, blitt kjent med Cecilie, gitt Anne til Gryta, og så skulle jeg brukt dette ordet selv. Sjans på deg?

Men jeg merket ikke en gang at det hadde sluttet å regne. Så ikke at solen hadde en ny, rar farge. Og jeg skjønte ikke ordet. Lurte Cecilie på om Anne hadde sjans til å løpe fra meg?
- Æh, sa jeg for å drøye det hele litt til. Nå tegnet Cecilie små figurer i asfalten med tenniskoene. Jeg skjønte at verden krevde et svar.
- Nei, sa jeg.  Cecilie sprang ned til Anne for å overbringe svaret. Du verden for en fart!

Og så løp altså verden fra meg. Cecilie mistet fregnene, men kompenserte det andre steder på kroppen. Gryta fikk sjans på Anne helt uten min hjelp. I tillegg greide han å ta i taket på soverommet mitt, og han var en av de første i klassen som sluttet å synge i timene. Under leirskolen på Høvringen så jeg at det ikke bare var beina og ryggen til Gryta som hadde vokst.  Jeg hadde øverstekøya og prøvde å legge meg først. Da vi kom hjem, spurte muttern oppbragt om jeg hadde brukt samme truse en hel uke. Lillesøster Janne hadde begynt å låse badedøra, og epletreet til fattern bar endelig frukt. Dagen etter løp lange, slengete Trygve i b-klassen sekstimeteren på 7,8!

Jeg var en snegle. Det stemte virkelig ganske bra.  Ikke spiste jeg blader eller døde fluer, men ellers hadde vi det meste felles.  Jeg holdt meg gjerne i huset, rekkehuset i Lauritz Sands vei. Jeg løp ikke noe særlig lenger, men dro meg tregt bortover fortauene, særlig når jeg øynet noen som kunne tråkke på meg lenger framme. Sykkelen gikk forøvrig alltid i stykker, og jeg ble alltid satt til å spille forsvar. Aller tregest gikk det likevel med kroppen. Hormonene lå og slumret – sløve og uvillige.  Er det normalt å vokse 8 millimeter på to år? Fantes det menn som aldri kom i stemmeskiftet?  Hvor lang tid skal det egentlig ta å dyrke fram ett synlig kjønnshår? Den bleke tissen min var jo virkelig en snegle, gjorde seg bare synlig når den ville. Så vidt synlig. Var den blitt kortere? Jeg dro og dro. Det hendte faktisk det hjalp, men så trakk den seg inn i huset igjen.

Dagen før jeg begynte i niende, målte jeg meg mot klesskapet på rommet og hadde fremdeles ikke nådd over 1 meter og 54 centimeter. Kjønnshåret mitt var absolutt synlig når jeg satt på sengekanten og så ned, men jeg visste at det ville være helt usynlig i dusjen etter gymtimen. Jeg var utmerket godt klar over at det fantes noe som het jenter her i verden, men like utmerket var jeg klar over at de ikke var klar over meg. Derfor la jeg ungdomstida bak meg den dagen. Selvfølgelig er det noe å gi avkall på, men det frigjorde også et vell av tid til andre langt mer meningsfulle sysler. Slik ble det til at man stadig oftere mellom de ruvende hyllene på Eiksmarka bibliotek kunne se en kortvokst guttekropp som strakk de underutviklede armene sine opp mot bokrygger med titler som selv en smidig hjerne ville ha problemer med å koble til de obligatoriske hjemmeoppgavene. I stedet for Lises storvokste rumpe lette jeg meg fram til  et tobindsverk om de store polekspedisjonene. Etter hvert som brystene til Marit nådde lignende dimensjoner, gikk jeg over på en illustrert utgave om de syv underverker. Ingunn hadde ikke lignende ekstremattributter, men var ganske søt og lun, og hun var den eneste jeg hadde danset med. Også tankene på disse merkelige minuttene ble skjøvet i bakgrunnen etter hvert som jeg beveget meg lenger og lenger inn i ”Argentina – tangoens rike”. På samme måte ble Lindas tause, men talende trutmunn fortrengt til fordel for ”Livet i oasen”. Og mens Biggen tok dyden på Cecilie stormet jeg over de nordamerikanske slettene sammen med general  Grant.

Undere skjer. Synet av Smil, stille, sittende og med pennen i bevegelse kunne ha vært en slags hildring, et fata morgana. Det var ikke det. Ved å reise meg opp og bevege meg forsiktig noen meter nærmere, kunne jeg se at siden var i ferd med å fylles med svart skrift. Mer torde jeg ikke. Ville ikke ødelegge dette øyeblikket. Kanskje var det bare babbel. Kanskje var det til og med avansert faenskap. Noen ganger må man tillate seg å leve i håpet.

I alt blir det da noen undere man får med seg. Sommeren før jeg skulle begynne i førstegym skulle jeg ut og plukke rips til bursdagskaken til Janne. På vei ut passerte jeg epletreet som så ut til å bære uvanlig tidlig frukt det året. Det var likevel ikke det mest interessante.  Jeg nådde opp! Uten stige, krakk eller klatredramatikk kunne jeg strekke hånda opp og ta for meg av våre tre epler. Hverken far eller mor, som lagde vaniljekrem, skjønte begrunnelsen for at jeg kom inn med et eplekart i hver hånd. Men det var en god vekstsommer. Håret under armene kom umerkelig mens jeg leste ”The rise of the Zulu-empire”, stemmeskiftet var overstått under en sykkeltur til Bogstadvannet, og på tre solrike måneder hadde jeg vokst fra både husets epletre og  lillesøster. Før den etterfølgende påsken lå jeg bare 0,4 centimeter under rekruttnivå.

Litt skuffende var det at kjønnslivet ikke fulgte kjønnsmodningen. Hverken Cecilie eller Line så ut til å ha lengtet etter å stryke over skjeggstubbene mine, og resten er i stor grad en historie om tålmodighet. Når man tenker på alle hormonene som ravet rundt i kroppen min, vil jeg til og med hevde at dette tolamotet var en prestasjon, et maratonløp i driftsdemping. Men da det var gått nesten ti år siden jeg hadde plukket mitt første pubertetseple hjemme i Laurits Sands vei, måtte jeg konstatere at den ikke var særlig effektiv. Og da jeg denne juninatten i mitt 27. år kom gående over universitetsområdet og så en gulkledd jentekropp brekke seg i buskene, var jeg kommet til et stadium i livet da jeg absolutt var klar.

Altså: det betyr ikke at jeg var ukysset. I tillegg til to rene og skjære kyss kan jeg nevne flere lovende smil og mulig prøvende berøringer. I følge Truls hadde jeg ved et tilfelle også neglisjert en direkte invitt. Det kan noen ganger være vondt å vite. Når alt dette er nevnt, føles det unaturlig ikke å ta med dansen med Berit fra ex. phil. Eller fra Nesdodden. Berit slet oppriktig med dialektikken, men bar forholdsvis uanstrengt på sine to faste og fintformede bryster. Begge delte hun generøst med meg gjennom hele fire danser under den siste festen på Torshov. Dette jevne, faste, litt svampaktige trykket gav jo løfter om mer, men nå ser jeg heller på denne dansen som en opplevelse i seg selv. Hva som skjedde siden, er det kanskje ikke så viktig å si noe om. Gutten som nærmet seg buskene på universitetsområdet denne ukedagen i juni, var i hvert fall mer enn klar. Ja, jeg var klar for kjærligheten, hengivenheten, samforståelsen og den store ømheten. Men aller mest var jeg klar for sex.

På alle fire stod hun, og selv om det var natt, kunne jeg se at det hang gul galle ned fra noen av de hvite syrinblomstene. Selv var jeg klin edru. Det var torsdag, og jeg kom fra en middels runde Monopol og Tom Waits hjemme hos Truls i Ullevål Hageby. Nå hadde jeg nærmet meg realfagsbygningene, og jeg visste at realistene nå og da kunne ha noen halvhysteriske fester i en eller annen kjeller i nærheten. Hun snudde seg et øyeblikk, og jeg begynte å gå videre. Dette var ikke noe jeg hadde noe med.

På den annen side hadde jeg sett henne før, og det ble til at jeg stoppet opp en gang til. En øl hadde jeg forresten tatt, og det var kanskje det som skulle til.
- Bor ikke du på Eiksmarka?
- Ta meg hjem.
Det var hele samtalen, men den skulle vise seg å være tilstrekkelig. Nå kan man jo diskutere hva som lå i ordet hjem, men det var ikke mindre fornuftig enn noe annet at jeg fikk tak i en taxi som kjørte hjem til min egen leilighet i Eikstoppen.

Svært romantisk var det ikke. Hun fikk kledd av seg ned til undertøyet helt av seg selv, og da jeg foreslo plass i fatterns seng bare gikk hun dit og la seg. De gamle sengene til mor og fattern var det første mor prakket på meg etter at fattern stakk. Jeg lot de stå inntil hverandre som i riktig gamle dager, og med en liten tanke på at det kunne komme noen riktige, nye dager. Men jeg lå aldri i noe annet enn mors. Nå er den gamle plysj-sofaen noe kort, og tanken på å ligge på tante Lulls knytteteppe er slikt som streifer en bare i korte glimt. Derfor var det ikke med noen hensikter som helst jeg strakk et laken over høyresengen og gravde fram dyne to på soverommet. Tross alt hadde jeg både lest bøker, skrevet stiler og deltatt i flere livsfjerne diskusjoner om slikt. Men med tanke på å få sove, hadde kanskje det brune rosemønsteret til Lull vært det lureste likevel.

Ukysset var jeg virkelig ikke, og jeg vet ikke om jeg skal ende på dumhet, tafatthet,  godmodighet, ridderlighet, sløvsinn eller den før nevnte tålmodighet når jeg skal finne ordet som forklarer at jeg var så grenseløst uerfaren som jeg virkelig var da jeg la meg til rette ytterst på høyrevingen. For jeg hadde vært i en lignende situasjon før. Også det var blitt noen år siden, men det var vanskelig å glemme.

To uker etter ex.phil-festen hadde den første snøen hadde lagt seg prøvende over lyng og mose i Fyresdal. Berit stilte med foreldrenes grå og litt beskjedne hytte – og som man husker med sitt eget langt mer voluminøse frontparti. Jeg hadde med to rødvin, en nykjøpt pakke Nøkken og noen filosofihistoriske gullkorn som kanskje kunne komme godt med. Alt hadde også gått som det skulle. Under kveldsturen skalv tre-fire enslige stjerner over Fyresdal mens jeg repeterte Platons hulelignelse i et lunt toneleie. Midtveis på hjemturen sneiet hoftene til Berit borti meg, og tilbake på hytta foreslo hun rett og slett at vi gikk til sengs. Jenta virket tung i pusten allerede, og da hun gikk rett for å stelle seg, så jeg gode muligheter til å spare rødvinen. Det var likevel en ting jeg ikke hadde tenkt på, og som Berit i hvert fall ikke hadde tenkt på: Det var så fordømrade kaldt! Soveromsvinduet var dekket av rim, og selve madrassen lå der som et utdrag av sibirsk tundra. Huuu! sa min jomfru. Hun hadde ikke kledd av seg, men på seg. Samtidig med at hun antydet hvor det kunne være noe ved, krøllet hun seg inn mot veggen sammen med hyttas eneste ullteppe og sovnet. Ja, hun rakk å spandere på meg et lunkent kyss, men så var hun faktisk borte. Bare parfymen fra festen kunne så vidt anes gjennom den tette treningsdrakten. Jeg stirret på glidelåsen. For å nå inn, var det ikke nok å løsne på teppesvøpet og lirke glidelåsen nedover. Under der igjen visste jeg hun hadde en tykk flanellskjorte, trolig en ulltrøye og en garantert vrien bh. Slaget var allerede tapt, og med det samme jeg innså det, kjente jeg hvor kaldt det virkelig var. Etter en times tid hadde jeg tilranet meg en flik av teppet og manøvrert Berit inn i noe som måtte kalles om ikke en het, så i hvert fall en varm omfavnelse.

Skulle jeg la enda en slik mulighet gå i fra meg? Jenta som lå og pustet i nabosengen var varm og ikke så langt unna naken. Men hun var ikke så langt unna dritings heller. Jeg burde ha kjørt henne hjem til pappa. Det var faderlig omsorg  hun skulle få av meg og ikke noe tull! Slik tenkte jeg mens jeg så i taket, hørte på den dype pusten og sovnet. En time senere våknet jeg igjen, stirret inn i en naken skulder og var kåt. Jeg kunne ikke skjønne noe annet enn at hun hadde kledd av seg – i hvert fall på overkroppen. Pekefingeren min tøtsjet så vidt borti skulderen som for å kontrollere at det stemte. Samtidig hadde den ene foten hennes  strukket seg inn på min madrass. Dersom jeg trakk min egen fot litt opp, noe jeg ofte gjorde, ville tærne mine helt av seg selv stryke oppover leggen hennes. Pustet hun ikke tyngre? Kunne det hende at åndedragene ble dypere dersom jeg strøk en finger over underarmen? Dersom jeg siden begynte å lete etter min egen t-skjorte, som vitterlig lå på hennes madrass, var det ikke godt å vite hva man ville streife borti. Da jeg trakk beina opp, skjedde det ingen ting. Da jeg lot tuppen på pekefingeren gli tre-fire centimeter oppover underarmen, satte jeg derimot i gang en reaksjon. På tre-fire sekunder hadde hun vendt ryggen mot meg og presset seg så langt ut på kanten av sengen at jeg kunne plukke opp t-skjorten min uten å forstyrre i det hele tatt.

Heldigvis var ikke Lara bare full, men inne i en alvorlig krise. Da jeg morgenen etter kom tilbake fra butikken med egg og yoghurt, kunne jeg høre det sildre fra badet. Det var første gang hun gav lyd fra seg etter at hun gikk til køys, og lyden av en kvinne dusjende i dusjen var litt stas. Men jeg hadde ikke større ambisjoner enn å sørge for at hun hadde håndklær og å holde henne gjennom frokosten.

En liten skje yoghurt tok hun, og hun så tungt  og på samme tid undrende på meg som om jeg var pensumlisten i et fag hun ikke visst hun skulle opp i. Men hun snakket.
- Skal vi legge oss? sa hun uten egentlig å forandre på ansiktsuttrykket..

Tonefallet var det samme som om hun skulle ha bedt om smøret eller kaviartuben, men det var ikke det hun gjorde, og i løpet av de nærmeste timene skulle det danne seg en tykk skorpe på hvitosten som lå mellom de to. For Lara hadde mye på hjertet. Hun snakket virkelig. Og jeg lyttet. Jeg vil si jeg var en god lytter. Men samtidig fikk jeg lov å stryke fingrene oppover underarmen og videre opp og ned og rundt og langs og over det meste av det hun hadde av hud og lemmer. Under slike omstendigheter var det ikke vanskelig å si seg enige at Gunnar var helt håpløs, at det var noe galt med vidunderbarn og at Lara burde gi seg med realfagene alt neste høst. Faktisk hadde hun alltid elsket matte og fysikk – ja oppgavene på gymnaset hadde hun slikket i seg som drops. Men på Blindern møtte hun første gang veggen, og hun møtte Gunnar, som var geni, slik at det endelig gikk opp for Lara at hun bare var liten og dum. Det kjentes litt uriktig å høre så mye dritt om en fyr jeg ikke kjente samtidig som jeg kjælte med dama hans. På den andre siden virket han temmelig sløv, og Lara var temmelig god. Etter at jeg hadde foreslått metorologi og sluttet meg til konklusjonen om at genier var noen idioter, ble jeg endelig mann. Lara bare ble.

Det unge samboerskapet kunne fått seg en økonomisk knekk helt i starten. Glupe Gunnar hadde nemlig funnet ut at Lara skyldte ham penger og kom med et krav på 3642,50 to uker etter den fatale realistfesten. Dette merkelige innfallet gjorde det lett å slutte seg til Laras  karakteristikker av ekstypen. Samtidig stemte ikke alt med forestillingene. Mattemesteren var brilleløs og lignet lignet slett ikke på noen nerd. Mannen som ringte på døra for å snakke med Lara, var tvert i mot over 1,90 høy, virket spenstig og var rett og slett pen. Etter at han var gått, satte Lara seg ned med det trivielle regnestykket på brevet hun hadde fått. Hun skjønte rett og slett ingenting, men var innstilt på å bøye seg for mesteren en siste gang . Da tok jeg en av mine svært sjeldne telefonsamtaler til min lovkyndige far i København.
- Var det mulig? spurte jeg. Det var viktig å gå rett på sak. Noen rapport for de siste månedene hadde jeg ikke tenkt å avgi – i hvert fall ikke de siste to ukene.
Var det mulig å ettersende eks-kjæresten oppgjør for påspanderte kinoer, revy, halve pizzaer, bensin, øl og cola og attpåtil påbegynte kondompakker?.
– No way, svarte min internasjonale far, noe jeg formidlet videre i et svarbrev jeg skrev til Gunnar på Laras vegne.

For meg var jo dette en svært lovende start. Lara trengte tydeligvis en mann som kunne ordne opp med både det ene og det andre, i hvert fall det ene. Plass hadde jeg også til henne. Jeg skal heller ikke være så stor på det at jeg ikke medgir at det også tilførte noe å ha en snakkende, levende, varm og tidvis kjærlig ung kvinne i bevegelse i leiligheten. At min enslige Gillette Regular barberskum ble omringet av og nesten forsvant innimellom Laras samlede tuber, sprayer, bokser og flasker, var til å tåle -  på samme måte som jeg fikset at t-skjortene, trusene og strømpene mine plutselig var samlet i en kommodeskuff. At jeg måtte gi plass under tannpussen tålte jeg svært bra.

Det med snakkingen var opp og ned. De første ukene var jeg lytteren.  Og jeg fikk jeg vite mer enn jeg strengt tatt ønsket om både unotene til Gunnar, matematikkens omfattende meningsløshet og om kroppslukten til foreleserne på fysikk. Men etter disse ukene var temaet også uttømt. Lara var slett ikke så ivrig etter å legge ut om andre ting og gikk inn i en stillere fase. Selv ville jeg ha måttet overdrive betydelig, dersom jeg skulle ha begynt å bearbeide tidligere forhold sammen med henne. Men om jeg ikke hadde tidligere forhold, så hadde jeg jo tidligere fag –  og tidligere funderinger av et slag som jeg kanskje var alene om. Aldri før hadde noen hørt på meg, og nå ble det Laras tur til å lytte. Det dreide seg jo ikke om forelesninger eller direkte belæring, men jeg hadde så mye på lager, og jeg ble gjerne minnet på det i de mest trivielle situasjoner. En gang jeg skrellet poteter så jeg i ett glimt for meg en linje i det okkultes historie som jeg tror ingen hadde tenkt på før.

En kveld Lara begynte å skifte pære over oppvaskkummen, gjorde jeg  noen refleksjoner om Goethes samtaler med Eckerhardt på dødsleiet. Den kvelden husker jeg bedre enn noen annen selv om mitt og Goethes bidrag etter hvert er blitt skjøvet i bakgrunnen.  For å videreformidle de nevnte  refleksjonene ble jeg jo først nødt til å fortelle Lara om dikter Goethe og så om samtalene med Eckerhardt og til slutt om hvilke tanker jeg, Matias,  hadde fått mens hun tok mignonpæren ut av esken. Som vanlig fulgte Lara fulgte opp med noen spørsmål og innsmett helt i starten, men så ble hun stille. Hun ble ikke taus, men stille – og til stede var hun absolutt. Vi ble sittende på hver vår side av furubordet på kjøkkenet, og jeg var ørlite stolt av at jeg husket flere replikkvekslinger mellom mester Goethe og samtalepartneren hans ordrett. Men etter å ha snakket uten avbrudd, spørsmål eller innvendinger i nesten en halvtime, kunne jeg ikke fortsette lenger. Jeg bare kuttet, enda Goethe hadde flerfoldige timer igjen å leve.

Heller ikke da jeg sluttet å snakke, sa Lara noe. Først kjente jeg det ubehagelig -  utrygt eller kanskje svimmelt. Det var som å ha tatt kraftig sats for først midt i svevet å oppdage at det ikke var noen steder å lande. Men hvorfor i alle dager skulle jeg lande? Jeg trengte verken røre leppene eller tråkle sammen flere setninger i hodet.  Lara hadde snakket i to uker, jeg i over fire. Ordene var blitt for mange, de tynnet tankene ut, formerte tomheten. Kunne det være nok å bare være, bare sveve videre og lytte på ingenting slik Lara gjorde? Mens jeg dalte ned mot punktet som ikke var der lenger, merket jeg at alt i rommet var blitt større, nærere. Fargen på tapeten var sterkere, potteplantene fulle av liv, av et eget lys. Den røde pepperkverna lente seg ut fra krydderhylla, messingmorteren glødet, og alle støvflatene, flekkene og brødsmulene var akkurat som de skulle være. Det gikk opp for meg at vedkommende som hadde designet kjøkkengardinene var  et riktig godt menneske som så inderlig ville gjøre verden vakrere. Men aller mest Lara!. Hun bare var der, med høyre albue i bordet, den runde haken forsiktig hvilende i hånden. Slik bare satt hun og pustet stillhet ut i rommet. Som yr over et setertjern var hun, som en gammel blondegardin, et eple i høyt gress, et ullteppe i fotenden,  som en langsomt voksende måne. Jeg kunne kjenne en svak summing i hodet, men resten av meg ble fylt av varm, søt saft. Jeg ville bare renne over, stige opp i henne, bli med inn i  disse grå eller grønne øynene som møtte meg med slik godhet.

Jeg skildrer denne stunden som stillhet. Faktisk snakket vi også. Men de få ordene var runde frukter som vi strakte over bordet, som veide noe, smakte noe og var hele i seg selv. Det var Lara som reiste seg, kom rundt bordet , kom bak meg, inntil hodet mitt og med fingene lekende i håret. Kvelden var ikke over ennå, men det er hit jeg egentlig husker. Og dersom jeg skal finne begynnelsen for Lara og meg, ender jeg slett ikke på den aller første morgenen da hun lot min forundrede famling og sine egne forbannelser fordrive Gunnar inn i en tilværelse som fortid. Begynnelsen  var denne kveldstimen da vi slapp ordene.

Smil hadde skrevet samme setning 20 ganger etter hverandre, men avsluttet med en ny. Med det samme jeg hadde vinket ut de siste elevene,  lukket døren til klasserommet bak meg og tatt de første skrittene mot utgangsdøren, kunne jeg kjenne lukten av stekt sild. Lara hadde neppe begynt på middagen så tidlig , men jeg visste svært godt hva jeg hadde i vente. Det var fredag,og da jeg tok melka om morgenen, kunne jeg ikke unngå å møte de fire sildefiskene nederst i skapet. Hver og en stirret på meg med sine døde, uttrykksløse, men på samme tid klagende blikk. At fisken var pakket inn i hvitt papir, var ikke i veien for at jeg kunne kjenne blikket.

Stekt sild var Laras greie, og jeg hadde et blandet forhold til den særpregede lukten. Sild hadde jeg aldri likt i noen form, men i og med at Lara visste det, sørget hun for å trøste meg på ulikt vis. Det kunne dreie seg om dessert,  en kald øl til TV-kvelden, en stille invitt eller varm sjokolade til kvelds neste dag. I det siste hadde det kunnet gå en stund før denne trøstepakken dukket opp. Jeg på min side måtte innrømme at stekt sild ikke var så ille når det kom til stykket. Så lenge jeg holdt akkurat  det for meg selv, hadde jeg det ikke verst.
 
 
 
 
 

5.

Lara kappløp med våren. Våren hadde et forsprang og hadde toppet laget med både sol og regn,  bråtebrann , fluesurr,  hundedritt, første hvitveis, siste mote og fuglekvitring fra klokka fem om morgenen. Men Lara var spurtsterk, kastet seg  framover med korte, kjappe steg. Og hun var hormonbehandlet. Før selja hadde fått antydninger til knopper, var store bunter bragt i hus og plassert på stua og i gangen. Stærungene i takrenna slapp ikke til med et eneste pip mens Lara sang  Abba og holdt vårrengjøring. Alle hestehover og blåveiser som vågde seg i nærheten av Eikstoppen ble nådeløst plukket inn og fordelt på de tre vasene og kaffeserviset. Og vi måtte potte om! Og rydde balkongen! Og kaste klær! Og selvfølgelig lage stellebord! Og egentlig pusse opp badet.

Det var et problem for Lara å være så dynamisk og målrettet og samtidig så trøtt, kvalm og moderlig fredfull. Følgelig ble selve gjennomføringen av handlingsprogrammet ofte overlatt meg. Selv syntes jeg tanken på et barn i tillegg til alt dette virket mer og mer umulig. Gikk vi ikke i søpla annenhver dag? Som om det ikke var mer enn nok å gjøre med stueplantene som hylte etter vann? Var ikke oppvasken stor nok? Og hadde ikke Lara gått og lagt seg igjen? Nei, nå stod det opp igjen der inne. Oppstandelse.
-  Du kan ikke bruke plastpotter i vinduskarmen!!
Det var et skrik. Ut av soveromsdøra stakk et grågustent ansikt. De mysende øynene under hårbustene stirret på den svarte potten som om den var et blodig elgkadaver eller et sprengningshull i veggen. Så vendte stirreblikket seg mot den som måtte stå til ansvar. Men jeg ble forbanna. Var ikke både vindusrekka og fikentreet pottet om, med nesten all jorden feid unna? Stod ikke de store messingpotteskjulerne klare på kjøkkenet?  Og hva hadde hun gjort? Ligget og sovet med seg selv og magen sin? Da kunne jeg i det minste få gjøre ting på min måte! For å understreke poenget løftet jeg husfreden opp av potten, trolig for å klaske den dryppende jordklumpen i veggen eller gulvet. Men da det spratt noen småklumper bort på den avkledde Doors-CD-en min, besinnet jeg meg og satte klumpen så forsiktig jeg kunne tilbake i plasten. Etter dette var jeg forberedt på litt av hvert fra den andre kanten. Med tanke på fysisk utagering lå hun minst to hakk foran. Før julefrokosten hadde jeg fått slengt rømmen etter meg. Nå bygde det seg opp et kraftig lavtrykk bortenfor TVen. Gardinene begynte å blafre. Så valgte hun med ett den kjølige vrien.
- Kjøpte du shampo?
- Nei, ikke ennå....
Nå var det helt stille, men det var ikke tvil om at gardinene tok til å lee på seg igjen.
- Det var det eneste jeg bad deg om!!
Lara stormet inn på badet. Selv gav jeg gav opp, men like etter brølte jeg det jeg kunne etter å ha  tråkket i en våt jordflekk fra føyen. Vannet rant i dusjen.

Pottediskusjonen hadde sin forhistorie. Det hadde kanskje vært mest naturlig å starte denne da Lara prøvde å verve meg i Bokklubben Nye Bøker et halvt år tidligere. Men det går også an å gå helt tilbake til begynnelsen av syttitallet da jeg i en alder av fem år inntok min første sigar.

Problemer med å sove var unnskyldningen for at jeg tøflet ned trappa og ble sittende i dressfanget til fattern. Bordet var fullt av glass og askebeger og saltstenger og små kjeksfisker. Men ingen konfekt. Det var ikke noe godt å se i hele stua! Det var ikke så godt å se i stua heller, for fattern og gjestene hans hadde pumpet den full av tjukk, vond sigarrøyk. Alle lo og lo utenom mor som virret rundt med glass og boller og ingenting som helst. Aller mest lo den lyse kvinnen i den grønne kjolen ved siden av fattern. Pen var hun også, med et skinnende perlekjede rundt halsen,  men nesen trakk seg på en måte opp i ansiktet når hun lo, og det gjorde hun jo hele tiden. Innimellom tok hun på meg og snakket om meg til fattern – hun snakket rart.  At hun snakket rart, har jeg selvfølgelig funnet forklaringen på siden. I det hele tatt er det mye jeg har skjønt siden – etter 14-15 år.

Derfor har jeg også skjønt hvordan fattern kunne være så til de grader opptatt av den lattermilde i nabostolen at han presterte å la meg sitte på sitt eget fang og fortære en kvart sigar. Mye annet å trøste seg med var det som sagt ikke, og det er jo ikke særlig sunt å røyke dem heller. Mor hadde selvfølgelig også vært opptatt med sitt, og etter det lite ønskede innslaget i festen kunne hun virre med god grunn.

Da fattern flyttet til København  nesten femten år senere – dagen etter 18-årsdagen til Janne, skjønte vi alle etter hvert betydelig mye mer. De tallrike møtene og messene i Danmark ble satt i et nytt lys. Det ble også møtet med den grønnkledte i stuen i Lauritz Sands vei – og måten hun snakket på. Jeg har sett henne en gang siden. Nesen trekker seg fremdeles opp når hun ler, men hun er ikke så pen.

Siden skjedde svært mye svært fort. Hytta på Nøtterø ble solgt. Mor fikk huset, og jeg og Janne satt plutselig med tre hundre tusen kroner hver. Pengene var disponible for anskaffelse av bolig, og slik ble jeg altså eiendomsbesitter i andre etasje i Eikstoppen.

Men det var ikke alt, og nå blir jeg nesten nødt til å ta med hvordan mor reagerte. De færreste vet noe om det, for de færreste så noe til henne. Helt fra jeg var liten kunne jeg huske at mor hadde en uvane med å sitte og slå fingertuppene i bordet. Fattern kunne ikke fordra denne uskyldige, nesten kledelige nevrosen,  men nå var jo ikke han noe å ta hensyn til. Samtidig forsvant mye av det meningsgivende ved å holde kjøkkenbenken blank, middagen varm og skjortene glatte. Alt typer gjøremål hun hadde gjort for fattern, ble kuttet momentant ut. I stedet gjorde hun en fulldagsbeskjeftigelse ut av den uvanen han hatet. Janne, jeg og fru Haraldsen byttet på å handle og lage mat, og vi tok selvfølgelig også oppvasken. Men det var ingen som holdt kjøkkenbenken blank, strøk gardiner og tørket støv av vegglampeskjermene. Enten satt hun ved stuebordet med fingertuppene sine. Eller hun bare satt i den blå stolen på soverommet og tappet mykt i det polstrede armlenet. Jeg kunne faktisk skjønne at fattern irriterte seg over dette, og det var slett ikke bare mor som holdt på å bli sprø. For å beherske meg prøvde jeg å gjøre det til en sport å telle tappelydene. En gang kom jeg til over seks hundre. En annen gang fant jeg frekvensen. Det høres sikkert utrolig ut, men når mor var kommet i siget,  gikk hun faktisk som en klokke med mellom 60 og 65 tappinger i sekundet. Til eggkoking hadde jeg følt meg helt trygg med min fraseparerte mor på laget.

Men det var jo skremmende. Fattern var emigrert, mor hadde reist minst like langt vekk, og Janne og jeg var bare 18 og 19. Mor og jeg hadde ikke hatt de mest utbytterike med samtalene før heller, men når slike ting skjer, skjønner man at det tross alt var noe og at man er i ferd med å miste det.
- Hvordan går det?
- Tapptapp.
- Vil du sitte i nattkjolen?
- Jeg skal hilse fra Grete.
- Hater du han?
-Tapptapp.
- Blir du med ut og plukker inn eplene? De holder på å råtne.
- Tapptapp.
- Ante du virkelig ingenting?
- Tapp.

At tante Grete greide å få henne med på fjelltur bare en uke etter denne samtalen, er for meg et mysterium. Og det som skjedde siden tror jeg de fleste vil være enige om var lite under. Etter ytterligere to uker var det klart for neste turprosjekt med søstrene. At dette viste seg å være Fjellsjekken til Den norske turistsforening, var nok en overraskelse både for  mor og onkel Arvid. At opplegget gav resultater, var et sjokk for alle unntatt mor. Selve resultatet målte 175 centimeter på strømpelesten, het Hans Gudem og var malermester i Mjøndalen. I starten så vi ikke så mye til han, men vi så plutselig veldig mye av mor.

Noen filmer er slik at man faller ut av illusjonen før det er blitt ordentlig mørkt i salen. Slik var det å følge mor denne høsten. Vi trodde ikke på det. Vi ventet på at lysene skulle bli tent, slik at vi kunne reise oss, vasse gjennom popcornet og dropsposene  og gå tilbake til hverdagen. Men filmen tok ikke slutt, og det var virkelig en helaftens spillefilm, av den typen med skipsforlis. Mor var et skip i regulær rute, men møter et isfjell(dansk) eller en mine(dansk) og synker mot bunnen. Så nære er det at sanden begynner å virvles opp og ett og annet skjell blir knust. Men så skyter fartøyet mot overflaten og legger ikke lenge etter til ved en helt ny havn(Mjøndalen).

- Dere kan ta alt.
To ganger sa hun det, hvis det ikke var ”absolutt alt” hun sa. Både Janne og jeg proteserte, men allerede neste dag var vi i gang med å tømme Laurits Sands vei for alt som kunne minne om fattern, og det ville jo si alt. Hun mente det faktisk. Mor satte isblikk i både fiskekniven, bryllupsvasen og det japanske sengesettet som om hver især hadde bollet rundt i Køben. For meg og Janne var det litt annerledes. Det var barndommen vår vi presset ned i pappkartongene og stuet inn i garasjen. Ikke snakk om at den skulle spres utover et loppemarked!

Etter salget av hytta ble også en del av ferieminnene pakket i kasser.  Samtidig kom Janne på andre tanker, og ville stort sett bare ha de fire-fem antikvitetene, Finne-maleriet, sølvfatet og krystallglassene. Broren hennes ble til gjengjeld rik. Jeg kunne velte meg i en skatt bestående av de stripete badehåndklærne fra Nøtterø, det grønne kjøkkenserviset, punsjbollen fra Bremen, de spanske kniplingdukene, tinnøse-settet, den tangbrune sofaen, gardinene med fuglene på,  det nesten nye kjøkkenmøblementet. Men ikke nok med det. Samtidig med at fattern hadde reist på sin siste elskerinnemesse, flyttet hans egen tante Gunda på hjem. Det var mor som tok seg av potteskjulersamlingen og stablet i kjelleren. Nå var også den min.

 På en måte kunne jeg skjønne Lara. Det  var slett ikke alt som var like smakfullt. Alt var heller ikke nødvendigvis noe særlig nyttig. Heller ikke de store, lysende barndomsminnene knyttet jeg til disse tingene. Men det utgjorde det meste av det man trengte i et hus. Når jeg dessuten skulle bli familieforsørger, gikk det an å se en mening i å ha en far som forlater heim og husgeråd for en loftsleilighet med bayer. Derfor følte jeg  på ingen måte noe behov for å nikke eller dra opp lommeboka når Lara fant en ny ting å presse inn i stua eller kjøkkenskuffen. Når hun endatil ville verve meg til en bokklubb hun alt var medlem i, for å få nye, håndmalte keramikkpotter i karmen, kunne jeg ikke annet enn å le.

Med hodet stukket inn i skapet under oppvaskbenken, kan man høre om vannet renner i dusjen. Hvis jeg skyndte meg å finne en passe rund, passe stor og passe blank messingskjuler, burde det bli et par timer til lesing etterpå. Der sluttet det.  Lara hadde tydeligvis tatt til takke med min flass-shampo og var kommet tilbake til vårstemningen etter dusjen.  Nå gikk hun frem og tilbake mellom badet og soverommet og tørket seg. Nynnende, halvnakne kvinner er jo vanligvis slikt som også kan hjelpe humøret opp for andre i nærheten. Men jeg hadde en anelse om hva jeg hadde i vente. Nå kunne jeg høre at hun inntok horisontalen igjen – denne gangen i sofaen. Det var på tide å være mer kontant. Plumbo-flasken ble feid ut. Den gamle flaskebørsten endte i søpla.
- Kommer du ut til oss?
Svarte! Det var jo ingenting der! Potteskjulerne skulle stå stablet innerst. Helt innerst. Nå hadde jeg dratt ut bøttene, grønnsåpen, klutene, sølvpuss, stålull, flaskebørsten, gryteloddet til Gunda og tre flasker med messingpuss, men det eneste jeg kunne øyne var tretti-førti svarte plastpotter i ulik størrelse og en potteskjuler i oransje plast.
- Matias! Hva er det du holder på med?

Lara lå med slåbroken halvveis igjen mens begge hendene rotet rundt navlegropen. Da hun hørte at jeg nærmet meg, kastet hun hodet bakover slik at hun må ha sett meg opp ned.
- Si hei!
- Hei.
Ikke til meg, din dust! Til ungen!!
- Hei, hei, hei.
Jeg klapset tre ganger faderlig på siden av magen til Lara, der jeg slapp til.
- Du, så følsomt!
Lara tok høyrehånden min og la den på magen. Så kuttet hun ut syrligheten og ble varm i tonen.
- Det er viktig med en god start. Snakk litt nå. Bruk stemmen.
Jeg så ned på navlen og på hånden min som ble liggende og duve oppå  det bleke høydedraget som alltid hadde vært der over truselinningen. Egentlig satt jeg litt forkjært, men jeg fikk meg ikke til å røre meg nå. Så begynte hånden å stryke.

Det var jo bare magen til Lara! Ingen skulle innbille meg at det de virkelig kunne øyne forandringer på disse ukene. Ja, når det gjaldt brystene var det noe annet. At de begynte å leve sitt eget liv, kunne jeg for så vidt også like. Men tanken på at magen skulle begynne å ese ute og til og med presse ut en bul, ble tenkt med blandede følelser. Lara var i utgangspunktet ikke tynn. Jeg ville slett ikke kalle henne tykk, ja ikke en gang rund, men kanskje god. Mer presist lå hun vel på grensen mellom bare god og god og rund, og jeg var usikker på hva som ville skje videre.

Å føre håndflaten et par ganger fram og tilbake eller å sirkle litt rundt navlen var for så vidt  helt ok. Men Lara mente helt seriøst at det burde være et visst samsvar mellom tiden jeg brukte på å stryke og tiden hun gikk rundt og bar. Hva jeg ellers hadde å slite med, ofret hun få tanker. Potteplantene er jo nevnt – og lærerjobben. Og på toppen av dette hadde jeg fått et verv. Alle kunne jo få barn! Men det var ikke mange som var plukket til å være med i hjertelaget! Jeg prøvde meg på en åttetalsbevegelse med fingertuppene.
- Kan du ikke synge en sang, mumlet Lara. Hun var blitt litt døsig igjen. Jeg svarte ikke. Det første møtet i Hjertelaget hadde jo ikke vært ennå, men det gjaldt å være godt forberedt? Skulle jeg utelukkende samle meg om det jeg mente kunne bli min egen hjertesak? Eller var jeg nødt til å se det nasjonale løftet bak, pløye historiebøkene en gang til og finne norgeshjertet. Men vi var jeg jo et regionalt utvalg. Hadde jeg noen gang tenkt over mentaliteten, verdigrunnlaget, fellesånden, det store seige limet i Oslo og Akershus? Aldri. Samtidig måtte man jo ikke bli for snever. Vi hørte til i Europa, i verden – de færreste av tankene var tenkt ut her på berget. Ved siden av telysene lå ”State of the world” oppslått og like bak ”What the Buddha taught”. Under salongbordet i en bunke ved det ene beinet stod en bunke med  ”Kristen moral og etik”av Johannes Sløk, den nye norgeshistorien til Karsten Alnæs, Wergelandsboka til Udnæs, ”Oslo – byen i mitt hjerte” og Arne Garborgs ”Kolbotnsbrev”. På forskjellige plasser i rommet kunne man også finne ”Bærumsmarka”, ”På stengrunn” av Rudolf Nilsen, ”Et hefte om Haslum kirke”, jubileumsboka om Holmenkollbanen pluss kvinnebrystenes historie. Den siste lå ved stålampa rett bak oss. Dersom jeg strakte venstrehånda bakover, kunne jeg nå den. Lara ville ikke like det, men hun sov jo. Jeg lirket på høyrefoten.
- Hva skal du?
- Ingenting.
Hun så på meg med store, allvitende, men like fullt undrende øyne. Runde var de -  svangre, blanke, mørke. Den vesle hånden kom opp til min venstre, slik at jeg var helt handlingslammet. Jeg prøvde å få frigjort høyrehånden og tok en pause med åttetallet.
- Hva tenker du på?
- Jeg har rotet sånn til på kjøkkenet. Tror jeg må rydde opp.
Det siste forsøket på å lete fram blank messing fra de mørkeste krokene av kjøkkenskapet var like mislykket som det første.  Jeg bestemte meg for å lete gjennom bodene neste dag. Ved brødristeren fant jeg ”Det norske syndromet” av Jan Erik Vold. Det var ikke mye jeg rakk å lese før kvelden var gått.
 
 
 
 
 

6.

Var det egentlig en tabbe å legge det første møtet til Holmenkollen? Det hadde vært lett å hakke på min kjære byråsjeftvilling – jeg regnet med at han hadde ansvaret i dette tilfellet. Men slike avgjørelser er en hårfin balansekunst der timingen og  selv små detaljer i menyen kan bli utslagsgivende. Det var jo bare et hotell. Skulle vi lagt det til et forsamlingshus på Grunerløkka eller kirken på Holmlia? Det siste var det faktisk planer om på et av de neste møtene. Men på åpningen av ballet måtte det da passe glimrende å sitte druknet  i  dragestil, lent inntil den nasjonale hjertesaken Holmenkollbakken og med svevende overblikk over Oslofjorden og halvparten av området vi skulle representere.

At fylkeskommisjonen i Nordland startet opp samme dag i en nedslitt rorbu, var ikke vår feil. Heller ikke at dagen var som blåst for børskrakk, regjeringskriser, hemmelige fusjoner og viltre kjendiser. På selve hotellet var vi derimot slett ikke alene. Det var både et symposium i sosialmedisin og en stor oljekonferanse der,  og det var slett ingen enkel sak å komme til på buffeten under lunsjen. Det er en liten gåtur mellom spisesalen og konferanserommene, og jeg skjønte derfor tidlig at det ville bli vanskelig å rekke to runder før vi måtte tilbake. Tallerkenene på Holmenkollen Park er store, så dette var ikke noe problem. Jeg forsynte meg med to sjøkreps, stablet loffen ved siden av og begynte å bygge opp en haug med gravlaks, røkelaks, reker, eggerøre, sennepssaus, sitronbåter og majones og salat foran. Riktig elegant ble det etter at jeg hadde lagt på den ferske  dillen. Så oppdaget jeg varmrettene. Jeg overdrev på ingen måte. Det dreide seg egentlig bare om smakebiter av hver rett,  og hadde jeg fordelt porsjonen på to-tre tallerkener, ville ingen hatt grunn til å kommentere noe i det hele tatt.

Men summen av det hele ble vanskelig å balansere når jeg måtte presse meg forbi de selvopptatte og grådige oljefolkene og sosialmedisinerne. Fotografen fikk god tid til å oppdage meg, ikke minst fordi jeg måtte stavre meg opp et par trappetrinn før jeg var hjemme ved bordet. Et par blitzer smalt i ansiktet, men  tre meter fra bordet ble jeg spurt vennlig  om jeg kunne stoppe litt og løfte tallerkenen ti centimeter opp.

 ”Men er det bra for hjertet?” stod det over to sider  i VG, mens nordlendingene tygde tørrfisk i undersaken.  På de neste møtene skulle mye tid gå med til å finne fram til bortgjemte kantiner og forsamlingslokaler på i Oslo Lysverker, på Landbrukshøyskolen på Ås, på Romsås, på Kobberhaughytta og i sentrum. Det hører også med til historien at jeg ble så pass mye forstyrret av fotograferingen at jeg bare fikk i meg en halv skive med røkelaks. Det var bare å prøve å se fram til kaffepausen 14.30 – med wienerbrød.

Det er jo kaffepausene som er noe. Alt da kulturministeren holdt åpningstalen, begynte jeg å glede meg til den første kaffekoppen og de virkelig betydningsfulle samtalene som man bare kan føre med en varm og velformet kopp i hånden. Når jeg sier den første kaffekoppen, mener jeg faktisk den første koppen den dagen. Det var altså på tide, noe som igjen var forstyrrende. Det demrer så vidt for meg at vår godhjertede minister prøvde seg som barnevakt i trettenårsalderen og at hun siden ble servert en loffskive med syltetøy av genmodifiserte plommer på en komitéreise i Alabama. Strengt tatt hadde det ikke blitt rare frokosten den dagen heller. Hadde hun mer å by på?  Men så reiste det seg en stor, buet vegg av glatt og hvitt foran talerstolen, og det eneste jeg hørte var den spede lyden av en tralle utenfor. Det hadde ikke blitt noe særlig til natt heller.

- Høyre du også te på hjertelaget?
Det mest bemerkelsesverdige ved laborant Hilde Haugen fra Bømlo og Blakstad var stemmen til Valgerd Svarstad Haugland. Derfor trodde jeg også et kort sekund det var Krf-statsråden som vekket meg før jeg snudde meg og stirret inn i Høyre-pinsen på jakkeslaget og det upassende, mørke håret.
- Hilde, hvisket hun. Bortsett fra håret og nesen lignet hun faktisk litt på  Svarstad Haugland. ”Matias” svarte jeg og lurte på om det var noe mer å tilføye. Ellers var hun temmelig ordinær. Hva skulle jeg si? Jeg ble reddet av applausen.

- Ser du Rannveig Hansen?
Nå hvisket hun igjen, selv om mange i salen snakket mens vi ventet på neste taler. Når man først fikk øye på Rannveig Hansen, var det vanskelig å unngå å holde øye med henne. Mellom Kåre Willoch og Anne Enger Lahnstein satt hun, kvinnen som skulle lede hjertelaget, vår høyreiste, nøye utvalgte lagleder i friskt og smidig eplegrønt. Hun var det aller nyeste plukket i den norske kjendiskurven. Skrått bakfra så vi stort sett bare ryggen, skuldrene og det uskyldsblonde Doris Day-håret. Men fra intervjuet på Dagsrevyen visste jeg at nesen hadde en liten knekk og at de grønne øynene utstrålte mye annet enn uskyld. I forkant av det første møtet var det tre av oss som virkelig hadde fått omtale i media. Den ene var Hallvar Arnesen på Langerud Sykehjem. Han bad om å få dø i fred. Motstykket hans var yngstejenta Eli fra dramalinjen på Fagerborg. Den siste var selvfølgelig kommisjonens leder, Rannveig Hansen.

Det var ikke lett å gå med på at også lederen skulle ha vært plukket ut ved hjelp av små elektriske støt og binære tall.En slik person må jo i det minste kunne jobbe målrettet, lede en forsamling og ha evnen til å snakke i radio uten at det hørtes for dumt ut. Å være lekker kunne ikke regnes med til kvalifikasjonene, men det var altså Rannveig Hansen. Jeg trodde ikke lenger på denne utvelgelsen helt uten skjønnsvurdering, men samtidig var bakgrunnen hennes så spesiell at jeg ikke riktig forstod hvem som skulle ha plukket henne ut. Jeg hadde aldri hørt om henne før, men da hun var lørdagsgjest i Dagsrevyen uka kjente jeg faktisk igjen et av utklippene om den unge politikerkometen fra Rana; leder i Bodø AUF som 16-åring, i Nordland AUF som 17-åring, innvalgt på fylkestinget året etter og innstilt som nestleder i AUF samme året. Men så var det slutt.

 Hvorfor  det var slutt, sa ikke avisene noe om, men det snakket Rannveig villig om til Dagsrevyens seere.
”Æ fekk en knekk”
”Æ trudde på heile greia, heile radisseriet. Så var det tomt. Å hadde ikkje meir å sei. Æ låg flat. Halsen hovna opp og æ klarte så vidt å puste.”
Så  måtte lørdagstv-publikummet forlate AUFs fanesaker fra slutten 70- og begynnelsen av 80-tallet. I stedet fulgte vi Rannveigs pillehverdag, selvmordsforsøk og hennes lange, klarende timer sammen med måkene på Rana-kysten. Videre fikk vi være med inn i regresjonsterapien og opptil flere tidligere liv i Sør-Europa og Irland. I dag drev Rannveig Hansen ”Den Svarte Hesten” det alternative senteret  på Nesbru. Hun understreket likevel at hun hadde ledet komiteer før og på ingen måte skulle la det ansvarsfulle vervet preges av sin litt spesielle bakgrunn. Men hjertesaker, det hadde hun!

Dersom det hadde vært en mann som hadde pekt ut den ranke overkroppen til Rannveig Hansen for meg, hadde jeg kanskje visst hva jeg skulle si. Nå sa jeg ingen ting inntil jeg fikk øye på et annet fjes nesten på bakerste rad.
- Der er Kirsten Kolle Grøndahl, hvisket jeg. I tillegg til Hjertelaget og pressen, var det en del kjente politikere og andre kjendiser rundt om i lokalet. Hilde og jeg kunne faktisk holdt på slik en god stund, men så skjedde det noe med de som satt i salen.

Jeg tror mange aller først merket det lydløse hvinet. Så ble det helt stille, og de som ikke fikk seg til å slutte snakke, fant seg i å hviske. Der oppe ved vannbordet stod Gøran Balle-Rasmussen og skjenket seg et glass isvann. Det var virkelig en damegreie dette her, men også jeg lot meg blende. Kanskje vil jeg strekke meg så langt som å si at også jeg ante en liten dragning mot denne skikkelsen med det sterke, men på samme tid avslappede grepet om hanken på vannmuggen, med den grove, men likevel raffinerte bomullsskjorten, med det halvblonde, halvlange håret og de grålysende øynene. Gøran Balle-R. Var den perfekte mann, og dette begjæret - som jeg ikke skal prøve å legge skjul på var der - dette spede, men uomtvistelige begjæret var heller et sug etter å være Balle-Ras, enn et ønske om å ha han/ta han eller slike ting.

Selvfølgelig hadde vi sett han prate og smile og posere og gestikulere på TV og i avisene. Men det var noe helt annet å se han gå. Han kunne jo virkelig gå. Tolv år gammel flyttet Gøran fra Odense til Oslo. Seks år senere gikk han Birkebeineren første gang. To år etter der igjen vant han Grenaderen, og i fjor var han med Gutta på tur.

Men fyren var intellektuell. Utdrag av magistergradsbesvarelsen i sosialantropologi ble sin tid  trykket over to helger i Klassekampen med magisterens egne svarthvitt-bilder fra to ulike gjengmiljøer i Bronx. Naturlig nok var det betydelig mer svart enn hvitt.  I hele tre år lekte Balle-Rasmussen neger og spilte altmuligmann på  hotell Sphinx før han kom hjem til Norge, gikk Vasaloppet og leverte oppgaven. Plasseringen på Vasaloppet var denne gangen helt ordinær, men karakteren 1,2 på magistergraden forteller at rapporten fra Bronx har gjort inntrykk. Sensor hadde sikkert også observert det synlige beviset for at GBR hadde strukket seg ganske langt for at  magisteravhandlingen skulle møte kravet om deltagende observasjon. Beviset var faktisk synlig også fra sjette rad der jeg hadde plassert meg. Skrått over hele venstre kinn gikk to lange knivarr. Det var ikke pent, men i og med at Balle-R. fra før var ubehagelig pen, kan man rett og slett si at det gjorde seg. Magistergradsoppgaven ble utgitt på Oktober og solgte i over 3000.

Men dette var bare begynnelsen. Vinteren 1994 gikk Balle-R mot Sydpolen med mørke Julia Chads fra Bronx. Omslagsbildet på boka viser et uvanlig vakkert par.  Populærbokforfatteren Gøran B-R passer på å bygge den romantiske understoryen gradvis opp, mens tenkeren G Balle Rasmussen bruker et helt islagt kontinent pluss ymse innbilte samtaler med Thomas av Aquina, Kierkegaard og Nietsche til å understreke hvor like vi mennesker er – uansett bakgrunn. Heldigvis hadde samtlige av disse storhetene sagt sitt da Julia måtte amputere tre tær på side 219, bare fire mil fra polpunktet. I og med at også den romantiske delen av prosjektet var i mål, var det ikke noe virkelig nederlag at de ble hentet ut 30 timer senere. Under pressekonferansen i Cape Town poengterte Julia at Gøran måtte ofre et kinn i møtet med hennes verden og hun noen tær på hennes. ”An experience of a lifetime” poengterte uvanlig vakre, men lett skamferte Julia. Til sterk protest fra bokhandler og bokhandlerforeninger ble boka lagt ut i samtlige av landets samvirkelag og gikk før jul 1995 i et opplag nesten på høyde med coops gule kaffe og edamerost. Og selv om Gøran Balle-Rasmussen neste vår ble professor i sosialantropologi, sluttet han ikke å skrive for massene. I neste bok lot han en norsk landslagsspiss drepe en VG-journalist, og bruker så den påfølgende rettssaken til å ta et oppgjør med media.

Han må ha elsket media, og Media han, selv om det gikk i bølger. Gøran Balle-Rasmussen var en person som kunne være i stand til å dukke opp i alle debatter. Men jeg tror han etter hvert hadde skjønt at han totalt fikk mer oppmerksomhet dersom han holdt seg helt i ro innimellom. Nå hadde han vært vekke lenge. Nå var han her igjen. Vi sukket. Vi kunne vente oss hva som helst.

- Jeg har akvarium.
Tiden stod helt stille i den vesle kunstpausen, som var akkurat tilstrekkelig til at alle i salen kunne danne seg et bilde av det boblende, fargerike, enestående akvariet enten de plasserte det i den Balle-Rasmussenske entreen, i stua, på kontoret, i soverommet eller trodde han virkelig hadde et lite akvarium med seg.
 - Jeg har akvarium hjemme. Jeg har også studert akvariefisk i de fleste av landene jeg har besøkt de siste tolv årene.  Flere ganger har jeg sett akvariefisk skyve sårete og hjelpeløse fiskefrender opp til overflaten slik at de også får i seg fôr. Første gang jeg så det, dreide deg seg om to dverghaler på Vestbredden. Det var ikke tvil om at den ene dverghalen utsatte seg for fare. Den brukte krefter, den fikk mindre mat selv, og den kunne bli angrepet. Men den vesle fisken 20 gram demonstrerte den egenskapen vi mennesker setter høyest. Den handlet i altruismens ånd.

En overproporsjonert velvilje overfor taleren gjorde at forsamlingen fulgte han på den lange og omstendelige veien mellom dverghalene fra Midtøsten og det store poenget. Først trodde jeg Balle-Rasmussen rett og slett vil holde fram sine  kjenninger blant bobler og plast-tang som idealer for andre skapninger. Men det dreide seg tydeligvis om likhet. Dersom vi deler våre edleste hensikter med stripete gjelledyr, så må vi også ha en del felles med vestlendingene, med Arsenal-fansen, yoruba-folket i Nigeria, Chickasaw-stammen, mellomledelsen i Ericson og bensinstasjonseiere i Elverumsområdet. Det må sies å være en meget tett sammenfatning av B-Rasmussens time der oppe.
-Hjertet har ingen regioner, slo Balle-Rasmussen fast overfor Hjertelaget avdeling Oslo/Akershus før de inspirerte medlemmene samlet seg i stimformasjon på vei mot de beste godbitene på buffeten.

Etter at de andre hadde spist, ble den danskfødte sosialantropologens likhetsevangelium stilt opp mot rendyrket svensk lokalpatriotisme.
- Helsingborg förlorade, sukket fredsforsker Glatting. Han var ikke så kjent  for oss i salen, og derfor kom den kryptiske starten mer overraskende enn  innledningen til Balle-Rasmussen. Glattings sorgtunge stemme og Helsingborgs ydmykende nederlag mot Uddevalla ble hengende i lufta i nesten ett minutt. Så fikk vi den siste ukas fotballresultater fra Premier League, Eliteserien, danske toppkamper, amerikanske collegeoppgjør, intense sunnfjordsfeider og et utall påståtte trillere fra Finnmark, Tyrkia, Kenya, Seoul, noen amerikanske collegekamper og en vennskapskamp mellom Santos og Bragantino på Copa Cabana. Salen var målløs bortsett fra en gang da det lød et høylydt ”Yes!” som må ha kommet fra en Santos-fan på en av de bakerste rekkene. Samtidig kunne man høre en svak dur, og mens Glatting serverte oss de siste resultatene, ble gardinene trukket for og et stort lerret senket seg framme.

- Dette är känslor, sa Glatting som nå stod litt til siden med fjernkontroll i hånden. Vi hørte brøl, roping, sanger, skarpe kontroverser og jubel mens det hvite lerretet ble dekket av farger, gruppebilder, nærbilder, ansikter i rødt og hvitt, blått og gult, svart og rødt,  unge gutter som klatret over et gjerde, dansende sør-amerikanere, en ungjente i t-skjorte på ryggen til en kraftkar med svart skjegg, fyrverkeri, piggtråd. Litt etter litt endret både bildene og bakgrunnslyden karakter. Fremdeles dominerte ansiktene -  smertefulle, spente, resignerte, aggressive, men også ekstatisk glade. Men brølene var dypere, svakt i bakgrunnen ante man lyden av marsjerende tropper, og snart lød det første skuddet. Jeg tror bildene var både fra 2. Verdenskrig, Vietnam, Mellom-Amerika og Jugoslavia. Det ble helt mørkt før vi hørte et kraftig drønn som fikk noen av koppene og vannglassene på bordene til å skjelve.

- Desse känslorna bor i människan anten vi tycker om det eller inte.
Glatting hentet fram to portretter – en strålende ung mann med en stor grønn skråstripe over ansiktet og en rasende kvinnelig supporter med pannebånd, stilt ved siden av.
- Men vi kan leva med dom. Vi trenger inte dö med dom.

- Det er mange som sejer at patriotismen är far åt elendet, hatets fedreland. Om vi kunne radera vekk patrioterna, ville alt vara vel.
- Men du kan inte radera vekk en patriot utan att vära patriot själv. Prosjektet er dödfödt.

- Självklart måste vi  lära at alla er like mycket värda och att vi har tilräckligt  plats til skilnadene och alle dom ulike dräktorna. Men känslorna våre måste ändå få lov att säja att vi er best och dom andre dumma!

Glatting serverte foredraget i avmålte porsjoner, noe som ble tydelig markert ved at han stoppet taleflommen og presset leppene  mot hverandre. Som om han demonstrerte ulike sorter Falu-korv på ICA, lot han oss tygge ferdig og starte fordøyelsesprosessen før han bød på en ny bit – som gjerne viste seg å være kraftigere kost enn den forrige.  Målet var å flytte patriotismen ned på mikronivå til dårlige fotballkamper og halvråtne tribuneanlegg. Ganske ubesværet fullførte han derfor oppløsningen av nasjonene, fjernet valutahandelen og de nasjonale bankene ved å knipse vekk en norsk krone, og mens han var i gang knipset han også vekk begge de norske skriftspråkene. Når han endelig trakk seg tilbake, satt vi igjen med diverse tredjedivisjonslag, turlag,  frie teatergrupper og lokale miljøaksjoner. Dersom jeg skulle klare neste økt, holdt det ikke med kaffe. Jeg måtte også ha luft.

Jeg var sikker på at jeg måtte ha vært først ved kaffebordet før jeg gikk tilbake gjennom salen og ut på terassen. Borte ved enden stod det to røykende menn som jeg aldri hadde sett før. Men rett foran meg, lent mot rekkverket, lent ut over den disgrå byen, stod Rannveig Hansen. Jeg skjønte at det måtte være lyden av de forsiktige skrittene mine som fikk den smidige kroppen til å gli over i en annen posisjon, denne gangen med ryggen mot rekkverket og fronten mot meg mens venstrehånda snodde seg rundt det glatte stålgelenderet øverst. Figuren var svaiende og lett. Ja, det var som om hun svevde over Oslo, over gråskumma Oslo, de ynkelige husene,og de to-tre synkeferdige skipene på fjorden, ja til og med over den skittengule sola. Det var Rannveig Hansen som strålte, grønt og uhemmet, mens resten av verden flimret svart-hvitt i bakgrunnen. Selv var jeg støvgrå. Og veldig liten.

”Ka du e for ein?”
”Eh. Jeg jobber som lærer”
””Men kem e du? Ka du heitte?”
Dette var noe helt annet enn Dagsrevyen. Jeg holdt blikket et lite sekund. Så falt det ned mot kaffen min, videre ned langs den halvstrøkne beige buksen, over de burgunder sokkene og de nypussede skoene med utslitte lisser til jeg stirret ned i betongen mellom oss. De høyhælte skoene gjorde henne høyere enn meg etter hvert som hun rettet seg opp. Når jeg prøvde å løfte blikket igjen, fulgte jeg det blåsemskede skostoffet, de lange leggene, de tallrike eplekartene som var knapper i kjoledrakten, den runde hakespissen og til slutt nærmet jeg meg forsiktig den vesle knekken på nesen. Jeg er ikke sikker på om hun egentlig  kunne kalles en naturlig skjønnhet. Kanskje dreide det seg heller om en tilkjempet skjønnhet, et uttrykk dyrket fram på trass gjennom de årene som ellers ofte byr kvinnene falming og fett. Eller kanskje var det slik at nettopp tjue- og et knippe av trettiårene  må til før visse kvinner oppnår en balanse mellom særegenhetene i ansiktet, eller et samsvar mellom utseendet og det vi kan kalle den indre kraften. Rannveig Hansen(37) var utvilsomt en årgangskvinne. Men når det er sagt, var kroppen nytappet. Totalbildet var mer enn forvirrende.

”Eh. Matias”
”Så de e du som e Matias. Æ har ein onkel som heitte Matias”
”Jeg er ikke onkel. Det er neppe aktuelt med det første heller. Ja, umulig er det jo ikke”

Ingen trenger å fortelle meg at dette slett ikke var spesielt vellykkede innledningsfraser til en passiar med en til de grader vellagret kvinne. Men som sagt var jeg lettere fortumlet, og i stedet for å prøve å møte azurblikket en gang til, så jeg denne gangen ned i hennes kaffekopp, som hun holdt midt mellom oss. Kaffen var mandelfarget. Men det var noe mer. For brun kaffe lukter helt annerledes enn svart – i hvert fall gjorde denne det. Jeg har alltid smilt av vinspaltistene i Dagbladet og  Dagens Næringsliv som kunne være i stand til å pådytte de mest ordinære druer smak av tørkede aprikoser, krekling og  hvit rips. Like ubesværet kunne de dikte bryggetjære, kompost, sjølukt og halvsvett sadel-lær inn i ordinære chilenske industriproduksjoner til 69 kroner. Men nå kjente jeg Rannveig Hansens mandelbrune kopp vokse i meg. Var det mose der? Myggolje? En anelse blåbær? Svidde sykkeldekk? I ytterkanten av den overveldende og så innholdsrike aromaen greide jeg så vidt å registrere at Rannveig H. gjorde en ny dreining med overkroppen og trakk en eldre mann og en smålubben på min egen alder inn i sirkelen. Tiden var ikke der for å bry seg med slikt. Det luktet stubbe, parafin, granbar, milde gnagsår og mugg. Lufta bugnet av svidd flesk. Over vannet og gjennom fosseduren hørte jeg hakkespetten. Det luktet mann. Og det luktet faktisk kaffe med melk.
- Æsj, den visst blitt kald, sa Rannveig Hansen, og den ene av de to nye følte seg forpliktet til å henge på en vittig replikk. Selv hadde jeg ikke sagt så mye. Fra terassen var det mulig å skimte en flik av Lathusåsen, og jeg prøvde å sparke i gang fortellingen om den første og eneste gangen Matias Meand noensinne har deltatt på turorientering. Jeg gikk meg rett og slett vill, men slumpet likevel borti alle postene, om enn i feil rekkefølge. Dette var selvfølgelig ikke noe bidrag til å forene de to buskapene fra Balle-Rasmussen og Glatting, men det hadde sannelig ikke noe av det andre ordgyteriet vær heller. Akkurat  historien om forsøket på å orientere seg i Lathusåsen hadde jeg dratt et titalls ganger før, med og uten mår og ekorn. Men nå var det som om jeg famlet meg fram i ukjent terreng.  Rannveig Hansens fullstendige mangel på interesse stod i veien.
- Jeg hadde aldri før prøvd å lese kart, understreket jeg og forventet å bli trodd. Denne gangen søkte jeg virkelig blikket hennes, men jeg var blitt koppen som kjølnet før hun smakte.

 Ellers var det ennå lunk i min svarte. Også den hadde da aroma? Det ville da være for drøyt hvis det skulle bli enda en pause uten kaffe? Men nå måtte jeg øke farten, omringet av vridde furuer og ukjente høydedrag. Jordmagnetismen var oppskrytt, og joggeskoene surklet av brunt myrvann. Snart ville det hele snu seg.
-  Men så hørte jeg noen merkelig lyder, og rett under meg så jeg Kjetil slite seg gjennom myra mot den siste posten....
- Æ tru vi må inn. Dæm har satt seg, skar kommisjonslederen nådeløst av. Skarve tre hundre meter fra mål og en ufortjent bronse svitsjet hun over fra terassefristerinne til ansvarsfull leder. Det var ikke noe annet å gjøre enn å finne plassene. Koppen tok jeg med, men nå var også den kald. Jeg la merke til at Rannveig Hansen hadde tid til å finne seg en ny.

Etter Sven Glattings forvirrende unasjonalpatriotisme viste historietimen med Ove Sandal seg å være  en stor nedtur.  Glatting hadde brukt leppene som en slags ventil for å dosere energi og ordstrøm. For Sandal var hvert ord som en stor, uhånderlig stein som den tynne, slitte stemmen så vidt greide å slepe over kanten på de grårosa leppene. ”Før toddien” het foredraget . Med i. Og med undertittelen ”Husmannsplassar i Nordmarka. Samhald, ressursnytting og bytteøkonomi” Noen lang nedtur var det ikke snakk om. De fleste av plassene lå noen dobbelttak og fiskebeinsklyv unna og er i dag søndagsturkulisser og delvis varmestuer for knickersgubber, prektige barnefamilier og solbærtoddysupende supermennesker i superundertøy . Men Sandal hadde slett ikke tenkt å la oss sette stavene mot husveggen og puste ut og tygge vafler. Vi skulle stake oss bakover – lenge før man fikk undertøy konstruert for å lede morosvetten vekk fra kroppen. Så langt bakover skulle vi at svetten ble liggende i så tjukke lag på kroppen at den til slutt kunne trekke deg ned i bakken i en alder av snaue tretti.

Sandal likte tydeligvis ikke toddy. Og han så hverken Heggelia, Hakkloa, Liggern, Fortjernsbråten eller Frønsvollen som kulisser. De var motbilder.  Kanskje så jeg det før noen andre i salen. For kjepphestene han red rundt på, var ikke så ulike mine egne. Ja, selve foredraget hadde klare likheter med mitt hovedfagsprosjekt -  men det var inngnidd med fåretalg, smurt med tjære, vendt med trespade, tresket, hakket, saltet, tørket, spikket med sjølvsmidd kniv, skåret inn til beinet og sunget med en pipende stemme til tonen: ”O Gud, o pine”.

For Sandal ville ikke bare ned under vaffelrøra.  Han  ville stupe ned i de ferdiglagde pastasausene, den spesialimporterte cognacen,  kave seg gjennom kalkunsalat, genmanipulert chili og  indonesiske TV-kjøkkenretter, forsere fiskepinnene, grave seg under risgrøtlaget, under settepotetene helt til dosentknollen kunne dukke opp på den andre og  boltre seg i sild og smakløs velling. Fryse ville han, grave i jorda, dra tømmer gjennom nordmarka, bytte varmekabler med jordgulv, glava med lafting, og han ville kaste seg over de norske urbudeiene med halm i kjønnet og spor etter hale.  Kanskje det var nå jeg burde ringe Lara? Det var flere andre som tok en tur ut.

Jeg var i ferd med å ta sats da journalisten foran meg plutselig sêg sammen. Det lagde en fullstendig klar bane fram til ryggen til Rannveig H. Nå hadde jeg funnet ut at jeg egentlig ikke likte henne spesielt godt. Og bare måten hun satt, understreket at hun tilhørte de som var uoppnåelige for folk... ja, for slike som meg.  Men sammenlignet med foreleser Sandal gjorde hun fremdeles en svært god figur. Vi kan si det slik at jeg i det store og hele følte meg ferdig med Rannveig Hansen, men ikke riktig med midjen og skuldrene, og det ble ikke til at jeg reiste meg og ringte. Lara hadde jo vist seg å være oppnåelig for slike som meg. Som jeg tidligere har vært inne på, var hun ikke direkte tynn. Men jeg ville slett ikke kalle henne tykk, ja, ikke en gang rund, kanskje god burde være ordet. De siste dagene hadde  kunne vi vel si det slik at hun hadde ligget på grensen mellom bare god og god og rund. Det var riktignok før jeg hadde møtt Rannveig, og nå var jeg ikke sikker lenger. Jeg tok meg sammen og løftet på ny blikket  over skulderpolstring og opp mot Sandals lidelse ”Men er det ikke fint at zaloen er blitt drøyere?” hadde jeg tenkt å spørre han etterpå. Men vi var etter skjema og skulle flytte oss.

Jeg skjønte at dette var et av høydepunktene for hotelldirektør Abelsen. Nesten trippende ledet han Willoch, Hansen og resten av oss gjennom kjellerkorridoren. Iveren og glinsedressen til Abelsen var det eneste som lyste opp i halvmørket. Så stoppet trinnene  opp, og en grov jernnøkkel ble synlig i de dukkeaktige direktørhendene. Selvfølgelig knirket det. ”Velkommen på Hytta!” triumferte  vår kjære vert. Og før alle hadde funnet seg en plass rundt bordene, stilte han seg opp ved peisen og var i gang med historien om Holmenkollens hemmelige rom, peisestua til Oslo-kanalen, NATOs fredelige plett, pusterommet til Røkke og Heyerdahl,  det vesle avlukket som hadde gitt Hillary Clinton og Gro Harlem Brundtland flere timers uforstyrret samtale mens verdenspressen virret rundt to etasjer over. Med terøde kinn satt vi og så på den kortvokste direktøren og den veldige peisen, som vokste opp fra skifergulvet som en islandsk øy fra Atlanteren.

Samtidig er det klart at han må ha tatt en pause, i det minste trukket pusten. Jeg husker nemlig flere sterke sekunder uten prat, men med lukt av bjørk og stearin og med sprø strengetoner som lød som en søndag i Setesdalen. Jeg fikk en følelse av at det tunge rommet ville falle sammen uten de spinkle tonene og uten den nesten urørlige, sarikledte skikkelsen i svak silhuett mot peisilden. Veggene var dels av stein, dels av tømmer og førti-femti stearinlys smilte til oss fra små innmurte nisjer. I de tre gluggene på kortveggen innerst så vi kveldslyset fra Oslo-byen. Ellers var det en hytte – med Krognæs, chips, hjemmebakte sjokoladekaker, tilfeldige skireimer, kortstokk og turkart fra fjellområder i  tre kontinenter. Lufta var full av appelsin, blå swix og Nivea, men også av denne musikken med glimt av sprukkent gråtømmer og skibakker i Valdres. Hvor fløyten kom fra skjønte vi først ikke – det var i alle fall ikke Valdres. Sakte, sakte, dansende, varmt, fuktig, orientalsk smøg melodien seg langs gulvet, løftet seg og streifet borti hver og en av oss. Slett ingen skihellinger, men dampende, indiske landsbyer, røde, gule stoffer, svarte blikk.

Jeg tror ikke det var meningen, men Abelsen var så stolt. Det var umulig å vente. Så han la i vei om Arafat og Sting, og lot den vesle kammerkonserten ligge under som muzak Miksen var utålelig, og gav god grunn til å rette oppmerksomheten til de som hadde samlet seg rundt peisesstuebordene. Ser vi vekk fra den struttende direktøren og de nedtonede musikerne var vi faktisk alene. Vekke var journalistene, byråkratene, ministeren, politikerne, de enda flere journalistene og alle de som av en eller annen grunn mente seg berettiget til plass i salen og rundt lunsjbuffeten. I de fire hyttesofaene og åtte-ti hyttestolene satt hjertelagets 20 medlemmer og ingen andre.

Det var som å se menneskeheten for første gang, ja som om jeg så verden.  Slik må Adam ha hatt det første gang han åpnet øynene i Edens hage, før han begynte å kategorisere, produsere orden og finne tanken bak.

Det er allment kjent menneskene kan deles inn i de som deler verden i to kategorier og de som ikke gjør det. Følger vi opp den første linjen, er det en rekke valg. Dette er bare noen blant flere tusen: Menneskeheten kan deles i unge og gamle, i menn og kvinner, i fargede og hvite, kroppslige og åndelige, strebere og subbere, i de som gir og de som tar,  i de som tror på en høyere makt og de som ikke en gang kan forestille seg en allmektig avmakt, vi kan deles i borgerlige og sosialister, villaeiere og blokkbeboere, i de som leser VG og de som leser Dagbladet, de som bruker slips og de som bruker sløyfe, i de som bretter og ikke bretter melkekartonger, i de som kjøper Se & Hør og de som bare blar, i de som piller seg i nesen og de som går på veggen, i de som danser og ikke danser swing.

Hotelldirektøren på Holmenkollen Park hørte helt klart ikke til den delen av menneskeheten som lytter mest i godt lag. Til variasjoner over klokkelåter fra Sør-Aurdal videreførte han fyndige replikker fra hele tre nobelprisvinnere.

Men det er ikke få som sverger til at både verden og virkeligheten må deles i tre. Ofte vil den tredje kategorien dreie seg om en slags sammensmelting eller en negasjon av de to andre. Eksempelvis finnes det antagelig mennesker som verken leser VG eller Dagbladet. Selvfølgelig kan man også få tre grupper ved å splitte opp en av de to opprinnelige. På denne måten oppstår det både mulatter, tvekjønnede, kvinner i overgangsalderen, rekkehuseiere og opptil flere med adresse i kjedet enebolig. Denne  tredje kategorien gir plass til et flertall som for lengst har sluttet  å se noen mening i skillet borgerlige-sosialister. Den gir også rom for mindretallet som verken piller seg i nesa eller går på veggen, men oppfører seg som folk. Videre kan jeg nevne de som får ved å gi, de som gjør verden bedre selv om det ikke nytter og de som ikke kan danse swing, men like forbanna jumper ut på dansegulvet ved enhver anledning.

Menneskeheten kan således deles inn i de som deler menneskene i to og de som deler menneskene i tre kategorier. Men noen ser også en mening i å gruppere menneskeheten i de to førstnevnte to pluss en tredje kategori  som omfatter de som må til med et utall rubrikker, kolonner, ruter og tallverdier for å gruppere sine medmennesker. Disse omfatter statistikere, ansatte i reklamebyrå, hovedfagsstudenter og telefonkorpset til Norsk Gallup. På grunn av at vi har denne siste grupperingen, er det mulig å tallfeste de av oss som har drukket suppedrikken ”Rett i koppen” mellom tre og fem ganger de siste fjorten dagene.

Mens fløytisten dro opp en lang, gyllenbrun koreansk tungso-fløyte, var det naturlig nok et spørsmål som fylte tankene mine: Hvordan i svarteste var vi plukket ut? Den ordnende Gud var i dette tilfelle erstattet med Compaq-computer på et departmentskontor.  Kanskje kunne jeg kjøpe at vi virkelig var valgt av en allmektig datamaskin. Men at det kunne ligge noen mening bak valget, var umulig. Sytten var vi, og når man var ferdig med den obligatoriske fordelingen av kjønn, alder, bosted og yrke, var det svært begrenset hva man kunne ta hensyn til. Og hvem hadde forutsetninger for å vite hva man burde ta hensyn til? Compaq? ..... Statsministeren??

Papirene som vi hadde fått om morgenen, viste en klar overrepresentasjon av fiolinlærere på Ås, underdirektører i SAS, husmødre fra Son, IT-konsulenter fra Bøler og pensjonerte majorer fra Nesodden. Men samtidig kunne man registrere en rimelig fordeling mellom de to kjønnene, mellom Frogner og Hurdal, mellom aldergruppene 17-35, 36-54 og 55-73 og mellom botanikk-amanuensiser, byrsåsjefer, rørleggere og hjelpeleiere i halv stilling. Sykdommer, maratonløp og skilsmisser stod det ikke noe om. Eller lå papirene igjen på hotellrommet, og derfor var jeg ellers nødt til å holde meg til det jeg virkelig så når jeg skuet ut over Edens Hage.

Rannveig Hansen(37), terapeut og daglig leder, Nesbru
Kåre Willoch ( ) multitopp.
Ingeborg(32) ,musikkskolelærer, Ås
Ramstad (45) Rørlegger, Billingstad
Thelle (24), IT-konsulent
Hargen(68), pensjonert major, Nesodden
Stein Arnesen-Bråthen (27), tømrer, Jessheim
Arne Brandhaug(60), sjåfør,  Ellingsrud
Lisbeth Larsen,(30), sosionom, Nittedal
Freddy Myhre, (24), uføretrygdet, Sandvika
Anna Røger(58), Strømmen, hjemmeværende
Hallvard Arnesen (82), sengepasient, Langerud Sykehjem
(pussig nok erstattet med selger Fredrik Lunde (28))
Eli Giske(17), skoleelev,  Kjelsås
Hilde Haugen (42), laborant Blakstad
Lisbeth Solberg (60), lærer, Grorud
Gry Sagelvmo, (39), kontorsjef, Bislet
Arne Holby (53), veterinær, Skårer
Lisa Kanck (66), keramiker, Son
Matias Meand, (28), lærer inntil videre, Eiksmarka

Tre fulgte tilsynelatende interessert med,  tolv satt og vred på seg i det dyrkjøpte bondemøblementet, mens to satt og duppet. Tre hadde skjegg, to hadde samme slips, tre var mørke i huden,  seks satt med bena i kors, to av damene var ganske pene. Men leste de Se & Hør eller trodde de på Gud? Brettet de melkekartonger eller danset de sving? Hvem representerte sangvinikerne, fyrstikkeskesamlerne, incestofrene, svenskehaterne, puddeleierne og de som brukte suketter? Jeg visste at ingen visste. Og enda viktigere: Ingen visste om vi kunne snakke sammen. Ikke noe dataprogram på denne jorden og slett ingen statistiker i Kongens gate kunne garantere for kjemien i denne gjengen. Åpne hjertene for hverandre skulle vi. På det borteste bordet hadde en av de to døsende begynt å legge kabal. Den aldrende herren tvers over mitt eget bord pellet seg i nesen og gnidde fingeren mot siden av furubordet. Han var også en av de tre som forstyrret Abelsen og kompet hans ved hele tiden å bevege en hånd ned i en av de rosemalte chipsbollene.

Men nå fikk Abelsen også konkurranse fra de to musikerne. Fløytisten hadde fått kloa i en kjempefløyte, som ble stilt opp på gulvet og sendte tunge, rytmiske bass-støt ut i rommet. Partneren fulgte opp med febrilske renn nedover langhørpu. Men Abelsen var kommet til Gorbatsjovs og Thor Heyerdahls peisprat i 1994 og hadde slett ingen planer om å gi seg. Mannen fikk en stramming rundt øynene, gikk nærmere bordene og hevet stemmen påtagelig. Også den siste av de døsende rettet ryggen for å følge den uvanlige tvekampen. Det var tydelig at Abelsen ikke under noen omstendighet ville gi seg. Samtidig var det umulig å  mane fram den lune og svært åpne tonen mellom de to høvdingene ved peisen mens duoen bak hisset seg sammen i et atonalt musikalsk drama. Alle som fulgte med, ventet egentlig på at Heyerdahl skulle kline til Gorbie med ildraken, men så bare gikk musikerne. Ingen klappet ettersom den doserende direktøren sannsynligvis ville ha oppfattet det som en ny utfordring.

Så holdt han faktisk kjeft. Etter å ha minnet oss om hytteboka, bare forsvant han og overlot oss til hverandre og en knitrende stillhet. Dersom noen har lurt på om det kan oppstå vakuum av at man fjerner tomhet, så er det faktisk tilfelle

- Tror dere menneskene er like da?
Jeg hadde foredraget til Balle-Rasmussen i tankene og vendte meg til den litt slitte gubben tvers over og skinnjakkefyren ved bordenden. Innspillet fikk dem i hvert fall til å vende seg mot hverandre.
- Cognacen i stad... Må vi gjøre opp for den når vi går, eller blir den betalt av Kongen?
- Jeg tror heller den blir betalt av kongen.
- Gjev konge.
- Jeg tror jeg ber om en øl til.
- Kong Jack, he,he.
Det var for så vidt en god tone, men jeg kunne virkelig ikke skjønne at det var slikt prat vi skulle fylle kvelden med. Etter at de begge hadde fått en ny øl, prøvde jeg meg en gang til, men med samme resultat.
- Jeg lurer på hvor Glatting ville? Jeg mener hvor han virkelig ville?
(kort stillhet)
- Har du spilt på Skeid?(Spørsmålet kom fra pensjonert major Hargen, som igjen hadde vendt seg til fyren på hjørnet)
- Jeg, nei?
- Å nei.
(pause)
- Jeg mener pinadø Erik Thorstvedt kunne stått i mål på landslaget i dag.
(stillhet)

Pinlig stillhet. De to sa ikke mer, og jeg hadde mindre lyst til å gi dem en ny anledning. Den  lydløse kvinnen ved siden av meg hadde ikke sagt mer enn et hviskende ”nei takk” da hun også ble budt en øl. På de andre bordene var det like tyst. Folk virket usikre, og jeg hadde slett ingen problemer med å forstå dem. Svetten fikk buksen til å klebe seg til lårene mine, slik at bukseleggene trakk seg opp og avslørte fem-seks centimeter vårblek hud over strømpekanten. Jakkearmen var krøllete – det hadde jeg sett i speilet før vi gikk ned. Også rundt meg registrerte jeg svette lår, rotete blikk og krøllete armer, men det var ingen stor trøst. Suverene Willoch hadde selvfølgelig tilpasset seg den rådende nervøse stemningen og satt med trekkspillarmer og tynne kremt og så skjevt på Swix-hylla.

Rannveig Hansen var faktisk den som prøvde å gjøre noe. Også hun var nok nervøs, men hun tok på seg en slags vertinnerolle eller sommerfuglrolle og fløy jevnlig og jevnt pjattende  mellom de fire bordene. Siden samtalen på terassen hadde jeg vært luft for henne. Ja, jeg var tydeligvis ikke bare luft, men dårlig luft. Jeg tror ikke hun hadde hatt noe i mot at jeg ble sugd opp i et av de godt skjulte avsugene. Men som ansvarlig sommerfugl unnlot hun heller ikke å lande ved vårt bord. En meter fra minnet hun mer om en ørn.
-  Når kan du snakke?
Hun så meg rett inn i øynene som om hun helst ville ha sett gjennom dem for å få med detaljene i veggteppet bak. Det tok meg et sekund å skjønne at hun mente hjertesaken min.
- Jeg vet ikke.
- Vet du hva du skal snakke om?
- Ikke helt.
- Nei vel, nei.

Det siste kom halvveis hviskende og delvis flagrende tilbake til peisbordet. Men nå var vi virkelig ille ute. Chipsbollene var tomme, serveringen hadde stoppet opp, og bare brokker av setninger og dårlig skjulte gjesp var å høre i rommet. På bordet vårt var det bare den hudrike pensjonistmajoren som hadde åpnet munnen i det siste. Det virket som han åpnet den i det han skulle hente mer potetgull, og den så ut til å bli hengende halvåpen da det viste seg å være slutt.

Tankene mine gikk til statsministeren. Mer enn noe annet var Hjertelaget hans hjertebarn. Kanskje var hele greia en forskrudd tanke, men det var samtidig en stor, forskrudd tanke. For første gang hadde jeg krysset linjen. Jeg stod sammen med de som gjorde noe og ikke med bedreviterne og pølsespiserne utenfor banen. Det var et ansvar, og det var heller ikke noe tvil om at det var et nasjonalt ansvar. For Fedrelandet, statsministeren og for hans store, forvridde tanke ville jeg stramme ryggen og yte mitt.

Men det var ikke enkelt. For det første burde jeg for lengst ha ringt hjem. Ellers var bukselengden var tvilsom og både skjorta og stemmen for trang. Den halvkrøllete jakka hadde jeg hatt lyst til å kaste for lengst, men ingen andre hadde kledd av seg noe. Forsøkene på å ta opp tråden fra de tre foredragene hadde falt i heller dårlig jord, og orienteringshistorien var oppbrukt. Jeg skulte bort på lagleder Hansen som nå rett og slett virket fortvilet. Det var som om hun hvert øyeblikk kunne flagre virrende inn i peisen og bli borte i et lite, umerkelig zzt.

Da skjedde det. Kanskje kunne det minne om et brått værskifte. Eller om det som skjer når det fjerne bulderet fra toget så vidt kan høres av de som står lengst borte på perrongen. Det var iallfall noe som begynte ved bordet bortest og beveget seg mot hjørnet vårt. Praten tok seg opp, folk begynte å kle av seg, flere lo. Det kan ikke ha tatt mange sekunder, men jeg merket hvor utålmodig jeg var. Også jeg ville ha.

Så hadde også jeg en kofte mellom hendene. Den gamle jakka endte på gulvet, og en liten stund bare fortapte jeg meg fullstendig i den nydelige lukta av sau og julegavesokker. Så kikket jeg rundt meg. I løpet av et par minutter var vi alle blitt samme ulla. Rett nok fikk noen grønn, noen grå og noen blå. Noen hadde også de skjeve hjertene nederst, mens fabeldyrene boltret seg oppe på brystet. Men disse variasjonene og den nødvendige byttingen til alle hadde noe som passet, gav oss endelig noe å prate om.
- Jeg skulle tatt med strikketøyet, hørte jeg fra venstre, men skinnjakka ved bordenden, som nå var blitt en grønn kofte, var virkelig i gang. Mannen som tidligere bare hadde kunnet snakke om gratis sprit og om fotballag han ikke spilte på, kom uoppfordret med en direkte kommentar til Sandal-evangeliet. Stein Arnesen-Bråthen var forresten navnet – nå kom presentasjonen også.
- Jeg tror de hadde det fett, jeg. Tenk å ha hatt en slik hytte oppe ved Bjørnsjøen, fluestang pils og ei lita hulder. Det hadde vært noe det, sa Arnesen-Bråthen med tilnavnet SAB.
Mange vil sikkert si at dette ikke var noen spesielt skarpsindig imøtegåelse av den sandalske sørgesang. Men hva gjør vel det! Og SAB var slett ikke ferdig. Når det gjaldt den konkrete utformingen av husmannsplassene viste det seg at SAB’en gikk Sandalen en høy gang. Han la i vei om den akershusiske stueformen, om den karakteristiske dørplasseringen midt på og om sinklaft og lafting med utstikkende nover, utmerket illustrert med Abelsens fyrstikker på bordet. Pensjonistmajor Hargen sa ikke noe, men hadde fått et nytt lys i øynene og kledde grått. Jeg måtte snu meg og se etter Rannveig Hansen. Hennes var grønn selvsagt.

Klokka var blitt halv tolv. Skulle jeg gå på rommet og ringe Lara og så gå ned igjen? Ville stemningen være den samme da? Ville de være der da? Men jeg hadde lovt å ringe.
- Hei!
Hilde Haugen hadde en turkis kofte med lilla hjerter og svært brede hofter. Å reise seg for å ringe var nå rett og slett umulig – jeg var kilt inn mellom de to temmelig ulike kvinneskapningene.
- Nå får jeg høre hva Matias har å si, proklamerte Hilde Haugen.Vi ble sittende så tett at jeg ikke ante om det var mitt eget venstrelår eller Hilde Haugens høyre jeg klødde meg på. Koftedyrene hennes beitet på mine ulltuster. Jeg hadde over hodet ikke noe som helt å si, men tok en slurk øl, som smakte hårspray. Mens jeg grublet på saken, registrerte jeg at Major Hargen bestilte en håndlaftet gjestehytte med torvtak og to rom av Stein Arnesen-Bråthen på hjørnet.
- Danser du? spurte hyggelige Hilde, men så begynte hun plutselig å plukke fra hverandre det som hadde skjedd, inklusive organsieringen av lunsjen. Jeg nikket og ummet og hadde svært lite å tilføye. På en eller annen måte ble jeg likevel kan vi si varm i trøya og skjøt inn mens Hilde nippet til rødvinsglasset.
- For min del kunne jeg tenkt meg å begynt ballet med pils og lusekofte.
- Riktig! Det må vi gjøre neste gang. Hørte dere det? Hørte dere det dere?
Hilde Haugen vendte seg til de andre ved bordet og til og med til de andre bordene, men greide bare å sanke inn ett og annet nikk. De var for opptatt med hverandre. Peisestuen summet. Hva de andre snakket om, visste jeg ikke. Enda mindre visste jeg hva som egentlig hadde skjedd med oss, men trygt tilbake under dyna på 219 spanderte jeg noen varme tanker på strikkemaskinene i Ullensvang. Jeg hadde passet på å komme meg i seng på et stadium da jeg følte meg som en del av et hjertelag som var i ferd med å bli aldri så lite hjertelig. Samtidig var det før dansemusikken til Hilde kom.

- Hvorfor har du ikke ringt?
- Det skjedde så mye
Så sa ikke Lara mer de nærmeste to timene, ikke før etter at hun hadde lagt seg.
- Hvordan var Rannveig Hansen, kom det brått mens hun vendte ryggen til og magen mot øst.
- Helt grønn, var alt jeg kom på å si. Samme hva jeg hadde sagt, hadde det blitt galt.Men egentlig hadde jeg lengtet hjem.

Kommende uke var uvanlig ivrig med husarbeidet. Jeg vasket i kottet, gikk over oppvaskbenken med stålull, tømte brødristeren for kull og smuler og forsøkte å finne ut hvorfor balkongdøra ikke lukket seg. Først etter middag på onsdag spurte Lara om jeg likte krespsehalene.
- Du skal ikke tro alt du leser, repliserte jeg og tok umiddelbart fatt på pæra i gangen. Lørdagen stod jeg opp før ni for å være med på dugnad i borettslaget.

De mange, men relativt enkle arbeidsoppgavene jeg påla meg selv, gav meg god anledning til å tenke over åpningen av Hjertesak-kommisjonen. Var vi virkelig så like som Balle-Rasmussen så gjerne ville – eller var det ren politikk. Var det her i Eikstoppen borettslag jeg hadde identiteten min? Karlsås hadde bedt meg gå løs på juletrekløfta. Det virket helt fjernt – det å bygge opp en slags Eikstoppen-patriotisme.

I skråningen ned fra plenen mot skogen var det en ganske dump eller kløft som verken var det ene eller det andre lenger, men en haug. Hvert år ble det bestilt kontainer til juletrærne, og denne stod til 15. Januar. Fram til midten av februar – gjerne rundt midnatt – pleide etternølerne å dra sine trær bort til juletrekløfta. Slik hadde det vært lenge før vi flyttet inn, og i bånn av kløfta hadde nålene fra glitrende seksti- og syttitallstrær for lengst blitt til jord. Naturens gang forhindret likevel ikke juletrehaugen i å vokse, noe som man ikke minst hadde merket seg i blokkene i Eiksbakken. Nå var ny kontainer bestilt, og Karlsås hadde gitt meg en øks, for endelig å avlive jula 1969, 1973, 1978, 1982 osv. Det var på mange måter et arkeologisk prosjekt og jeg kjente spenningen etter hvert som jeg gravde meg nedover. Var det også nisser, engler og stjerner der nede?

Jeg hadde slett ikke sluppet Mari fra Dagbladet. Mens jeg dro og dro i en uvillig sølvgran fra rundt Golf-krigen, var det hennes tid, hennes juler jeg hadde i tankene. Hun måtte jo for eksempel ha fått meg seg julen etter at Kennedy ble skutt. Eller den som var etter flyulykken i Asker. Hun holdt seg jo dritbra!  Tenk om hun hadde vært et juletre! Det var slett ikke for drøyt med en oppfordring om å la naturen gå sin gang. Dra for helvete heller til syden Mari! Bli brun og drikk sangria! Slike tanker livet jo opp, men jeg skjønte ikke noe særlig mer av hvordan jeg skulle legge det fram i Hjertelaget.

Stammene var enten klisne eller råtne. Lara sov selvfølgelig. Alt jeg virkelig gjorde, var på egenhånd. Men det var en fin følelse å kaste småtrær i kontaineren, og vi fikk vi betalt av dugnadskassa. Det var ikke så lenge før jeg var ferdig heller, men var det virkelig ikke en eneste juletrepynt i hele haugen? Nå var det bare sleipe kvister og en uhåndterlig, brunsvart grøt av gammel julefred igjen.

Der fikk høyrehånden tak rundt noe hvitt, noe rundt! I neste øyeblikk ville jeg hive det vekk. Men jeg kunne ikke det heller. Jeg registrerte at Karlsås stod og så på meg. Selv ble jeg stående lenge mens jeg holdt det vesle kattekraniet i hånden.

Kanskje hadde den fått et tre i skallen? Kanskje hadde den lagt seg i haugen for å dø.  Jeg studerte tennene og de tomme øyehulene. Av en eller annen grunn var jeg overbevist om at det måtte være Pryden I, fru Ådnekvams første og selve urkatten i blokk C. Fremdeles hadde jeg den grinende hodeskallen i hånda når jeg gikk mot inngangen. Å ta den med inn til Lara, var ikke det lureste. Fleischer hadde kjørt Jaguaren helt fram til oppgangen, og jeg lot meg friste av tanken på å legge kattehodet fremst på det blanke, brunsvarte panseret. I stedet plasserte jeg det rett og slett i rosebedet.

Etter å ha lagt fra meg det gulhvite kraniet, ville jeg vaske hendene med en gang og småløp opp trappen. I gangen så jeg at Lara var oppe. Hun stod klemt inn mot veggen i gangen, nesten som om hun skjulte seg bak telefonrøret. ”Javel” hørte jeg lavmælt, nesten hviskende  i det jeg lukket baderomsdøren bak meg. Jeg tror hun sa det samme en gang til mens jeg skrudde på vannet. Først når jeg skrudde igjen kaldtvannskranen,  la jeg meg merke til blodet og at jeg ikke var blitt ren på fingrene likevel. Langt der bak hørte jeg stemmen:
”Du må kjøre meg på sykehuset”.
 
 
 
 
 

7.

De hvite  føttene mine ble sugd ned i det gråbrune mudderet, men ikke mer enn at jeg hele tiden greide å ta nye skritt utover. For å bade i Grinidammen må man vasse gjennom en slags skjærsild av langt klissete gress og leirete løs bunn ispedd en og annen stein, en flaskekapsel eller en svart rot. Selve dammen er mørk og lukter løv. Dersom vannet i tillegg er kaldt, har man jo flere grunner for å stå over  svømmeturen, noe de aller fleste også gjør. Men for meg gjorde det godt å kjenne den sviende kjøligheten der nede. Jeg merket pusten ta tak mens vannet seg oppover mot navlegropen. Så meldte hjertet seg på med tette, små dunk like over damspeilet. Tiden var inne for å spenne i mot den oppløste bunnen og bli en hårete knoll og en svak uro på den brune, blanke flaten.

Sommeren kom ikke. Aldri skulle lufta skjelve over asfalten på Griniveien. Den ellers varmgule gyvelen utenfor blokka skalv sitronblekt i brisen, og solsengen ble stående sammen med skiene i kjellerboden. Til og med vepsen sviktet. Bare gjennom de trassige badeturene innimellom følte jeg meg til en viss grad på talefot med kalenderen. Helst gikk turen til Bogstad eller Huk, men nå heiste jeg meg altså dryppende opp ved den gamle demningen i enden av Grinidammen.

 Selvfølgelig var det demningen som gjorde Grinidammen til det den var, som omformet den lette, klare Lysakerelva til en stor, tung vannmasse. Det var også denne kraftige murveggen som  gav den vesle elva uvanlig, fossende  kraft, ved utløpet til venstre for demningskroppen. Da jeg stupte uti igjen, var det fra demningskanten, men minst femten meter fra fossehjørnet. Likevel er jeg aldri helt trygg her – det er som om bunnen vil ha meg, hvis det da er noen bunn. Jeg kom meg fort til overflaten –  crawlte mot trikkebroa, snudde siden for å svømme bryst tilbake mot den store, tause mursteinsbygningen bak demningen. Jeg liker å tøtsje muren før jeg snur, men respekten for fossen sitter i kroppen siden guttedagene. Derfor var det nesten helt borte ved kjerret på Bærumssiden jeg vendte.

Akkurat som Rhinen, Jordan, Rio Uruguay og kinesisk-koreanske Yalu er Lysakerelva en grenseelv. I Øst ligger mektige Oslo, i Vest viktige  Bærum. Den svarte knollen min fløt i et grenseland. Når den snudde, kom Oslo til høyre, og  på samme måten ble det omvendt for Bærum. Grenselandet kunne jeg ikke komme ut av uansett hvordan jeg snudde og vendte meg. Østbredden lå der med sin nesten overdrevne gress-sådde åpenhet. Langs Bærumsbredden stod små og store trær tett, med grenene viklet inn i hverandre slik at det var umulig å skjelne hvilke grener som vokste ut av hvilke stammer. Jeg snudde, prøvde å crawle, men merket at jeg begynte å bli sliten. T-banen fra Oslo jog over trikkebroa, og jeg visste at like etter kom en annen fra vest.

Da jeg snudde igjen, merket jeg meg at bærumssiden hadde mørknet. Ikke fordi det nærmet seg kveld, klokka var ikke mer enn litt over fem. Men bladene hadde fått denne blåmørke tonen, som forteller at sommeren egentlig er på vei ut. Og jeg, jeg  hadde i min overdrevne respekt for fossen på andre siden, lagt turen helt i skyggen av denne grønnmørke skogstripen. Nå skrådde jeg innover mot selve midtstripa.

Jeg pleide å forestille meg at også bunnen av Grinidammen var en slags mørk skog  - forvridde greiner, hardnakkede stubber, halvråtne stokker,  avrevne røtter, døde trekroner. Alt samlet i en sammenfiltret masse der nede. Kanskje trodde de enda at de levde, kanskje prøvde de å hente krefter nedenfra og strekke seg mot lyset, en himmel som ikke kunne være noe mer enn en formløs flekk av dust lys langt over dem. Men jo mer krampaktig de anstrengte seg for å rive seg løs, jo mer viklet de seg inn i hverandre.
Men nå følte jeg at det heller var slik at uklarheten under meg fortettet seg ned mot dypet til den nærmest ble noe håndfast, en materie av utydelighet. Ved å synke ned i noe slikt, vil ens egne konturer opphøre meter for meter slik at man selv ikke lenger kunne merke til overgangen fra så vidt anbar form til formløst mudder.

Hvorfor var jeg så redd for fossen? Den var i hvert fall det den gav seg ut for! Var det ikke bedre å rives med og kastes mot en siste smerte enn å drukne i uklarhet? Var det smerten jeg var redd for? Den ville jo forsvinne med en gang.  Mens tanken gjorde stadig nye renn og sprang og sikksakkløp, begynte kroppen å bli kjørt og kuttet litt etter litt ned på etappelengdene mellom bro og demning. Samtidig flyttet snupunktet på murflaten  seg stadig litt mer mot venstre. Om jeg ikke ville i fossen,  ville jeg i det minste vite at den var der, kjenne et ørlite drag, være i nærheten av en virkelig grense, en svart strek, heltrukken.  Da jeg klasket hånden i demingen enda en halvmeter nærmere utløpet, hadde jeg enda ikke merket noen strøm. At den store respekten for Grinifossen var betydelig overdrevet, kunne det ikke være noen tvil om.

Men der! Først et svakt sug som dro litt bakover uten at jeg det minste problem med å holde unna. Så et lite napp i høyretåa, nei det var i hele foten, og det var som et napp, nesten som å fiske! Deilig var det, og nå kunne jeg også gi meg og trekke mot land Derfor lot jeg kroppen gli bakover en eneste gang til, bare for å vite sikkert og litt for å kjenne. Der! Men nå er det ikke noe napp, men et kraftig hugg! Og det er heller ikke bakover. En kald hånd skyter opp og drar høyrebeinet nedover. Også hodet kommer under, og når det dukker opp igjen, hører jeg fossen på en annen måte. Men jeg hører også en dur fra trikkebroa, og plutselig ser jeg bildet av far som ikke vet om han skal sørge eller irritere seg over denne sønnen som presterte å drukne i Grinifossen. Jeg spenner fra det jeg makter, kaver med armene, prøver å kjempe meg innover mot midten,  mot den gamle, trygge leia. Men det er jo for sent, nytteløst er det, og når jeg kjenner at hånden virkelig har tak i den vesle kanten i muren, kan jeg ikke tro det.

Hjertet slo fremdeles da jeg låste sykkelen på trygg grunn ved 3c. Det var en god følelse å kjenne at jeg levde, ja det var også en god følelse å kjenne at det å leve var noe jeg ville. Men samtidig var jeg trist og irritert over ikke å ha noen å fortelle det til. Alt ved utgangsdøren kunne jeg merke lukten av Laras moussaka. Men i yttergangen støter jeg mot Laras store, brede taushet, som jeg svarer med et innholdsløst hallo.

Ville det egentlig ha skjedd noe dersom jeg greide å si det? Ville seks-sju ord, formet som et forsiktig spørsmål greie å fiske fram gamle Lara fra det store, stille dypet? Jeg var ikke sikker på om jeg trodde det lenger. Skal vi prøve en gang til?  Det kjentes ikke bare kunstig å si det, det skjøre spørsmålet villle mest sannsynlig bli fullstendig knust mot en enda fastere mur av ikke-svar, av oppvaskbørsting, genserstrikking og den overdrevne omsorgen for de fire krydderpottene i vinduskarmen. Ville det være mulig å registrere noen forskjell dersom jeg  lot være å snakke om hvor deilig krydret maten var og i stedet begynte å fortelle hva jeg tenkte mens jeg holdt på å bli spyttet ut av Grinidammen? Jeg ante ikke, men den var jo velkrydret. Timian, basilikum, pepper, varme tomater, persille,  hvitløk –ikke for mye hvitløk, ikke for lite timian. Lara var mest til stede i den tynne,  velkjente aromaskyen. Minst var hun til stede i blikket som på vei over bordet alltid bøyde av mot høyre eller venstre hvis det da ikke falt ned på saltbøssen.

Var det virkelig aborten? Det måtte være noe annet. Ikke bare det.  Jeg så etter  spor i kropp, i ansikt og bevegelser og til og med i ordene som ikke var der. Hva var det jeg så? Var det nestenmoren Lara som langt der inne skjønte at hun måtte samle krefter og rive seg løs for å finne en ordentlig far til barna sine. Eller så jeg 17-åringen som våkner tom og utskrapt på  Bærum Sykehus etter en farlig lang dusj i lærergarderoben?

Kanskje kunne jeg like gjerne sett etter realisten Lara, mattesmartingen som plutselig en kveld ryddet arbeidskroken vekk for neste dag å stå bak disken på Eiksmarka Fisk og Vilt for å regne ut prisen på purre og rogn. Jeg hadde skjønt veldig lite, men middagene kom seg virkelig.

Eller var det mer enn noe annet adoptivjenta Lara jeg hadde foran meg? Uten verken fortid eller framtid – bare  en løs trådstump i tynn luft. Men jeg var sjanseløs uten hjelp. Jeg kjente henne rett og slett ikke godt nok. Litt gulrød saus ble synlig i den høyre munnviken, og et kort øyeblikk stirret jeg på den vesle dråpen som om den kunne gi meg et svar. Lara  løftet fingeren og fjernet flekken før hun la bestikket forsiktig fra seg på tallerkenen. Nå våknet jeg. Hadde jeg glemt at maten var deilig, at ingenting er som krydder fra egen karm?
-  Synes du det? Takk.
Selve ordet takk var så vidt mulig å høre, delvis fordi kraften i stemmen tapte seg og delvis fordi hun like etter skjøv stolen bakover for å reise seg og begynne på oppvasken. Men jeg insisterte, slik at jeg kunne møte Laras svært regulære strikkepinneklirr med mine egne langt mer ujevne klirrelyder fra oppvaskkummen.

Den tre centimeter brede glipen mellom sengene fortalte at det ikke var etter leggetid vi fant tilbake til hverandre. Mønstrene var: A. Lara og strikkepinnene gikk til sengs i ti-tiden, og klirringen gav seg etter et kvarters tid eller når jeg begynte å pusse tenner. Eller B. Jeg gikk til sengs før ti og tok med en bok. Den fikk jeg aldri noe ut av fordi jeg tydelig syntes jeg hørte strikkelyden gi seg, noe den ikke gjorde.  Etter et par timer, tror jeg – eller etter at jeg hadde klikket  med nattbordslampen – kom hun, nydusjet, søvnberedt og alltid tre centimeter unna.

Men midt på natten kunne det likevel skje. Det kunne være foten til Lara som strakte seg over kløften. Det kunne også være jeg som i en tilgivelig tilstand av halvsøvne lot hånden gli over for et lite streif mot underarmen eller magen. Og magen, underarmen, hånden og huden og drømmene kunne ikke se den mørke avgrunnen i mellom. Men de famlet seg fram på egenhånd, fant glemte rom, åpnet lukkede dører og slapp ut kjente sukk og nye rykninger. Lov hadde de selvfølgelig ikke, alt skjedde stilltiende og kun med nattens velsignelse. Morgenen etter lå vi alltid på riktig plass til den ene stod opp.

En gang ble vi avslørt av morgenen. Dagen var så nær at selv ikke de nattblå rullegardinene greide å stå i mot.  Mine fingerferdige speidertropper hadde fått fienden over  på min side av grensen og jeg hadde fremdeles øynene igjen  mens jeg nøt rovet, og lot fingrene kjæle med det tykke håret. Også Lara hadde fingre som levde.
- Du.
Jeg så forbauset opp og rett inn i øynene til Lara som levde mer enn noe annet. Så åpnet den blårøde munnen seg igjen, hviskende.
- Du.
Jeg tror hun kunne ha sagt mer, men nå kom hendene hennes opp og holdt rundt meg.
- Kom.
Men det var jo hun som kom fram - bløt og skjelvende og med dette underfulle blikket som holdt meg fast, som presset meg inn og som ville alt som var å ville.
- Bare kom, hvisket det under meg, rundt meg. Men det ble for mye, det var for tidlig – og det var for sent, men nå var jeg ute, og det som skulle vært det varmeste, søteste, heleste, selve veien videre,  ble i stedet Laras forvridde rop, som i smerte når strålen traff henne i låret.

Tankeløst fortsatte septemberlyset å mase mot rullegardinen. Nye strøk med lyst blått la seg over de tause, urørlige lemmene i sengen. Men hun stod i mot. Dagen og sensommerlyset måtte til slutt trekke seg helt tilbake uten at jeg kunne se at  skikkelsen hadde skiftet stilling. Først da jeg la meg til igjen, strøk hun ut og fant et annet hjørne i leiligheten.
 
 
 
 
 

8.

- Det lukter kloakk.
- Det lukter Venezia, repliserte jeg, noe som i realiteten gjorde det umulig for meg å peke på de to rottene som akkurat som nå  svømte under broen ved San Barnaba-plassen. Lara derimot, tok jo ikke fem øre for å kommentere det ekle ekteparet Men egentlig kunne jeg ikke si at hun hadde vært negativ.

- Så fint, hadde hun sagt med svak, men ekte stemme mens vi bar bagasjen fra drosjene ved Roma-plassen mot Canal Grande. Og det var deilig å gå innsvøpt i den fuktige, men milde og ledige oktoberluften mens bilbulderet bak oss gav tapt for vannbyens egne lyder.
- Så mørkt, sa hun også, noe som utvilsomt stemte. Det tok en tid før vi fikk øye på de svarte gondolene der de lå og ventet på oss med sine slanke, svarte kropper, små lykter og for så vidt noe smakløse blomsterdekorasjoner. Jeg ble fylt av takknemlighet for at Venezia virkelig var Venezia, men nå måtte vi finne vannbussen. Femten tusen kroner hadde jeg lånt av mor for å ta med Lara ned hit i høstferien. Det var mye penger, men det var langt fra så mye at vi kunne gondoliere oss rundt disse seks dagene. Toppen en gondoltur gjennom kanalene var på tale, og jeg syntes det var rimelig at den ble lagt til slutt som påskjønning for utvist moderasjon.
- Så vått, sa Lara på vannbussen mens lysene fra palassene ble skjelvende, gule og hvite striper på brunmørke Canal Grande. Det var ikke uten en anelse humor i stemmen, og da vi gikk av etter Rialto-broen for å finne hotellet, var jeg overbevist om at turen var en riktig investering.

Jeg var opptatt av at gondolturen til slutt skulle bli et verdig høydepunkt og ikke bare en skvulping gjennom alt for kjente klisjeer. Derfor hadde jeg allerede neste dag foreslått en tur til en severdighet bare de færreste turistene fant fram til. Det i seg selv var vel grunn nok til å besøke stedet. Før gikk det an for en studert reisende å lese litt ekstra på forhånd for siden å spørre seg fram til de bortgjemte skattene - selve perlene for de utvalgte få. Nå var alle sjeldenhetene plottet inn på kartet i tjukke, allmektige reisehåndbøker – og gjerne skildret lyrisk av en professor oppvokst i nabogata til herligheten. Eller de var tegnet med bløt blyant av en småpussa reisediva fra Hamar. Man kunne like gjerne bli hjemme.

Men verkstedet til Saverio Pastor stod verken i Rough Guide, Fodors eller i  ”Gondoler, gnagsår og grappa”. Helt borte ved Castello holdt han til, men  kunne vi ikke for eksempel ta vannbuss fram og gå tilbake over Rialto-broen? Lara nikket. Jeg var ikke helt sikker på hva slags nikk det var, men en time etter frokost stod jeg i det halvmørke rommet og kunne holde den tunge treformen fram for henne; ”Venezias hjerte”. I øyekroken så jeg Lara løsne et svakt smil mens jeg formulerte meg. Men lå ikke sjelen til venezianerene aller mest i de vakre gondolene? Og var det ikke egentlig en umulighet å styre disse lange skrogene ballettaktig gjennom de smaleste av de buktende kanalene, fulle av andre fartøy i alle retninger – og med en åre? Bare dersom gondolieren ikke kan hvile den lange årestammen mot noe som er fast, men likevel smidig, sterkt, men likevel grasiøst,  noe som er formet etter fysiske og praktiske lover, men som samtidig er et stykke kunst, et stykke kunst som.....
Jeg måtte trekke pusten.
- Uten et slikt trestykke har ikke Venezia noe fast holdepunkt, sammenfattet jeg det hele fort og løftet forcolaen i hånden litt høyere. I Drammen ville man vel kalt den en åregaffel, men vi var ikke i Drammen, og det var ikke en støpt plastgaffel, men et utsøkt stykke valnøtt-tre formet som albuen til et dansende menneske.
- Så deilig lukt, sa Lara, og jeg følte jeg kunne fortsette. For i de smidige konturene og den varme løden var det ikke vanskelig å ane det rastløse blikket til Marco Polo, Casanovas bløte lepper, de energiske fingrene til Vivaldi, den sammenbitte kjeven til Bartolemeo Colleoni, de overmodne øynene til gamle Tizian og de siste skinnende levningene etter St. Marcus. La man godviljen til, var det også mulig å skimte den stolte og mektige venetianske armada med fast kurs mot Kypros.

Litt forstyrrende var det at trevirket var så pass uferdig. Jeg var klar over at uinnvidde trolig ville jobbe en god del med å se noe mer enn en støvete, brun trekloss. De fleste av rommene var låst, mesteren var på ferie, og den fjorten år gamle gutten ved inngangsdøren gikk motvillig med på å slippe oss inn på et av de mindre rommene. På det lange bordet lå det bare ordinært verktøy, men ved båndsagen fant jeg det avlange valnøttstykket. Det var jo ikke sikkert at det var dugelig emne til noe som helst, men unggutten voktet bevegelsene våre som om det var hodeskallen til den hellige San Marco jeg holdt opp mot lyset. Lara knelte og luktet på sponet. Selv gikk jeg tilbake til sagen og fant et mindre trestykke som fikk passere forbi den myndige vokter.

Det var flere grunner til at valget falt på Venezia. For det første syntes jeg byen rett og slett var noe. Så pass måtte det liksom være. Ellers var jeg fullt forberedt på at Lara kunne ha nok med seg selv, og Venezia var en by som snakket til meg selv om ingen andre gjorde det. Den snakket om tider som var, om gamle helter, om livet uten bensinstasjoner, men den snakket også høyt og tydelig om dommedag som om det var en vanlig  dag i uken. På onsdag var det vann overalt. Det var ikke snakk om oversvømmelse, men en tung dis som steg opp fra kanalene og la igjen store vannperler på murene langs de klaustrofobe smugene. Skulle ikke en slik stemning også kunne bringe meg nærmere hjertesaken? Svaret var ja, men det skulle gå lang tid etter før jeg skjønte det.

Kanskje hadde jeg ikke tenkt nok over at Venezia mer enn noe annet er kjærlighetens og de overdrevne romansenes by. Det kom nok flere ord fra Laras munn enn det hadde gjort de siste to ukene. Men noen  virkelig  forvandling skjedde ikke. Mellom sengene på hotellrommet var det nå en meter, og bare når folkemengden eller de trange passasjene tvang oss til det, var avstanden noe særlig mindre på tur i byen. Jeg kunne ikke skjønne at alle de andre parene virkelig var så forgapte i hverandre, men de slynget seg gjennom smugene, dro hverandre opp og ned broene, poserte i evigheter på toppen, og  krøllet seg siden sammen i gondolene som passerte under. Det vesle håpet om at ferien kunne bli noe mer enn en halvkameratslig rekonvalesens svellet ut og ble stadig vanskeligere å holde skjult. Dersom Lara på sin side hadde fulgt opp med ørsmå latterperler, varme skråblikk eller en liten finger som streifet armen min, ville jeg ha vært fortapt. Men Lara reagerte slett ikke på den samme måten. Hun så heller ned i kanalen enn på gondolene. Tizians lysende blåtoner og den sure gallerilukten onsdag ettermiddag ble inntatt i en lang, andektig taushet. Fredag så det ut til at det bare var lukten fra den smale sidekanalen som ble verdiget omtale.

Men i det herr og fru vannrotte avsluttet svømmenummeret med et forsvinningsnummer, lød det en skarp og langtrukken knirkelyd fra butikken som vi nettopp hadde passert. Det var en ren englebutikk, og vindusutstillingen alene hadde tilstrekkelig mange bevingede kropper i  gips og tre til å frelse de forbipasserende og vel så det. Nå var forretningen  åpen. Stilltiende ble vi enige om å gå tilbake, og vi knirket oss så  inn i det vesle, rotete himmelriket. Det var mye engler ute og gikk i Venezia, men denne butikken skilte seg ut med noen virkelig fintformede skapninger i tre. Et par av dem var over en meter store, men Lara plukket ut en liten fløytespiller som hang i vinduet.
Nydelig var den,  og med et liv i formene og en letthet som fikk meg til å undre på om den snart ville fly ut av hånden hennes. En liten stund kjente jeg meg litt stolt over jenta mi, som på et sekund greide å blinke ut selve smykket i butikken. Det siste fikk jeg også bekreftet da jeg under det venstre fotbladet fikk øye på den bittelille prislappen med den ikke fullt så bittelille prisen.
- Bellissimo, lød det det med ett bakfra. Den støvete, gamle mannen i den  blågrå frakken var ganske sikkert skaperen av engleskaren. Knirket gjorde det i ham også, men på en lavere frekvens. Lara var plutselig påfallende  med, og la en ukjent energi i å tolke de tallrike lokale frasene som ble slept over de usmurte stemmebåndene i følge med tallrike kraftfulle hark og et og annet spytt.

Jeg var mildt sagt forbløffet. Enstavelser, tostavelser, enkle barnaktige svar og spørsmål hadde jeg blitt avspist med den siste måneden. Nå gjennomførte dama halsbrekkende raid med norsk, engelsk og italiensk koplet sammen i setninger som krevde både pustepauser og en gratis slurk med husets vin før hun var i mål. Jeg burde bli glad, men det var ikke det jeg ble. Sårt var det å se at Lara  pluselig sprudlet i vei med det støvete, knirkete spøkelset. Det virket ikke som om de hadde tenkt å gi seg heller. Borte ved enden av plassen, ned mot kanalen,  fikk jeg øye på noe flagrende blått.
- Apple? spurte Lara og formet et kjempe-eple med hendene. Skikkelsen i hjørnet av plassen var en kvinne. Svarthåret var hun,  med blå kjole og en heftig gange som skremte opp et titalls duer for hvert skritt En vaskeribåt hadde lagt til omtrent midtveis langs plassen. Lossingen av de hvite og lyseblå tøysekkene skjedde i et tempo som duene så ut til å trives bedre med. Men nå nærmet hun seg.
- Pære? Prøvde jeg meg for å være litt delaktig, men de to var alt på vei inn døra bak disken. Den blå engelen der ute hadde tydeligvis stoppet opp ved vaskeribåten. Jeg så at hun lo en kort, skinnende latter før hun kastet vesken på plass og satte målbevisst videre. Alt rundt henne var grått, resten av Venezia ble i det hele tatt temmelig likegyldig, som om kanalbyen, med lerkepæler, kalksteinspalass og brosteinsplasser egentlig bare var reist for at den blafrende primadonnaen skulle strene inn på scenen fra høyre. Men nå paraderte hun rett inn bak høyrevingen til Mikael i vinduet, slik at jeg måtte ta et lite skritt til siden for å se. Dama hadde litt av et tempo, men det forhindret ikke at jeg etter hvert begynte å ane formene under det blå kjolestoffet.

Lara ble visst der inne. Skulle jeg ha dårlig samvittighet? Skulle jeg være en engel? Jeg gikk over til å stirre. Hun kom virkelig rett imot, med små hvite prikker spredt utover den mørkeblå kjolen, med sterke og svarte øyne, brune og sterke legger og et hår som var en flokk med blåsvarte fugler. Ganske nær var hun nå. Var det jeg som var målet? Møtte hun ikke blikket mitt - litt strengt, mysende, men likevel? Slo hun ikke blikket ned?! Og der smilte hun! Da så jeg det. Like etter svingte hun til venstre og opp broen, men jeg så det.  Hun må ha manglet noen tenner i overmunnen. Begge fortennene var for store, og den ene stod litt skjevt. Det var det jeg rakk å få med meg, og når jeg skildrer tannsettet hennes så pass detaljert, er det ikke fordi det plutselig gjorde henne stygg. Det gjorde henne bare dødelig. Hun var pinadø oppnåelig! Et stykke oppnåelig, jordisk kvinne. Var de ikke det, alle sammen?

- Kyssebær, kyssebær, strålte englemaker Albero og hentet fram en aldrende, mørk flaske fra hylla bak disken. Om jeg ikke hadde vært nede på jorden før, så var jeg der nå. Etter et kvarters betjening med vin og likør er det jobbig å hoppe av en handel. Og det var slett ikke nødvendig å  bla gjennom restene av seddelbunken for å slå fast at Venezia Octovre 98 nærmet seg konkurs. Nå var riktig nok sedlene fordelt over tre rom i lommeboken. I det ene var beholdningen som skulle sikre middag i kveld, lunsj i morgen og buss til Marco Polo-flyplassen. Det andre var holdt av til en flaske Chianti til mor, og i det siste lå de nøye opptalte pengene til gondoltur i morgen formiddag. En englehandel med Albero ville enten sende oss sultne og vinløse hjem til Fornebu  - eller sende gondoldrømmen rett til bunns i kloakken eller hva det nå var.

Jeg så på kirsebær-engelen samtidig som jeg kjente på valnøttstykket i min egen lomme.
Så våknet jeg: det var jo et englebarn! Det var jo et englebarn.

Jakten på et ekstremt rimelig, men samtidig innbydende serveringssted for den siste middagen førte oss etter hvert helt ned til sjøpromenaden mot Maria de la Chiese. Sola hang litt medtatt i kveldsdisen, men kvelden virket frisk og opplagt. Lukten av salt, tang, kloakk og fortynnet dieseldamp fra Hellas-båten blandet seg med popcorn og parfyme fra de utallige kvinnekroppene som var ute for å dufte. Kjærlighetsparene var ikke lenger å se – bare smidige, stramme, strålende italienerinner – helt alene eller to og to. Lara hadde for lengst funnet tilbake til sin helt private tankedis og så ingen steder. Det vil si; nå fulgte hun fingeren som lette på måfå i den håndskrevne menyen. Solidarisk ba jeg om det samme, men passet på å smyge inn en grappa først, noe det egentlig ikke var  rom for i det reviderte budsjettet. Tenk hvis jeg også hadde vært her alene! Da kunne jeg løftet grappa etter grappa mot den spake solen og de mørke munnene. Jeg kunne reist meg fra den tynne plaststolen og gått. Og gått og gått og gått til jeg gikk inn i et skjevt smil med blå kjole.

Det var ikke Lara jeg ble sittende ved. Det var en plikt. Et stykke anstendighet. Man gikk ikke. Ikke nå. Snart ville pastaen komme. Den ville være billig, blek og mutt og med fire grå blåskjell på toppen. Men det var min pasta. Grappaen kom jo også. Når vi kom hjem, ville jeg ha Hjertelaget. Hvem skulle ha trodd at det ville få en slik betydning? Mens ikke noe annet skjedde, skjedde i hvert fall Hjertelaget.

Morgenen etter var Lara småkvalm, men ikke så mye som i vår, og hun kom seg i god tid før Alpene. Mellom København og Fornebu var det min tur til å sitte ved vinduet. Ennå var det stykke igjen, men plastbegerkaffen til SAS var dampende og svart, og snart dukket også gamlelandet blågrått og ruglete opp der nede.
- Hva vil du med meg? spurte Lara. Antagelig skjedde det like utenfor kysten av Vestfold. Spørsmålet var uventet og uvanlig klart og tydelig. Men også jeg måtte ha rett til ikke å si noe. Jeg flyttet blikket fra den urolige kaffen til blanke Oslofjorden. Dersom man la godviljen til, måtte det være Nøtterø der nede. Vi hadde i hvert fall kommet oss helskinnet hjem.
 
 
 
 
 

9.

Det ble øyeblikkelig helt stille etter spørsmålet. Aller mest uventet kom det på den ellers så taleføre Arne Thelle der framme. Ansiktet til unge Arne T. Fikk noe lysrørhvitt over seg, og munnen, som helt sikkert hadde en ny forhåndsprogrammert setning på lager, ble stående halvåpen i sju-åtte sekunder. Så lukket den seg. Skulle han ikke svare?

Men entreen var strålende. I det Thelle reiste seg, gikk lyset. Alle vi andre ble naturlig nok urolige, men dagens hovedperson fisket  umiddelbart opp en liten pennelykt fra lomma på blazeren. Han lyste seg vei rett bak ryggen min da jeg hørte et nytt klikk fra lommelykta. Det var et veldig lite klikk, men små klikk skal ikke forsmås. Vi så rett inn i neste årtusen. Og det fra skrøpelige pinnestoler på China House i Eidsvoll. Det fjerde møtet til Hjertelaget hadde blitt flyttet hit fra Hegnar-eide Holmen Fjord Hotell i Asker. Litt mer rufsete i stilen var det, og jeg fikk en svak følelse av at de røde papirserviettene under de utbrente telysene hadde ligget på siden jul. Men pizzaen var god. Høyt under taket var det også, og etter det omtalte andreklikket så jeg rett inn i et  nesten fire meter høyt null. Siden jeg satt langt framme på høyre side, ble på en måte det siste nullet mitt. Men det var ikke bare det at vi satt og så på digre nuller og to-tall. Vi så rett gjennom dem! Bakenfor kunne vi skimte en litt slørete, men lys og forlokkende verden. Gyldengul var den og selv om jeg fremdeles satt på stolen, fikk jeg følelsen av å kunne bevege meg rundt der inne, badet i lys fra nye årtusener. Så skiftet Thelle bilde. Tallene ble svarte.

- Sannsynligheten for at strømmen går flere steder i Norge ved overgangen til neste årtusen er svært stor, sa den unge IT-konsulenten. Samtidig danset pekefingeren hans for seg selv rundt i rommet. Dersom man studerte mokkafargen på blazeren, pressen i buksen, det finstussete kinnskjegget, det kremblanke ansiktet og den anstrengt veltrente overkroppen var det ikke tvil om at dette var en ung mann som brydde seg om hvordan han tok seg ut. Og han ville sikkert mislikt å vite hvor lite elegante de virrende fingerbevegelsene egentlig var. Ellers kunne man lure på om datafyren hadde skjønt at han var på møte i Hjertelaget og ikke på jobb. Siden vår lett aldrende keramiker begynte ballet med tre timer om Back Street Boys, regnet jeg ikke med at noen kom til å ta med jobben på laget. På den annen side: Etter to kompostbinger på rad, passet det slett ikke så verst med noe helt annet. Så vi lyttet. Det var slett ikke sikkert vi fikk melk sjette januar.
- Det er heller ikke usannsynlig at dette kan ramme et eller flere norsk sykehus. Og det er slett ikke umulig at det vil gå ut over pasienter. Sannsynligheten for at 2000-års-problematikken vil ramme deg eller dine nærmeste er vanskelig å vurdere, men den er til stede, poengterte Thelle med pekefingeren pekende mot utgangsdøra.

Jeg visste jo hva det dreide seg om. Dersom man begynte å plukke fra hverandre hjemmedataen, den tidsstyrte motorvarmeren eller datasystemet til  Forsvarets Overkommando, satt man til slutt med en eller flere bittesmå mikrochipser i hånda. Disse kunne inneholde mer informasjon enn et skolebibliotek, men av en eller annen sær grunn hadde de bare plass til to sifre for årstall! Derfor kom ikke noen av disse systemene til å skjønne at verden virkelig gikk fremover når det ble svitsjet fra 99 til 00.

For min egen del hadde dette bekymret meg lite. Helt siden den gamle Compaqen min slo meg i sjakk tidlig i studietida, hadde jeg lurt på om den teknologiske utviklingen hadde gått for langt. Den ubehagelige underlegenhetsfølelsen fra den gangen dukket jevnlig opp i møte med nye cd-spillere, brødbakemaskiner, vekkerur og mobiltelefoner. Men nå kom det klart og tydelig fram hvor utrolig dumme alle disse apparatene i bunn og grunn var. De greide ikke telle til hundre! Jeg vurderte å sitte ringside ved skrivebordet selve tusenårsnatten for å se den gamle, blærete pc-en drukne seg i sitt eget elektroniske babbel.

Derfor hadde jeg faktisk ikke sett på dette som et problem før jeg så lyset gå i China House. Jeg hadde heller ikke forstått omfanget før Thelle satte i gang for alvor.
- Fire av fem mikrochiper befinner seg i elektronisk utstyr utenom datamaskinene, begynte han og fortsatte i et renn som omfattet kalde ovner, varme frysebokser, forsinkede busser, kansellerte fly, defekte mikrobølgeovner, vrange biler, forvirrede tyverialarmer, betydelig mer forvirrede departementer og mye, mye mer. Det var et virkelig forberedt og engasjert innlegg, men man kunne jo undre seg på om det var litt på siden å ha en potensiell katastrofe som hjertesak. Uansett var han ustoppelig og befant seg langt inne i noen spesielt skumle,elektriske varmetepper da spørsmålet kom.

- Men vi må jo gjøre noe med det!
Heidi Helle hørte til disse menneskene Gud måtte forby blir noe annet enn hjelpepleiere, noe hun selvfølgelig også var. Tvers over meg satt hun, med struttende bollekinn, strålende blåveisøyne, bomullsmykt til stede. Hun virket rett og slett takknemlig over å være her – selv om hun sikkert også trippet etter å komme tilbake for å  snu på puter, vaske underarmer, spre piller – kort sagt gjøre nytte for seg, noe slike mennesker gjør. Nå hadde hun i stedet stilt et spørsmål, og jeg så at leppene til Thelle heller var blå enn røde. Det var en stund de holdt seg i ro, så det ble god tid til å studere fargen. Nå kom de i bevegelse igjen. Også fingeren, som hadde pekt rett i gulvet, våknet til live.

- Det skal vi komme tilbake til, kom det halvproft, men også skjelvende. Han prøvde å gå tilbake til varmeteppene, men så gikk han i stedet tilbake til plassen sin. En brun pappeske kom på bordet. Fremdeles var det ganske mørkt i rommet og vanskelig å se hva som foregikk. Noen sekunder etter satt jeg med min egen utgave av Thelles lille superlykt i hånden. Den var virkelig ikke større enn en penn. ”What’s another year?” stod det gravert inn på siden i tillegg til navn, telefonnummer og e-post-adresse til firmaet der Thelle jobbet. Men det var mer. Thelle fingret med mobilen, mens vi prøvde å lure de siste hemmelighetene ut av den nye tingen vår. Den kunne faktisk skrive også. ”Godt Nytt År” skrev jeg øverst på notatarket, men midtveis begynte tingesten å dirre slik at å-en endte opp som et skjevt fjell m/morgensol. ”Ring Thelle” blinket den vesle skjermen på siden. Jeg hadde fått min første personsøker.
- Kjekt å ha, gliste Thelle og gav inntrykk av å ha løst det meste av 2000-års-problematikken. Så vendte han seg mot Heidi H. og til:
- Vi jobber jo med å gjøre noe med det hele tiden. Hvis dere vil sikre dere mot trøbbel, står nummeret på siden.

Det var det, tenkte jeg, stakk superdingsen i brystlommen og bestemte meg for det siste pizzastykket på fatet. Heidi Helle syntes slett ikke det var det.
- Du sier jo at folk kommer til å rammes. Vi må jo gjøre noe med det.
- Jo, jo. Det er greit nok, men jeg for min del jobber på en litt annen måte. Om dere vil gjøre noe, så....
- Men du må jo hjelpe oss!
Igjen var det ingen som sa noe. Fingeren til Thelle lå som et slakt over bordkanten.
- Kan vi ikke bruke søkepennen til å holde kontakt? Så kan den bare blinke dersom noen trenger hjelp?

Det var virkelig to helt forskjellige verdener som tørnet sammen. Helle hadde tatt trusselen om mørklagte sykehus og iskalde trygdeboliger  på alvor. For Thelle var det rett og slett markedsføring. I den etterfølgende samtalen ble det mer og mer tydelig at 2000-års-problemet var Thelles hjertesak fordi han rett og slett tjente grovt med penger på det. Et engasjement på frivillig basis ville innebære mindre tid til å tjene mer penger, og sannelig tapte han nok på å farte rundt med denne syklubben. Dette var min personlige sammenfatning av Thelles uttalelser og grimaser resten av møtet.
- Dessuten ville det være umulig å fikse noe slikt. Det ville bare bli mer kaos, la han til, og den skal være ordrett. Selv tok jeg et alt for stort stykke pizza i munnen, men innlegget som fulgte, ble framført med slik klarhet og ro og tydelighet og vekt at jeg fikk rikelig tid til både å tygge og svelge. Willoch reiste seg.
- Det siste vil jo være et spørsmål om organisering. Det bør ikke være noe i veien for at man organiserer seg på ulike nivå. Herr Thelle har jo sagt at det sannsynligvis vil skje uønskede ting. Da formoder jeg at den risikoen vil være der selv om Thelles selskap står til tjeneste i perioden frem til tusenårsskiftet. Dette er selvfølgelig det offentliges ansvar. Men vi har også alle et ansvar for våre medmennesker. Det kan dreie seg om å være gode naboer, om å hjelpe slekt og venner.  Men det er ikke noe i veien for å organisere omtanken ut over dette. Krisetelefonene er et eksempel på initiativ som fyller hull i den offentlige omsorgen, men som i dag får offentlig støtte. Jeg ville tro lignende modeller kunne etableres med tanke på tusenårsnatten.

Tidligere fylkesmann, tidligere Høyre-leder, tidligere statsminister og tidligere det meste, Kåre Willoch, tok en velfortjent slurk vann og satte seg igjen. Vi hadde fått en debatt! Rettere sagt: Vi hadde hatt en debatt. Det var ingen av oss vanlige, dødelig som fikk seg til å ta til orde mot tidligere Willoch. Heller ingen fikk seg til å bygge videre på det forsiktige fundamentet som var lagt. Ansvarlige Kåre W. hadde gitt et autorisert klarsignal for action, og absolutt null skjedde.  Thelle ønsket seg bare vekk. Willoch tørket bort vanndråpen på hakespissen og hadde sagt sitt. Helle så ut til å besinne seg, og  Rannveig Hansen skulle rekke et fly.

På Eidsvoll Stasjon prøvde jeg å ringe Lara slik at hun kunne ringe meg slik at det kunne dirre i pennen. Hun svarte ikke. Trolig var det mitt tog som nærmet seg, og det var bare å gå ut.  Hvilken side hørte jeg til på? Jeg likte jo små dommedager og hadde ikke noe i mot at utviklingen, fremskrittsdiggerne og for den saks skyld min egen gamle pc fikk seg en smekk. Men jeg var jo også en medspiller på Hjertelaget, en som var på banen. Og jeg var ikke sniken Thelle. Kunne jeg ikke begynne med Lara? Hun var frøsen, hadde en bestefar med hjerteproblemer, en bankkonto det fremdeles var penger på – og hun fikk et monster av en eggkoker til bursdagen. Lara var absolutt en som burde varsles om dommedag digitalis. Dessuten hadde jeg sluppet fullstendig  opp for samtaletemaer etter at vi hadde gått gjennom bildene fra Venezia. Jeg tror ikke hun visste at 2000 var et problem en gang.

- Lara! Ropte jeg, og det var første gang på svært lenge jeg ropte på den måten. Noe rop tilbake ventet jeg ikke, men en liten bevegelse i retning gangen pleide jeg å sette pris på. Det skjedde aldri. Lara var vekk. Og det var ikke bare det. Eggkokeren var vekk. Det skulle vise seg at mye annet var vekk også. Men det var da jeg så at eggkokeren var vekk,  at jeg skjønte at Lara virkelig var vekk.

Egentlig var det beroligende at hun hadde fått med seg så mye. Det var tydeligvis ikke snakk om noen panisk impuls, men om en veloverveid utflytting. Hun visste hva hun hadde. Støvsugeren var vekk, neglesaksa, Widerberg-trykket, paraplystativet, og det hang ikke lenger noen beskyttende Barnaba-engel over sengene. Penskoene og støvlettene mine hadde befunnet seg på hver sin ving i gangen – med hele skotroppen til Lara imellom. Nå stod de to manneparene  pent sammen. Bare brevet manglet. Skulle jeg løpe ut og lete? Ringe? Hvor da? Til Blakstad? Til flyttebyråene? Til politiet? Til Øydis? Eller til foreldrene? Skulle jeg bekymre meg? Hun hadde tatt tak for første gang på fire måneder. På en måte var det flott. Og hun ville nok være i fred. Men hadde hun gjort det alene? Noe måtte jeg få vite. Var det ingen steder å ringe? Det ringte.

Det var ikke så mye mer å si, sa Lara.  Hun ringte fra foreldrene.  ”Ikke?” sa jeg, og det var det jeg fikk sagt.  Telefonklikket fortsatte å klikke i ørene min de første to dagene. Så ble det stille. Og ganske tomt. Men direkte fullt hadde det ikke vært før heller. Det som forsvant var tasselydene, timianlukten på kjøkkenet, tannbørstingen og strikkeklirret. Dyna duftet fremdeles av Lara, og det var lenge siden jeg hadde fått noe mer enn duft ut av den.

Jeg måtte uansett leve videre, måtte på jobb, måtte fylle opp kjøleskapet og hadde satt meg opp på kantklipping ute på fredagskvelden. De andre i blokka var uvanlig hyggelige og pratsomme. Jeg snakket gjerne tilbake, men ikke om meg selv.
- Har du hørt om 2000-årsproblematikken? spurte jeg Karlsås. Han så et øyeblikk på meg. Så ble han stående og kikke opp på sitt eget kjøkkenvindu. Sneipen lå og ruget over en fordypning på høyre siden av underleppa. Jeg hadde en gang tenkt å spørre hvor han kjøpte sneipene hen. I stedet hadde jeg spurt om år 2000.
- Klart, sa Karlsås og gikk opp.
- Sier du det? undret fru Berentsen. Hun var bare nede for å sjekke posten, men tok gladelig i mot alt som var nytt og aller det som hadde en smak av elendighet. De nye hyperaktive samboerne i fjerde hadde vært på joggetur til Tryvann. Merete var på min alder. Kurt stod for det meste av pratingen.
- Om vi kjenner til 2000-årsproblematikken? Klart det! Om vi vil gjøre noe med det? Klart det! Sa Kurt, mens Merete fikk et forsprang til dusjen.
- Jeg skal i hvert fall ikke ha penger stående i banken, sa Fleischer, den andre leietakeren i fjerde. På tre dager hadde jeg diskutert tusenårsskiftet med alle i blokka unntatt fru Ådnekvam og kona til Karlsås. Jeg registrerte også at de andre snakket med hverandre. Og det utrolige var at vi i løpet av en ukes tid bygde opp vår lille, lokale blokkberedskap. Vi hadde 20 ulltepper i den ledige boden. Litt etter litt ble resten av hyllene fylt opp med boksemat, doruller, stearinlys, gamle lommelykter, batterier, fyrstikker og en antikvarisk primus. Søndag hadde Karlsås ringt på døra. Nå var det min tur til å se rart på han.
- Kan du bære, sa han. Forden var rygget så nær inngangsdøra det var mulig å få den.
- Stod på hytta, sa Karlsås i det han åpnet bagasjerommet. Der stod Karlsås-familiens eget svarte, kraftige og drit tunge dieselaggregat. Jeg måtte gå først ned trappa - uten hansker, uten skikkelig grep og uten spesielt mye medlidenhet fra fyren tre trinn over. Men dette var da noe! Hvordan man skulle få strøm ut av uhyret, ante jeg ikke, men det gjorde seg absolutt innenfor teppene og under lapskausen. Og akkurat når jeg stod slik og så, følte jeg at jeg hadde en framtid.
 
 
 
 
 

10.

Undergangs- og overgangsprosjektene på skolen var en helt annen historie. Den nye læreplanen åpnet for å gå på tvers av fagene, og for en gangs skyld fikk jeg kollegiet med på en av mine ideer: ”År 2000”. Det var selvfølgelig et svært vidt og vagt tema. I mine timer var det likevel ikke tvil om at tiden var moden for silikonbrikker og små, elektroniske sammenbrudd. Det var nok av myke stoffer, spontane dikt og gamle tjæremiler ellers. Og ungene elsket det! 7b fant på mange tenkelige katastrofer som Thelle ikke hadde vært i nærheten av å fantasere om en gang. En enda større overraskelse var mitt eget engasjement.  ”År 2000” i 7b var en utvilsom suksess.

Mer korrekt var 2000-prosjektet i 7b en uomtvistelig suksses helt fram til den obligatoriske foreldresamtalen med foreldrene til Inga. Hun var den mest fantasifulle av oss alle, rent ut et dommedagstalent.
- Du skremmer jo ungene, sa faren til Inga og så på meg som om han ville seg meg i stykker. Det bodde så mye selvhøytidelighet i ansiktet at man måtte undre seg over at han greide å holde det oppe. I tillegg hadde han en stor, porete nese og dette tunge, tette blikket som nå hadde siktet seg inn mot meg. Jeg holdt stand  - svarte egentlig ikke, men fikk forskjøvet konfrontasjonen til foreldremøtet tirsdagen etter. Vi var kommet til torsdag 28. Januar 1999. Det var 338 dager igjen. Tirsdag ville det være 333 dager igjen.

Det var noen uker siden Lara hadde flyttet også. Hun hadde ikke ringt mere, men hadde visst fått seg et par rom på Kjelsås eller Grefsen. Tydeligvis overlevde hun uten meg. Men jeg klarte meg da også helt fint uten henne! Å være alene igjen kjentes til tider ut som å ha fått av seg en skjorte som var for trang.  Bevegelsen var friere – rommene større og dusjen ledig. Forsåvidt merket jeg etter hvert at det ikke lenger var noen som plukket opp sokkeparene jeg la fra meg i hjørnene. Også klærne jeg la fra meg på strykebrettet, ble liggende. En fin liten haug ble det etter hvert og et naturlig sted å begynne å lete. På samme måte var det bare å gå til oppsamlingen på skrivebordet når jeg gikk opp for krus eller glass, og dersom jeg ville, kunne jeg sikkert også ha skrapt sammen til en suppetallerken av flekkene på komfyren. Jeg tok det som en mann. Det som var viktig, ble gjort. Helt feil ville det være om også ungkarsleilighetene skulle bli lagt inn under kvinnenes bakteriefattige og avkrøllede enevelde. For eksempel hadde det slett ikke vært noe problem for meg å plukke opp de blå bomullssokkene som lå bak katteskåla. Men hvilken frihetsfølelse gav det ikke å la dem ligge! Først la det seg et tynt lag støv. Siden kom denne klebrige overflaten av støvblandet fett som sugde til seg kattehår og små fiskebein. Også jeg var i noen stunder inne på tanken om å fjerne dem. Men de var uavhengighetssokkene mine. Jeg vasket rundt.

Viktigere for mitt nye liv var likevel at jeg hadde en hjertesak. Ja, jeg hadde egentlig to etter å ha adoptert og raffinert Thelles. Men jeg hadde også min egen private. Kanskje er det ikke helt riktig, men det føles heller ikke unaturlig å skrive at jeg også hadde fått en ny kvinne.

Om det var i strøket rundt Angelo Raffaele jeg møtte henne eller mye nærmere Canale Grande, aner jeg ikke i dag. Jeg var i hvert fall på vei til den siste vannbussen, med Lara noen skritt bak. Bildet er helt klart. Og mest riktig er det vel å si at det var jesusbarnet jeg møtte. For Maria ser jo på barnet, bøyer seg over det,  holder det tett inntil  og smiler et smil som er så svakt at det slett  ikke er synlig. Jesusbarnet vrir på seg for å møte verden der ute, ivrig, nysgjerrig, men trygg i armene til moren. Det hele skjer i skjelvende, jordisk, gulbrun terrakotta mot en murmalt  himmel i ultramarin. Drøye to meter over gateplan var rundbuenisjen i muren. Et forseggjort smijernsgitter beskyttet paret. Innenfor stod friske roser, hvite til venstre, røde til høyre. Jeg merket at pusten fant et nytt, roligere leie, at kroppen ville sige ned og være i denne roen. Men videre måtte jeg. Nå var Lara på høyden. I det jeg rundet hjørnet, snudde jeg meg en siste gang. Trolig var det bare snakk om millimeter, om en brøkdel av et sekund. Men Maria hadde vridd ørlite på hodet. Smilet ble synlig, og i et bittelite fnugg av tid møtte jeg blikket.

Det bildet bar jeg med meg. Men nå var det bare minutter til foreldremøtet i 7b. Jeg hadde lurt på om jeg skulle gjennomføre et uskyldig lite bakholdsangrep og slå av lyset i klasserommet, men droppet tanken. Jeg hadde ikke tid til så mange påfunn lenger heller. Halvparten var der før meg.  Familien Inga stilte to, ja det var godt frammøte ellers også.  Først gikk vi gjennom alle kjedelighetene; idyllen, gardinene, snøballblinken, klasseturen, dusjen. Så ble det tøffere tak.  Jeg hadde prøvd å forberede meg. Faren til Inga så ufravikelig på meg over et mørkeblått slips med nål. Selv sendte jeg morske blikk mot en tegning på veggen bak og begynte.
- Jeg beklager virkelig dersom det er noen av barna som er blitt skremt av det vi har snakket om i timene. Det er selvfølgelig noe vi gjør alt som står i vår makt for å unngå, sa jeg. Det var kanskje viktig å si det, og jeg lot den synke litt før jeg fortsatte. Nå ble jeg mer offensiv.
- Men vi kan ikke utelukke fullstendig at det kan finnes grunner til å være redd. Kanskje det å bli redd er en sunn reaksjon.
- Å, sa faren til Inga. Han tvang meg til å drive belæring, men skulle få det som han ville. I grunnen hadde jeg ventet det. Jeg brukte en del av innledningen til Thelle, plusset på litt jeg hadde lest siden, harmoniserte med utdrag fra læreplanen og krydret med småkloke replikker fra ungene. Viftingen med fingeren kom litt uventet, men det jeg sa stod til glans. For de fleste. Faren til Inga var en langt dårligere lytter enn sin datter. Dessuten var han snørrhoven. I stedet for å våge seg på argumentere mot mine gjennomtenkte resonnementer, trakk han fram sin egen NTH-eksamen. Han holdt seg ikke en gang for god til å briske seg  stillingen som IT-koordinator i Kværner. Så svitsjet han over til følsom far og lot oss ta del i hva stakkars Inga hadde spurt om sent på kvelden før hun la seg. Helt til slutt knuste han resonnementene mine. Jeg fikk lyst til å slukke lyset likevel. Jeg fikk lyst på kringle. Snart var det kaffe. Snart var det bare 332 dager igjen.

Folk som faren til Inga er det greit å hate. For å gå av meg ydmykelsen og det aller siste kringlestykket, tok jeg omveien bort Snaret, ned Konglefaret, siden langs Nadderudveien og opp Rideveien. Jeg brukte god tid i trappeoppgangen og begynte på ekstralåsen selv om den var åpen.  Etter de siste minuttene av Ally Mc Beal, en telefon til Bernt, en omgang Vivaldi, oppvasken og noen minutters velment stirring på strykebrettet, var jeg om sider i stand til å tenke på andre ting.  Den nye pcen var naturlig nok det aller første jeg tenkte på. På skrivebordet på ”barnerommet” stod en splitter ny Carat Celeron 333 med 64 MB SD4.3GB og hele 8MB ATI Rage. For de som leser dette i ettertid, kan jeg opplyse at dette dreide seg om det nyeste nye, heftigste heftige – i hvert fall når vi snakker om utstyr for vanlige lønnsmottakere. Og den var alene på markedet om en garanti for både år to og tre tusen.

Selvfølgelig hadde den internett-tilkobling. Jeg dro musa til connect og satte meg til å vente på forbindelsen. Det var godt med denne musa. Den kjentes som en stor, halvmoden frukt i hånden og lot meg styre pila på skjermen presis dit jeg ville. Den stakk ikke av, og det var ikke snakk om at den ville prøve å komme ovenpå og ydmyke meg. Sjakk var heller ikke interessant lenger. Jeg og musa fant et søkefelt før jeg lot den hvile ut på matta og begynte å taste inn søkeordet. Ingen trengte fortelle meg hva de fleste mannfolk brukte ”jomfruturene” på nettet til. Det var slett ikke min gate. Jeg jaktet bokstavlig talt på en helt annen jomfru. Og jeg var ledet inn på et spor av noe utenfor, eller utenom eller i hvert fall utover det vanlige.

Jeg trodde ikke på tegn, slett ikke. Men ett eller to tegn kunne jeg strekke meg til – i hvert fall når det så ut til å dreie seg om to tegn som hadde et innbyrdes forhold til hverandre. I løpet av en periode på under et halvt år hadde jeg blitt kontaktet fått direkte kontakt med to kvinneskikkelser som begge var fanget i død materie. Den ene stirret på meg fra forsideflaten til en norsk løssalgsavis. Den andre smilte til meg med en seks hundre år gammel munn av italiensk leire. Den ene skulle lure vekk tre-fire rynker og sju-åtte år. Den andre hadde smilt det samme smilet i ganske snart 2000 år.Det måtte være en sammenheng. Jeg måtte være på et spor.

Fremdeles ville jeg ha hatt muligheten til å søke på andre ting. Jeg var en enslig mann. Jeg var forlatt. Jeg var tråkket på av en fyr med slips.  Det var natt, og nettet  rant over av ekstremt velformete kvinneskikkelser som mer enn gjerne ville trøste en som meg. Faktisk var det ikke noe de heller ville enn å strømme gjennom telefonnettet og bugne ut med hele sin glattpolerte og ekstrapolerte yppighet over min finoppløste skjerm. Men det var ikke det som var sporet mitt. Dette sporet gikk i en så fullstendig annen retning at jeg finner det riktig med et lite opphold før vi går videre. Før kunne man gå i årevis, sykne og dø på veien til det man regnet som det hellige. For min egen del kunne jeg nøye meg med tre tynne plastklikk under pekefingertuppen. Så var jeg på hjemmesiden til Jomfru Maria.

Mer presist var jeg på kunstsiden ”Blessed St. Mary” – sluttproduktet av 20 sekunders søking på søkeordet ”Virgin Mary”. Tidligere hadde jeg prøvd både ”Maria Møy”, ”Den hellige Maria”, ”Gemahlin”, ”Pieta” ”Jesu Mor”, ”The holy mother”, ”Madonna”,  ”Mary the blessed”, ”Die Muttergöttin” og flere andre varianter jeg ikke lenger husker. Og jeg hadde lest. Nå ville jeg bare se. For hun var jo den vakreste! I 2000 år hadde Jomfru Maria vært verdens vakreste kvinne. Hun hadde ikke kjempet mot tiden, hadde bare vært i den, med et smil, med et alvor, med noe langt der inne som var større enn frykt.  Ingen plastsupplerte, nysnittede, fintstrammede, pillebrunete, sammenbitte moderne kvinner kunne slå henne. De stilte med angst og forfengelighet. Hun var bare guddommelig vakker. Hvorfor jeg opplevde denne skjønnheten visste jeg ikke. Det kunne være blikket, som hele tiden var vendt mot noe annet, mot det vaklende Jesubarnet, den døende Josef eller mot Gud.

Jeg hentet opp Murillos ”Flykten til Egypt” og siden El Grecos ”Himmelfart”. Det kunne bli svært sent når jeg satte meg ned på denne tiden. Men jeg hadde vanskelig for å sovne likevel. Akkurat når jeg skulle legge meg,  kunne jeg plutselig høre lydene til  Lara. Jeg merket pusten som ikke var der, tassingen, og en gang hadde jeg også våknet av skriket til Lara under meg. Jeg hadde prøvd å sette sengene inn til hverandre, forsøkte å dytte Laras seng helt bort til  veggen, men det beste viste seg å være at de stod akkurat som før, med 60 centimeter imellom. Dyna og lakenet var urørt

Leiligheten ble trang og litt uvennlig når det var mørkt. Men foran den lysende dataskjermen var det trygt og godt. Dersom jeg lagret bildet, kunne jeg forstørre opp enkeltdeler og fylle hele skjermen med det gode, mørke blikket hennes. I Murillos ”Flykten til Egypt” rir Josef og Maria gjennom stummende mørke, men det faller et skrålys over barnet og den venstre siden av ansiktet til Maria. Det kan virke som om hun slår blikket ned, men hun ser selvfølgelig ned på barnet hun holder i armene. Josef rir først, inn i mørket og det nye tusenåret. Men også han snur seg tilbake for å se på det vesle sovende  mennesket Ikke sjelden var dette bildet det aller siste før jeg gikk ut av nettet og prøvde å legge meg. Kanskje hadde jeg ikke noe der å gjøre, men det kjennes så godt å ligge og vugge på dette fanget, med Josef først gjennom natten.
 
 
 
 
 

11.

For et hår! Tenk å eie noe slikt? Gå tur i det, ha det gående rundt i Eikstoppen, strykende rundt dørkarmene, seilende gjennom gangen! Jeg måtte unne meg dette synet og disse sukkerstrødde tankene. Selvfølgelig hadde jeg ikke tenkt å sette noen stopper for ungkarslivets uomtvistelige velsignelser. Og en så uhemmet fryd over utsikten fra togsetet hører faktisk med til disse. Resten av landskapet man ser fra kupéen en sen marsdag mellom Langhus og Kolbotn, hører til de som er spilt inn i svart hvitt. Blekgrå jorder, svarte greiner, mørke vinduer og skitne biler i formålsløs bevegelse på flatene. Enten på Holstad eller Ski måtte hun ha kommet på. Selv hadde jeg ikke merket noe før hårkronen plutselig stakk opp over seteryggen foran. Høy måtte hun være,  men det var også alt jeg visste, utenom selve håret, en kastanjebrun manke med kraftig rødlig fargespill. Når toget slingret, satte den i gang med underfulle gyngende og bølgende bevegelser som fikk meg til å glemme at turen ned hadde vært en liten nedtur.

Vi hadde hatt forventninger til Willoch. Svært lite hadde han sant å si gjort av seg til nå, men innlegget på China House var likevel lovende. Hva var Willochs egen hjertesak? Skulle vi endelig få visshet i om det lå på høyre eller venstre side? Under togturen sørover var jeg faktisk spent. Arenaen var et klasserom på Landbrukshøyskolen på Ås. Overnattingene hadde tatt slutt. Likevel var det fullt frammøte denne gangen. Rettere sagt; det var fullt frammøte med ett unntak. Willoch hadde brått blitt hentet ut av rommet til direkteintervju i ”Her & Nå”. Hele Hjertelaget satt stille og hørte på radiosendingen der Willoch feilaktig ble presentert som leder i laget.
- Det viktigste er at man plasserer hele sitt hjerte der man er, sa Kåre W. Ti minutter senere var han ikke lenger der, men på vei til TV2-studioet i Oslo for debatt. Vi begynte å ane omrisset av hjertesaken hans, men det var jo ikke noe vi kunne bygge videre på.

- Men æ har to, sa Rannveig Hansen. På en måte kan vi si at hun tok ansvar igjen da hun gikk fram til tavla. På  den andre siden skjedde det noe med henne når hun skiftet om fra leder, administrator og vertinne til ren bekjenner. Det kjølige, kontrollerte blikket fikk noe dypt, vilt, farlig over seg.  Den røde genseren ble blodrød, bevegelsene større uten å bli mindre kvinnelige. Stemmen tror jeg ble dypere. Hva hun sa gav jeg blanke i. Meg gav forestillingen først og fremst en anledning til å se på henne. Ellers så jeg alle andre steder, og de gangene jeg uheldigvis ramlet borti blikket, var det som et ubehagelig støt. Men nå var det jo meningen at jeg og de andre skulle se. Jeg studerte den merkelige forvandlingen, så leppene vokse, så hele kroppen strutte i alle retninger, men jeg merket meg at blikket slett ikke virret. Det sveipet systematisk over rommet og passet på at samtlige fulgte med i timen. Jeg visste at Rannveig Hansen var innehaver av flerfoldige tidligere liv og var overbevist om at hun hadde minst like mange hjertesaker. Nå beveget hun seg mot Pyreneene og tidlig femtenhundretall. Mer presis var vi på torget i en liten landsby utenfor Ochagavia og i et av årene 1512 eller 1513. Selv valgte jeg å trekke meg vekk fra landsbytorget og i stedet  å følge krummingen rundt venstre hoftebue og linjen videre derifra, altså oppover mot venstre skulder. Genseren virket forstyrrende. Da merket jeg stemmen uvanlig klar og sterk.
- Æ vil finn bøddelen min. Snakk me han.
Det var meg hun så på nå, i et lite kontant sekund før hun fikk vindusrekka i siktet. Hun kunne egentlig ha gitt seg der, men holdt det gående i et kvarter til, mens jeg studerte plakatene ved døra.

I et ubevoktet øyeblikk etter forestillingen slo det meg at leppene hennes virkelig hadde blitt større. Det var ikke helt den samme Rannveig Hansen som jeg hadde møtt på balkongen for et snaut år siden.  I en alder av 37 så hun ut til å ha vokst med oppgaven. Samtidig var innlegget hennes rett og slett sært, eller skal vi si privat. Ingen av oss kunne da nyttiggjøre seg Rannveig Hansens mulige eller umulige kjetterske erfaringer på femtenhundretallet. Noen plenumsdebatt ble det heller ikke, men tre av damene flokket seg om Rannveig like etter. Det var ikke lenger tvil om at det var mye som var opp til meg dersom hjertelaget skulle få et virkelig springbrett til å snakke alvor. For var det ikke det som var meningen? Nå var det 53 dager til, men de siste to ukene hadde jeg stått helt stille.

Kanskje Dagblad-Mari hadde rukket å spare til sydentur også. Eller kanskje til ny operasjon. Uansett var det nye Mari’er på vei til operasjonsbordene for å kutte. Hadde jeg noe med det? Nei. Men det var jo helt galt. Det de betalte for, var å ligne litt mer på disse pregløse, halvutstoppede amerikanske nullene! Eller muligens seg selv i tidlig pubertet. Og dette var bare begynnelsen. Snart ville stygge Trine gå rundt og smile som et glanset magasin, mens fru Ådnekvam ville sprette opp trappen med konfirmantbildefjes og baywatch-former. På en måte ville det jo ikke ha vært så verst, men det ville jo ha blitt feil. Var vi så glatte? Så flate? Nei.! Det måtte være noe mer, en annen skjønnhet, en som kunne bære tiden, som kunne spjære overflaten og tvinge fram i det minste en tro på at det var noe annet. Korstog og katedraler. Jeg skjønte det ikke helt, men var overbevist om at alliansen min med kvinnenes kvinne var den eneste riktige.

Med hodet fullt av Maria og blikket fest på rødtoppen foran nærmet jeg meg Oslo S. Det hadde ikke vært noe i veien for det om hun hadde lyst til å snu seg heller. Eller bytte sete. Dersom hun reiste seg opp og satte seg ved meg, ville det være et lite under, men bare et lite. De siste ukene var jeg rimelig godt kjent med Maria-kappen i Siena, mysteriet i Lourdes, Gange-Rolv og Jomfru Marias kjole, stjernene i Pontmain, og Jeanne d’arc. Slik sett ville det ikke være så mystisk dersom Rødhette kjente en god, dragende kribling i ryggen fra det velmente blikket mitt. Vi reiste oss på likt. Hun gikk først, jeg gikk etter. På perrongen ble hun værende foran. I trappa opp til hallen hadde jeg fremdeles ikke tatt noe innpå. Heller ikke i selve hallen. Hun gikk rett og slett fra meg, med sine uvanlig lange ben. Greit. Jeg hadde mye å tenke på. En uforstyrret trikketur var helt ideelt. Alt ved Valkyrie Plass var jeg kommet viktige steg videre.  Den Sorte Madonna i Jasna Gora var nøkternt sett ikke pen. Gerard Davids Madonna i Nasjonalgalleriet virket blek og nesten uttrykksløs. La Madonna Bruna i Montevergine hadde noe uvennlig over munnen,og  Notre-Dame-de-Montvianeix var rett og slett skremmende. Ærlig talt var jeg fullstendig forvirret, men samtidig overbevist om at jeg var inne på sporet av en form for skjønnhet som ingen kunne finne på å kalle overfladisk.
 
 
 
 
 
 

12.

Nå satt jeg på  trikken igjen, men hadde på ingen måte tid til slikt. Det var heller ikke lett å tenke på noe som helst.  Denne gangen satt jeg nemlig overfor en kvinne som så tilbake når jeg så på henne. Og dersom jeg skulle komme til å si noe, kunne hun til og med finne på å lene seg over mot meg.

Hjertesak-framleggelsen min i mai ble utsatt over sommerferien fordi Huseby skole rett og slett brant ned. En viss lettelse var det – jeg var ikke riktig ferdig. Men det ble uheldig med et brekk på en hel sommerferie. Noe av tiden tilbragte jeg med å studere den merkverdige Himmeldronningen i Nes kirke i Sogn. På den samme turen fikk jeg også med meg detaljen med Maria og tyrkerhodet i Dale kirke i Sogn og Marias fødsel i Odda kirke. Ellers gikk mye av sommeren til bærhamstring. Jeg prøvde å ha en humoristisk avstand til beredskapsbærene og fortalte aldri gutta hva jeg egentlig drev på med. Samtidig er det et av de beste sommerminnene jeg har: lange, seige sykkeløkter til blåbærfelt og bringebærkratt ved Langlivann og bortenfor Gopletjern. Ingenting er som staute grantrær, summende humler og en hvitostskive på stubben. Fru Karlsås stod i døra og tok imot spannene og stod også for sukker og glass. Syltetøy var greit nok. Det gikk rett i boden sammen med hermetikken. Frysevarene forsvant i en svær, gammel fryseboks fra gården som fru Karlsås kom fra. Men dersom strømmen gikk, hadde vi jo et problem.

På skolen hadde jeg for lengst vent meg av å snakke om år 2000. Jeg fortalte elevene om Titanic, om gamle Noah, om Jostedalsrypa, om selotenes siste dager på Masada og om niende april. Selve år 2000 overlot jeg til Brit. Egentlig kunne man overlate alt til Britt. Hun var  ei dame som ikke bare hadde begge beina på jorda, men som  til og med hadde plassert dem ved siden av hverandre på rett hylle.  Alt hun sa, ble uttrykt med en slik klarhet og overtydelighet at enhver norsk sjuåring ville ha fått med seg essensen. Kanskje ikke en seksåring,  hun slet litt der, men var på vei. Når hun rørte ut sukkeret i teen skjedde det med store, langsomme  sirkelbevegelser som var lette å ta etter. Nesten det samme gjaldt for håndbevegelsene og pustingen når hun tok en røyk. Sammen med henne i  klasserommet følte jeg meg mer som en av elevene enn som hennes likeverdige. Hun gikk som en lærer, myste som en lærer, bar bøker som en lærer, åpnet matpakken som en lærer og var gift med rektor. Av alle disse ovennevnte grunner, så jeg slett ikke på Britt B. som en kvinne. Hun var mer som et kommuneblondt vedlegg til læreplanen.  Derfor var det også utenkelig for meg å be henne ut på noe som helst Og siden det var så til de grader utenkelig – og siden hun ikke var kvinne, men lærer, satt hun og smilte til meg på trikken nå.

- Kan du danse tango? spurte Britt. Folk står fram som mye rart i våre dager. Fedre kan oppleve at kvinnen de sender sultne blikk på resturantbordet bortenfor i virkeligheten er deres egen sønn. Ektefeller oppdager etter 15 år at partneren  både har en annen og en tredje legning. Men klasseforstander Britt B, i 7b stod brått og brutalt fram som kvinne. Jeg var overrumplet og det var ikke snakk om å tenke på noe som helst annet. Mer konkret tenkte jeg altså på det nye, lure blikket under de svarte vippene, på de vinrøde skulderstroppene, på de to nakne knærne som smilte skjevt der nedefra. Jeg tenkte også på om jeg likte den spesielle duften eller ikke og om jeg likte at jeg likte den.
-Skal jeg lære deg? spurte Britt. Hun gynget fremdeles i tango. Det var jeg som prøvd å snevre samtalen rundt småbarnspedagogikk og soltimer siste tretti døgn.
- Jeg elsker genever! Det er jo brennevinet med karakter. Og så er det mandig!
Kvelden var svært ung. Litt etter litt gikk det opp for meg at Britt B. ikke var spesielt gammel.

- Når tok du spes.ped? prøvde jeg meg nedover Klingenberg-gaten. Den stadig yngre rektorfruen tok meg i armen. Vi skulle på Druen, men det ble til at vi satte oss på et ferjedekk utenfor brygga først.
- Noen ganger lurer jeg virkelig på hva du tenker på, sa hun, mens jeg prøvde å konsentrere meg om et måkepar i flukt mot Rådhuset. Jeg måtte svare. Frøken hadde spurt. Det begynte å gå opp for meg at jeg var maktesløs her ute i denne milde augustbrisen med dette overraskende kvinnemennesket. Britt B.var i stand til å tvinne digre, viltre sjetteklasser rundt lillefingeren. Hun kunne få Stian til å gå på plassen sitt med et eneste lynblikk. Så ville hun fylle klasserommet med dvelende, mektig, altomseggripende kjærlighet forent med et klart definert mål for timen. Nå var jeg fullstendig alene med henne. En Prince Mild smøg seg opp fra vesken. Siden fyrstikkene. Første gang jeg så henne røyke, hadde hun egentlig ikke tid, slik at scenen minnet om en overspent militærekseris. Nå strøk hun rolig fyrstikken mot ripa, så meg inn i øyne og løftet en leken flamme opp til sigaretten. Den gule gloen begynte umiddelbart å stirre på meg som et tredje øye. I sjøen lå det en kneipp og fløt. Britt blåste en ring utover mot Nesoddbåten.

-Skal du ha melk i ølen?
- Jeg stusset, så opp og kvapp til.
Lara skoggerlo – jeg kunne se magen bevege seg under det grønne forkleet. Jeg ble faktisk sittende og se på før jeg sa noe.
- Der...var du.
- Ja, og du sitter der. Hun så på meg i et sekund før hun nikket et lite hei til Britt B.
- Går det bra?
- Jada. Alle drikker, kom det kontant. Det hadde ikke riktig gått opp for meg at hun faktisk serverte. Lara stod og vugget i et grønnrutet forkle, så ut til å storkose seg i situasjonen og virket alt annet en plaget av å se meg ute med en annen. Det så ikke ut som om Britt koste seg spesielt. Hun hustret litt og begynte og grave etter noe i vesken.
- Studerer du? spurte jeg. Kanskje kunne jeg ha funnet på noe bedre, men jeg skjønner ikke riktig hva.
- Alt til sin tid. En halvliter? svarte Lara og konsentrerte seg om å dytte den vesle pennen mot den mikroskopiske blokka. Så fikk vi øl og kaffe, og det var det. Kvelden var ikke ung lenger. Inn fra fjorden kom en kjølig bris som rugget i parasollene. Det ble mørkere. Britt skjelte ut Gudmund Hernes. Jeg lurte på om Lara hadde telefon. Også Britt ble mørkere. Etter den etterlengtede geneveren var hun moden for en formulering om at Hernes gjør lærerne til små¨vedlegg til han selv. Jeg både nikket og sa ja. Det var en mørkhudet mann som serverte geneveren. I det hele tatt så det meste mørkt ut. Kunne jeg prøve å ringe Lara etter at jeg kom hjem? Nei. Denne dagen var ute. Kaldt var det også. Det ville bli taxi hjem.

Nei!!! Jeg ville rope det ut. Jeg ville nekte, ville vekk. Men jeg var lamslått og helt uten stemme, ja jeg hadde ikke en gang pust! Oppreist i senga satt jeg. Jeg visste det, kjente begge håndflatene mot madrassen, så den smale lysstripen fra døra. Men samtidig  var jeg denne pilen, dette virrende hvite tegnet som danset rundt på dataskjermen – snart hit, snart dit snart rundt og rundt, men alltid styrt av noe utenfor. Nå merket jeg at det var noe som ville dra meg bort til den vesle søplebøtten nederst i hjørnet på skjermen. Jeg var klar over at jeg satt i senga, skjønte at det måtte være en drøm. Like fullt ble den hvite pilen som var meg  nådeløst dratt mot utslettelsen nede i venstre hjørne. Selv hadde jeg ingenting å si. Jeg klarte ikke en gang å puste. Armene min var låst. Hele kroppen var lam. Og nå var jeg der.
- NEI!!!!
Der løsnet det. Jeg har aldri skreket på den måten før. Jeg vet ikke om jeg brølte to ganger eller om det var det ene som var så langt, men etterpå måtte jeg ut av rommet, ut på kjøkkenet. Jeg ville se at det levde mennesker i de andre blokkene, at livet var som før, at trærne hadde svarte grener med gammelt løv som ennå hang på. Over meg begynte det å tasse i tøflene, og jeg hørte stemmer. Hva de snakket om kunne jeg ikke høre, men det ante meg. Så gav det seg.
 
 
 
 
 
 

13.

Det var den største applausen. Verken Grønn, Rannveig Hansen eller noen av de andre hadde blitt etterfulgt med tilnærmet så sterke og så lange klappsalver etter innleggene sine. Selvfølgelig skulle det ikke så mye til å fylle det vesle bomberommet med lyd. Og  selvsagt var jeg subjektiv. Men det var ikke tvil. Og jeg var ikke en gang ferdig! Nesten brydd måtte jeg stå og ta i mot, som en annen Nansen eller Dæhlie. Det var jo en bragd, om enn meningsløs. Det er vel ikke noe vi nordmenn verdsetter høyere enn meningsløse bragder. For mitt vedkommende hadde jeg ikke gått på dårlige treski over skjulte bresprekker og skjelvende isfjell for å plante et norsk flagg eller en sponsorvimpel i hjertet av huttaheita. Nei, jeg hadde på et snaut halvår, og ved siden av full jobb og katt og borettslagsdugnad, presset meg gjennom alle de vesentlige mariologiske verkene fra 600-tallet og fram til i dag. På 40 minutter ble Hjertelaget presentert for Maria som jomfru, som mor, som ektefelle, som gudekvinne, som Pieta, som Isis, som Demeter, og som ikon. Du verden for en applaus! ”Ka du veit” sa Rannveig Hansen smilende i pausen. Også Willoch så på meg, og jeg mente å ane forbauset anerkjennelse i blikket over begerkanten. Kaffen ble servert i brune plastbeger i trappa ned til tilfluktsrommet. Det kunne jo ha vært hvor som helst, men vi var på Tåsen. Under tunge Tåsen Senter, et forsiktig steinkast fra Ringveien og et drabelig utspark fra Ullevål var Matias Meand i ferd med å rulle igang Hjertelagets første fresende og vesentlige debatt. For Maria skulle jo bare åpne opp for den store forståelsen av  hudfoldenes hellighet, alderens ukrenkelighet og overflatens opplagte grunnhet. Willoch gikk først inn igjen. Han ville sikkert høre mer.

Samtidig med at jeg oppdaget at det ikke var noe sted å gjøre av kaffebegrene, skjønte jeg at dette kanskje ikke gikk så glatt likevel. Helt siden jeg våknet som fortapt datapil, hadde jeg vært plaget av utydelige, men svært merkbare lyder i bakhodet. Det kunne dreie seg om mumlende mennesker, korte og høyfrekvente metalliske slag, knirking og hjulkapsler i en evig runddans. Mens jeg gikk inn med det tomme pappbegeret og tok plass i enden av bomberommet, var de skingrende til stede alle sammen. Jeg ble usikker. Var dette rett spor? Misbrukte jeg Maria til mine enkle poenger? Hjertelaget satt med store, blanke øyne og ventet på fortsettelsen. Bakhodet mumlet og rumlet og bråkte som en hissig småby. Bokstavene på arket fløt sammen. Det var ikke bare fordi jeg holdt på å miste grepet. Dette holdt jo ikke mål! Smilene der framme begynte å løsne fra ansiktene og bevege seg rundt i rommet på egenhånd. Samtidig var jeg i ferd med å falle ut mot de store, mørke øynene som satt på plassen sin og som vokste og vokste. Så fikk høyrehånden tak i kanten av bordet. Jeg rettet meg opp, skjøv papirene vekk, festet blikket over de andre og stod på trikken.

-Alt er velment, sa jeg.
- Alt er så til de grader velment, og det vil alltid være mulig å  finne velmente  påskudd for nye ting å gjøre med livet rundt oss og i oss.  Og når man er ferdig med alt dette velmente, er det alltid penger til  å bruke disse framskrittene på en ny måte, helt på sida av den opprinnelige velmente hensikten. Og når noen begynner å protestere mot at man går over grenser, så er jo grensene for lengst overskredet med de aller, aller beste hensikter.

Jeg trakk pusten. Hjertelaget virket forvirret. Det fikk briste eller bære.
- Tror dere det er nok med skjønnhet? Med lykke? Med evig liv? Ånei! Nå er tiden inne for innoperert leksikonchips, flytende portugisisk inn med morsmelken, garantert IQ fra sædbanken, vikingblod,  Einsteins hjerne, Kurosowas drømmer, Ronaldos rykk,  lady Dis hjerte og kanskje til og med hele gensettet til de opp til 170 år gamle yoghurtspisende oldingene i Kaukasus. Alt ville snart være å få kjøpt, først dyrt, men så rimelig. Og hva skal de rike kjøpe seg når vanlige folk får råd til Nobelprisvinnerbarn , sprintmestere og gurugener? Hva skal de rike kjøpe seg da?

Slik holdt jeg det gående i samme ånd og med tilnærmet samme formuleringer som jeg pleide å velge i mine tause taler på Holmenkollbanen. Den største forskjellen var at jeg faktisk måtte heve stemmen – og at det var noen som hørte på. Rannveig Hansen hørte på. Rannveig Hansen reagerte. Hver gang jeg gav et konkret eksempel på et kosmetisk inngrep, var det som om noen strammet til ansiktet hennes. Dette åpenbarte samtidig et sett av rynker som jeg aldri hadde merket meg før. Etter hvert som svimmelheten min gav seg, dristet jeg meg også til å si mitt om vagina-kosmetikk. Rannveig Hansen var stiv og gråmørk. Når man beveger seg inn i kvinnens underliv overfor en større forsamling, bør man helst klare å karre seg ut av det på egenhånd, gjerne med et forløsende sluttpoeng. Men Rannveig Hansen distraherte meg, og jeg så ingen annen løsning enn å gjøre et uelegant hopp over til EUs patentdirektiv. Det bragte meg slett ikke nærmere den etterlengtede sluttsalven.
-  Å endre kroppen vår er å bygge et monument over vår egen usikkerhet. Vi fjerner den delen av oss selv vi ikke liker. Bør vi ikke heller like .....

Ingen klappet. Det var til å forstå i og med at jeg aldri sluttet. Det siste ordet bare kom ikke, og det var heller ikke til å komme utenom at foredraget  egnet seg aller best for uvitende  Men si noe kunne de?  Hadde jeg ikke bedt om det? Måtte jeg gå til hver enkelt og minne om at nå var tiden inne for debatt? Var det en pinlig stillhet? Eller var det bare jeg som opplevde disse sekundene så lange. Kvinnene burde i hvert fall si noe. Eller var det kanskje aller mest mennene som burde ta til orde. Rørlegger Ramstad gjorde et kremt. Det var i hvert fall noe helt nytt. Mannen reiste seg til og med. Han kom fram til meg. Jeg kjente lettelsen. Ramstad tok pinnen. Nå ville resten gå av seg selv.

- Er det noen her som ville synes det var veldig leit om neste møte ikke var i et bomberom eller i hjørnet av en gymsal eller en brakke?
Fyren var jo helt på viddene. Mildt talt upassende var spørsmål, og det gjorde godt at heller ikke han fikk respons fra resten av laget. Noen ristet på hodet, men det var jo ikke lett å vite hva som lå i det.
- Er det noen som har noe i mot at vi tar oktobermøtet på hytta mi på Hafjell?
- Nei, kom det fra et par av gutta.
- Har du plass? spurte Hansen.
- Jøssda, svarte Ramstad, og jeg måtte se på han. Jobbet man så svart? Hadde han hytte med jøssda-plass til sytten? Ganske uvillig kjente jeg nysgjerrigheten ta tak. Jeg var ikke alene.
- Har du Kinasjakk? pirket Willoch fram.Han var den første som sviktet meg og dagens tema.
- Skal vi på jakt? spurte lagets offiser. Kanskje hadde han fått med seg lista der Ramstad stod oppført med ryper som hjertesak.
- Hvis du vil, svarte Ramstad. Han var ikke lenger lagets mest perifere fyr. Han var i sentrum. For en begerkaffe siden stod den hellige Maria i oppmerksomhetens midte. Så hadde en rørlegger fra Asker  hevet røsten, blottlagt seddelbunken og overtatt.  Kanskje ville det ikke ha blitt noen Maria-debatt likevel. Kanskje kunne vi ta den igjen på Hafjell. Kanskje hadde jeg staket ut en kurs. Kanskje ville den siste talen min synke ned i hjertene til de andre og avle nye spørsmål og svar. Kanskje de ville ringe meg om en uke eller et halvår og ta opp tråden da. Kanskje ville reaksjonen vært annerledes dersom vi ikke hadde sittet så vondt de fire siste møtene. Slik møtefasilitetene hadde utviklet seg, var det ganske forståelig at debatten ikke greide å slippe tak i Ramstads tre sofagrupper og et spillarsenal som ikke bare omfattet kinasjakk og kortleik, men også darts, sjakk, Trivial Pursuit, salonggeværbane og Fantasi. Når jeg kom hjem ville jeg prøve å ringe Lara en gang til.

- Jo. Jeg syntes også det var hyggelig å treffe deg. Men jeg hadde faktisk lagt meg nå.
Med en litt kjølig tone demonstrerte Lara enda et fikst damesvar, som egentlig bare er en bedagelig måte å si ”pigg av” på; ”Jo, vi kan godt treffes, men jeg er jo på jobb hele denne uka og neste også.” ”Jeg kan godt ringe deg en kveld, men jeg er ikke så flink til slikt”, ”Det var virkelig hyggelig å få prate med deg, men jeg er stup trøtt”, ”Ja, jeg vil gjerne elske med deg, men nå ser jeg på ”Friends”. ”Det er klart vi kan gifte oss, men akkurat nå satt jeg i en annen telefon.”. De to siste svarene fant jeg på, men det var i den duren. Søndag, mandag, tirsdag og torsdag ringte jeg, men det var ikke til å unngå å registrere at tiden i røret ble kortere. Hvis man regnet med tiden jeg brukte på å manne meg opp til å slå nummeret nok en gang, var det ganske lange seanser. Torsdagskvelden hadde  kosepraten likevel kokt ned til følgende: ”Hallo. Det er Lara”, ”Det er meg”, ”Du, det passer jævlig dårlig at du ringer akkurat nå.”, ”Det er greit”. Klikk.

I det minste kommuniserte vi klart og utvetydig. Hvis jeg ikke var avvist før, så var jeg det i hvert fall nå. Om kvelden skjøv jeg sengene inntil hverandre. Så krøp jeg for første gang opp i Laras, gravde meg under dyna, luktet på trekket, kjente varmen, huden, merket pusten og tyngden. Ubehagelig var det på ingen måte. Det er slik man skal sovne, i dunmyke minner og duftspor. Men så heiv jeg dyna plutselig fra meg, svingte meg opp i sittende og gikk målrettet mot pcen. Den hadde stått urørt siden jeg la fram hjertesaken. Skal jeg være ærlig, hadde jeg begynt å bli lei et par uker før: ”Die Mutter des Herrn”, ”Virginal conception”, ”Mariakult i Sogn”Det var utrolig hva nettet visste om Maria. Men nå var det nok. Jeg hentet opp et blankt søkefelt. Så trykket jeg bokstavene S-O-A-K-I-N W-E-T.

De som vokser opp med internett og pay-TV og hva som nå måtte komme,  vil aldri kunne forestille seg  det jeg opplevde der og da. Jeg vokste opp i en tid da nakne kvinnekropper både var moralsk og politisk uakseptabelt. Jeg skrev en sju sider lang stil om hvor grovt kjønnsdiskriminerende og fullstendig feil det var å la en en kvinne med korslagte, bare og jevnt brunete legger reklamere for Wasa knekkebrød. Og jeg fikk seks. Argumentene for at figurene på knekkebrødreklamer burde begrenses til menn eller barn eller kvinner med tildekkede og helst bleke legger, var høydpunktet på tolv års skolegang. I den samme perioden eller egentlig noen år før måtte jeg stå ute og fryse for å se porno. Bak transformatorboksen på Eiksmarka så jeg min første ekte blondine. Det året jeg fikk skimerket i sølv, delte jeg et Lek, som lå i en plastbok helt oppe ved Triungsvann. Ellers måtte vi nøye oss med kunstløpersker, skøyteløpersker i rød trikot og engelske Grand Prix-vokalister. Derfor var det ekte sjokk å taste inn soakin wet, trykke enter og få 3 456 789 442 treff. På et eneste tastetrykk stod jeg midt i ”the land of pussy and honey”, de barberte leggers rike, de oppblåste puppers imperium - jeg duret nedover mykpornoens motorvei, jeg vasset i elektronisk kjøtt, og de var der alle sammen: Pandora, Barbara Beck, Victoria Sjøblom, Claudia Cabriosia, Jennifer Joyride, Ursula Dorf, Lisa Sweet Johnson, Ludmila Nutcracker og Anna Halmstad. For å understreke at de var der alle sammen, er det bare å ta trefftallet, 3 456 789 442. Det innebar faktisk tilgang til  minst  6 913 578 884 pupper, absolutt like mange legger, og de som kjenner kvinnens anatomi – og det gjør vi jo alle – kan bare fortsette å regne. Og det var ikke hva slags pupper som helst heller. De var akurrat passe dissende, struttende, unge, finslipte, små brune, bugnende, duvende - med andre ord perfekte og det i 1000 farger. Og damene var fullstendig klare, sugne, sultne, lekne, hissige, ville, råkåte, rennende, surklende søkkvåte... Ja, pcen var så full av dampende, skvulpende og fullstendige, absolutt klare kjønn, at det dannet seg store duggdråper på innsiden av skjermen. Utenpå skjermglasset begynte det å bygge seg opp en hinne av slim, og denne sêg forsiktige nedover, ned på pulten og rant i en liten elv mot tastaturet under. K- og i-tasten klebet seg sammen. Det samme skjedde med noen av de andre også, og og da jeg prøvde å komme meg ut, endte jeg i stedet opp med å taste inn ”big boobs”. Også tastaturet rant over, og det begynte å dryppe store dråper ned på gulvet. En liten, men godt synlig dam la seg på vinylen. Noen ville nøye seg med å kalle den en flekk, men uansett var den der, og jeg valgte å tørke opp før jeg gikk til sengs.

De neste dagene byttet jeg ut nølingen foran telefonen med korte, men utbytterike stevnemøter med Suzy Frost, Anita från Uppsala, Petra Bonner, Kelly Cool, Helen Bulder og jeg tok selvfølgelig med Trude Bamble fra Nordfold. Det er i slike stunder man kan bli en god, overbevist sosialdemokrat. All verdens skjønnhet og yppighet var ikke lenger forbeholdt milliardærer og halvbarberte filmstjerner, men spredt ut til fri bruk blant folket og meg. Etter et halvt år med ikoner og Maria-hymner var det ikke til å unngå å føle fallet. Men det gikk da an å falle når landingsområdet var så mykt og solariumsbrunt. Egentlig er jo dette et av de virkelig store undrene i skaperverket. Jeg tenker ikke på alle disse kvinnekroppene, men hva vi menn kan få ut av dem. Selv innsunkne, halvsovende oldinger kan bli sprellende til stede ved synet av en passe rund bakstuss eller en god svai. Og rimelig endimensjonale, innsnevra halvbøller kan tolke tallrike dimensjoner av fryd inn i en midjeform av det rette, runde slaget.

 Selv oppdaget jeg at jeg hørte til dem som var i stand å prise mangfoldet, som på en måte var med i tykt og tynt. Og ikke nok med det: Jeg ville ha vært i stand til å akseptere et mer direkte og håndfast møte med både den ene og den andre. Innrømmelsen var ikke uproblematisk, for både den ene og den andre hadde utvilsomt kuttet litt her eller fylt på litt der. Dette var jo på mange måter uakseptabelt og uforenlig med flere av setningene som lå lagret på den samme maskinen. Men det fikk være grenser for hvor streng jeg skulle være mot mine egne lyster. Lystene er som barn – de er nødt til å få være ute noen timer på egen hånd. Det kjedelige var i grunnen å få dem hjem igjen etterpå – trøtte, skitne, slukørete og slappe. Jeg hadde det ikke stort bedre selv. Aller mest følte jeg meg GUFFEN.

 Men det var en ting til. Jeg vet ikke om det egentlig  skyldtes de mangfoldige stevnemøtene mine. Jeg vet heller ikke om det kan kalles en følelse. Men plagsomt var det uansett. Det var bakhodet mitt som slett ikke hadde tenkt å legge seg. I hovedsak var det to lydgrupper som vekslet om å være i føringen. Den ene var metallisk, som en bestikkskuff som ble dratt fram og tilbake der oppe eller som om noen ristet løs på en verktøykasse. Den andre bestod av stemmer; en dominerende herrestemme og flere svakere som i hovedsak var kvinner. Noen ganger var det som de snakket med hverandre. Andre ganger dreide det seg om lange uavhengige monologer, men hva som ble sagt var det umulig å få med seg.

Jeg syntes det var vanskelig nok å sovne fra før. På toppen av dette begynte det altså å romstere et sted der oppe eller nede i selve puten. Det kunne forresten ikke være i hodeputen, for lydene fulgte meg ut på kjøkkenet, inn i kjøleskapet, i gangen på badet og for så vidt over alt. En gang i ellevetida fikk jeg nok. Jeg var på vei fra tannpussen til soverommet da jeg merket at mumlingen var i ferd med å tilta i styrke - som den ofte gjorde på den tida av døgnet. Det var den grøtete mannsstemmen som førte an. Denne gangen bestemte jeg meg for å ta til motmæle.
- Hva faen er det du vil!! brølte jeg. Så slo jeg i veggen og skrek jeg det samme en gang. Reaksjonen uteble ikke. Det ble faktisk stille noen sekunder. Samtidig hørte jeg tassingen der oppe, og nå kom mumlingen fra fjerde etasje. Tassingen tok seg opp, og mumlingen var herr og fru Karlsås. Plutselig ble jeg iskald. I et kort glimt så jeg bildet av Meand-slektas aller svarteste får. Det var store onkel Arne, tronende i sin grå, majestetiske, men tungt medisinerte taushet på Dikemark. Var jeg i ferd med å gå til helvete? Jeg måtte gjøre noe. Hvor smart det var, kan man sikkert ha meninger om. I neste sekund hadde jeg iallfall hentet telefonen, røsket kontakten ut av veggen og dratt den inn på badet der det er mest lytt. Jeg fortsatte skjellingen og banningen. Så tok jeg den virkelig spanske og brølte enda et hakk høyere enn første gang.
- Du kan da ikke ringe for å selge lodd på denne tida av døgnet!!
- Jeg smalt telefonrøret i vasken og prøvde å forberede meg på hva og hvem som måtte komme.

- - Du må da kunne fortelle meg hva de sier?
- Nei, de snakker alt for utydelig?
- Men bare ett ord?
- Sorry.
- Jeg vet ikke om jeg kan si meg enig i at du hører stemmer, dersom du ikke kan nevne en eneste brokk av en setning eller et ord, sa turnuskandidat Silsand. Han hadde tydeligvis kategoriene i orden og jeg passet ikke inn i dem. Jeg angret virkelig. Tanken var å oppsøke lege, før det plutselig stod en myndig variant av arten på døra. Men hva står man igjen med når man ikke en gang kan bli godtatt som halvsprø? Jeg prøvde å ta i.
- Men det kan da ikke være normalt at det går en gjeng fram og tilbake mellom ørene mine og mumler og skramler?
- Hva som er normalt.....
- Har du ikke i det minste en pille som demper lyden?
- Nei. Jeg har ingen piller til deg. Jeg synes du virker ganske fin. Jeg kan gi deg tre dager fri. Det er ikke sikkert det er det lureste, men du hadde kanskje hatt godt av noen lange turer i marka.

Neste dag syklet jeg opp til Fossum og ruslet innover bak hoppbakken. Dersom trærne snakket til meg i hele, klare setninger, ville jeg be om en ny time. Jeg hørte bare et vagt sus og knakende småkvist på stien. Like etter at jeg hadde kommet tilbake, ringte det på døra. Først lot jeg det bare ringe. Jeg bestemte meg for å kjøpe ett lodd, men ikke noe mer, og jeg var fast bestemt på å si nei til alt mulig annet. Utenfor døra stod Karlsås. En drøy meter foran døra ble han stående, som om han først måtte sjekke at det fremdeles var folk han hadde med å gjøre med. Ringte han bare på for å stå der som en forvridd furustamme og skule på meg? Skulle han klage? Nå så han ned, nei han så bort, det var mer enn tydelig at han ikke likte situasjonen. Han svelget.
 - Så du er her ja....
- Ja, jeg er her ja, svarte jeg. Jeg greide ikke gjøre noe for at det skulle bli mer flyt i samtalen. Skulle jeg si noe mer?  Skulle jeg fortelle at jeg faktisk hadde vært hos legen, at jeg skulle gå til Brunkollen neste dag og at brølingen helt sikkert var forbigående? Nei. Jeg fikk bare konsentrere meg om å te meg  normalt. Det burde ikke egentlig være så krevende å matche Karlsås slik han stod.
- Vil du komme inn litt? prøvde jeg. Han ble stående. Men nå kom det.
- Du vet vi har den svære vedkaminen....
- Den kan bli god å ha.
- Ja, den kan bli god å ha..... Men vi har ikke noe ved!
- Nehei...
- Jeg skal på hytta og hogge til helga og det hadde vært greit å hatt med seg en fyr til. Så vi tenkte....
- Nå til helga?
- Ja på fredag.
- Det passer fint. Det er helt greit for meg.

Det passet i grunnen på mange måter. Først tenkte jeg bare at en ved-tur med Karlsås til helga kunne være en slags test på om jeg var kar til å følge Rannveig & co til Hafjell i oktober. Men når jeg og Karlsås og Colten hans stod og stanget i fredagsrushet ut av Oslo, gikk det opp for meg at akkurat dette var det absolutt beste. Hvor ellers skulle jeg dra? Jeg hadde kanskje greid å riste meg løs fra pcen og ta en kino med Bever. Eller en Monopolkveld med Bever og Jørn. Men de var ikke slike jeg snakket med, og når jeg først ikke skulle snakke med noen, var det suverene førstevalget Karlsås.
- Kø, sa Karlsås.
- Skikkelig, sa jeg. Så løste den seg opp. Var vi ikke et radarpar?

Vi var et radarpar – med to motorsager, en brun og en oransje kjæledress og slett ingen hørselvern. Det var øredøvende deilig. Det var hva man kaller et helvetes spetakkel og sikkert skadelig langt inn i hjernebarken. Iallfall var det ikke mulig å tenke på noe som helst når det stod på som verst. Og den plagsomme bakgrunnsmusikken min slapp heller ikke til som før. Mumlemumle prøvde hjernen min seg. SNERRR! svarte sagdyr og sprutet flis og olje rundt. Dersom jeg i det hele tatt greide å tenke på noe, var det på ryggen min, som fikk en underlig bøy, og på armene som stod i kontant spenn. Jeg kikket bort på Karlås, Han var jo forvridd fra naturens hånd, og armene hans var sikkert klare til å hogge ned halve Østerdalen i ett strekk dersom ikke gubben sjølv hadde trengt påfyll av tjære og nikotin. Selv røyker jeg ikke, men hadde ikke noe i mot å gi sagen fri mens Karlsås fyrte opp. Nå gikk det an å høre Trysilelva der nede, den hissig konkurrerende hakkespetten nedenfor hytta og småkvitter inne fra skogen. Karlsås sa ikke et pip, men det var et eller annet han gikk og bar på, nesten som den gangen han stod utenfor døra mi. Burde jeg forklare skrikene på badet? Nei. Det var jo bare snakk om en enkel røyk, og sju-åtte tunge stokker som ventet på oss. Jeg ble sliten, mo, matt, kjørt, sigen og skutt, men da Karlsås meldte kveld, kunne jeg ha klart litt til. Inne var det døde fluer, årgangsvin og pappbeger. Etter to beger sovnet jeg.

Neste dag kunne jeg ikke unngå å stusse over at kjøkkeninnredningen i hytta langt fra var uferdig, mens det stod stablet ved rundt hele hytta i tillegg til at bua var full. Klokka sju var vi oppe, og Karlsås foreslo at vi gjorde unna sagingen før frokost. En øks kan selvfølgelig ikke mætsje en motorsag i bråk, men en god, hvass øks med hoggestabbe er på den annen side både et godt voldssurrogat og et veldig redskap for viljen. Selvfølgelig dukket lydene mine fram igjen, men jeg kuttet dem opp, parterte dem, kløyvde dem i to, fire og åtte og lot dem sprette bortover bakken før jeg til slutt stablet dem langs østveggen. Karlsås virket svært fornøyd, og plystret en gang i to-tiden. Noe var det likevel. Etter to takter av Valdresmarsj var det slutt, og i stedet kunne det se ut som om han snakket stille med seg selv inne fra de meterhøye vedfamnene. Fyren var nå en skrue og et aldri så lite mysterium. Hvordan i alle dager hadde han blitt sittende på den vinsamlingen? Etter at Toros kyllingsuppe innledet det andre kveldsmåltidet,  gikk han uten å nøle løs på en Chateau d`Yquem 1990. De hellige ravgule dråpene måtte finne seg i å skvulpe rundt mellom grønnrutet papp. Siden hentet han pipa. Det var også et nytt syn for meg, og det kunne virke som det var en sjelden sak for Karlsås også. En gamling med snadde skal være et stort stykke, dampende ro. Slik Karlsås stresset pipa ut og inn, minnet det heller om en gammeldags telefonsentral. Nå la han den fra seg. Og tok den opp igjen. Men så kom det.
- Jeg får den ikke til, sa Karlås. Umiddelbart tenkte jeg på pipa, og på hva jeg kunne bidra med av praktiske råd. Det var svært begrenset.
- Jeg mener dieseldyret. Aggregatet. Det er helt dødt.
Heldigvis stod det en flaske til framme. Døde dieselaggregater kan trekke folk langt ned, men etter en stund merket jeg en lettelse hos Karlsås. Søndag våknet jeg til en uforglemmelig plystret variant av ”Tanta til Beate”, og hjemover i bilen var det heller ikke noe å si på humøret.
 
 
 
 
 

14.

Tømmeret til Ramstad-hytta var hentet fra to fredete gårdstun i Heidal. Selvfølgelig måtte man spe på med en og annen ny stokk innimellom, men hvis vi tar spiret, finner vi kun materiale fra fjøset på Pålstunet (1564-1835). Hvordan dette gikk an eller om det var skjedd på lovlig vis, fikk vi aldri noe skikkelig svar på.

Det kan sikkert virke som om jeg ikke gjorde noe annet enn å bo på hytter denne høsten. Og faktisk skjedde det svært lite mellom disse to helgene. På skolen gjorde jeg bare det jeg måtte, og jeg snakket heller ikke mer med Britt enn jeg måtte. Hjemme sa jeg opp internett-abonnementet. Det må kalles en viljesakt for jeg måtte betale for fire tomme måneder. Etterpå kjente jeg befrielsen. Og at døgnet plutselig hadde to timer ekstra. Samme dag fikk sofaen en omgang med støvsuger, komfyren et strøk med jif, og innimellom kikket jeg i kontaktannonsene i Dagbladet. Det jeg hadde gjort den dagen var slike ting skikkelige fyrer gjør, og når jeg leste innleggene til ”Klar for kos” og ”Lengtende Tyr” fikk jeg en følelse av det nettopp var en slik som meg de var ute etter. Det burde også bli tid for kronikken og badekaret – kanskje etter at jeg hadde ryddet skrivebordet. Men det fikk da være grenser! På TV-sidene oppdaget jeg at Trude Bamble hadde hovedrollen i TV3-filmen ”Beach Surprises”

Tilvenningsperioder er fornuftig, og det ble en del TV de nærmeste dagene. Ofte satt jeg med Jeopardy eller Per Ståle Lønning de gangene Karlsås ringte på. Selvfølgelig hadde jeg ikke peiling på aggregat, men også jeg var i stand til å stå og klø meg i huet, dytte på en fjær og lete fåfengt etter pakningen. Etter en snau time kunne vi gi oss.  Det hele var slett ikke ille, og dersom jeg hadde demonstrert en overbevisende innlevelse, hendte det Karlsås tro til med en dram etterpå. Når jeg siden svingte meg ned trappen til meg selv og rundet karmen inn til soverommet, var det slett ikke fritt for hoderumling. Men jeg følte at jeg hadde kontroll. En motorsag og en liten skogteig var alt som skulle til for å få overtaket.

Hytta til Ramstad var et håndlaftet sjokk. Umiddelbart prøvde jeg å regne ut hvor mange pakninger man måtte skifte for å bygge seg et fredet tømmerslott av slikt kaliber. Først etter at jeg kom hjem, la jeg merke til navnet i avisannonsene og postreklamen. For de som er like uvitende som jeg var den gangen, kan jeg opplyse at Ramstad Rør er representert i Asker, Drammen, Mjøndalen, Lillestrøm, Halden og Fredrikstad, og at Ramstad står som eier av ikke ubetydelige aksjeposter i kjøpesenteret på Liertoppen og flere av de større sentrumseiendommene i Halden. Med 15 prosent eierskap i den ene skiheisen på Hafjell, ønsket han oss også velkommen tilbake vinterstid..

- Velkommen til sluket, strålte krankongen og tok i mot Rannveig H like utenfor inngangspartiet. Hun stod ellers for det andre, lille sjokket med sitt nye,  blåsvarte hår. Ansiktsfargen var tilbake, og i minibussen hadde hun smilt til meg. Etter Hamar hadde jeg til og med fått et klapp på kinnet. Men nå var det Rannveig og Ramstad. Rørleggerarmene la seg rundt lagets førstedame som kjeften på en tang og klemte til så vi kunne høre det knekke og knase under den røde turjakka. Også jeg fikk en overraskende og fyndig klem av verten. (Klem og klem, det kjentes mer som å møte en trailer på en smal grusveg) Stikkende var den også – og med en liten eim av gin. Etter den hjertelige velkomsten beveget vi oss innover i hytta.

Når man først har kommet seg innenfor et 1400 kvadratmeters hytteslott med torvtak og tårn, forventer man ikke flatsenger og syltetøyglasslokk under stearinlysene. Den mer ordinære overdådigheten var derfor som ventet. Tolv bad er vel nærmest et minimum dersom du er stinn av gryn og rørlegger i tillegg. Tre-fire peiser hører også med. Det som imponerte, var skytebanen i kjelleren og ørretvassdraget i borggården. Det som egentlig overrasket, var at man midt i det overdådige, digre og spradete, hadde klart å holde et personlig preg. Mye skyldtes det gamle laftetømmeret, som gikk igjen i oppholdsrommene og et par av de andre rommene. Men det var andre detaljer. Over hvilestolene utenfor øst-badstuen hang det et lite bibliotek med fjell-lyrikk. Jeg registrerte både Hauge, Haugen, Børli og Jacobsen før sjefen dro oss videre. Han ville vise oss noe helt annet, selve preget, historien og det naturlige poenget i enhver hjemmehos-reportasje eller dobbeltside i Hytteliv. Det var gamle Ramstad som hadde begynt – sønnen hadde arvet både firmaet og manien.

Da Arthur Ramstad midt på femtitallet fikk i oppdrag å skifte en doskål med vask hjemme hos Sonja Henie og Niels Onstad, greide han ikke kvitte seg med den gamle. Trolig ble tanken på en pensjonisttilværelse med late dager, lut rygg og løs mage lettere å fordøye med utsiktene til å dele doskål med en slik størrelse. Like etter skulle Gerhardsen ha nytt bad. Porselenet var selvfølgelig av en annen kvalitet enn på toalettet til Henie-Onstad, men det var Gerhardsen. Lageret på Billingstad var romslig og velorganisert, slik at man fikk plass til disse helt spesielle relikviene i hjørnet. Det skulle bli flere, og nå var alt her på Hafjell; boblebadet fra den gamle Grand-suiten, dusjslangen til Åse Kleveland kombinert med armaturet fra Yngvar Numme og to hele bad fra Det kongelige norsk slott.
- Der er Sonja-pytten, gliste Ramstad og tappet litt vann i karet før vi endelig beveget oss opp i tårnet. Rannveig Hansen fikk gå først og ble nærmest skjøvet oppover.
 - Ska æ bo her. Det e jo reine prinsesserommet, sprudlet Hansen. Tårnrommet var ikke bare det største og lekreste soverommet. Det var selvfølgelig også det med mest best utsikt. Kanskje blir det like riktig å si mest betydningsfull utsikt. Gjennom gluggen og mellom to grantopper kunne vi tydelig se taket og den ene pipa på hytta til Rakle. Det var ikke til å komme forbi at hytta til Rakle var noe større, men en kjensgjerning var det like fullt at det var vi som så ned på den.
- Dersom du graver og leter litt bakover, er du sikkert prinsesse også du,  svarte Ramstad og så ned på Rannveig Hansen. Hun hadde ikke kunnet dy seg for å  prøveligge senga i hjørnet.

Hjertesaken til Ramstad var som nevnt jakt. Presentasjonen hans var uvanlig, men i utgangspunktet ikke så dum. Grupper på fem fulgte hytteverten ned i kjelleren til prøveskyting. Det lille aberet var at noen gjerne stod over, mens andre gjerne gikk for dobbel eller trippel dose. Selv var jeg ført opp på andre heat, møtte presis og overtok øreklokkene etter unge Eli som var på hjertelagsmøte for første gang siden sommeren.
- Slett ikke verst, ropte Ramstad. Det burde kunne tolkes som ganske bra, og da jeg satte meg i badstuen etterpå kjente jeg meg slett ikke verst – eller til og med bra.  Det var ingen andre der, bortsett fra meg, Olav H. og diktet ”Støl” som ble utsatt for en del nye fortolkninger inntil varmen løste opp limet i ryggen. Så reflekterte jeg i stedet over serien min på 9,9, 8,5,4,4,3,1.  Jeg barberte meg siden over Fred Olsens gamle gjesteservant og var klar for kvelden. Faktisk var jeg veldig klar. Velværet var sjeldent, humøret bra. Mathias Meand var normal og vel så det. Tjæreduften fra veggtømmeret virket svakt berusende. Fra storstua kunne jeg høre knitring fra peisen og godlyd fra tappekran i barhjørnet. Tre av damene på laget måtte da kunne kalles damer. Eli var blitt atten, og jeg var blitt glatt og fin rundt kjaken og kunne om nødvendig briske meg med den fjerde beste serien på hjerteskytterlaget.

Men hvor var de egentlig? Jeg gikk og gikk i hyttegangene uten å støte på noen. På kjøkkenet stod en fyldig buffét med både laks og ryper i varmretthjørnet. Men det var ingen der. Var det ikke her på hytta vi skulle snakke sammen? Ta samling i bånn? Bli sammensveiset? Jeg pirket av en drue. Da hørte jeg et plaff nedenfra, og det var en lettelse. Dersom jeg stilte meg opp i hallen og bare lyttet, var det ikke tvil om at det fremdeles var folk her. Fra barhjørnet i peisestua kunne jeg ane noen slepende setningsbrokker. Og fra TV-hallen i østfløyen kom det plutselig et brøl. Nede fra kjelleren kom det plutselig en serie med hele fem tette plaff. Da gikk det opp for meg. Hytta til Ramstad hadde noe for alle behov, og hjertelaget hadde rett og slett tatt full spredning og fordelt seg på skyting, fotballkamp, pimping, biljard, boblebad, film, ettermiddagslur, bibliotek, og jeg slipper vel ikke unna med min egotrip i badstuen heller. Fru Røger smøg seg inn på kjøkkenet og begynte å plukke på rypebrystene. I det dårlig opplyste atriumet, stod den ellers lydløse og temmelig forsvinnende Arne Brandhaug og veivet med en enhånds fluestang over ørretdammen, Jeg prøvde å gå oppe i mellomtårnet, og fikk til fulle bekreftet det jeg trodde. Innerst i hjørnet satt Willoch og Hilde H. Dypt konsentrert over kinasjakken. Selv om jeg følte meg som en inntrenger, ble jeg stående i trappa og se. På vei opp til Rannveigs tårnsuite hadde jeg merkelig nok festet meg ved dette rommet. Det skilte seg ut ved rett og slett å være ordinært. Sofamøblene var sammenskrudde, furuhvite,  firkantmønstrede kjenninger fra forsiden av møbelkatalogene. Lampen minnet om mammas IKEA-kupp, og kinasjakken hadde plastkuler i grelle farger. Det siste kunne jeg selvfølgelig ikke få med meg fra trappa, men der ble jeg ikke stående mer enn fire-fem sekunder.
- Er du klar for et slag, spurte Willoch og så på meg. Han fikk sikker med seg at jeg kvapp, for jeg trodde virkelig han var helt nedsunket i mulighetene på høyreflanken til gul. Jeg svarte ikke, men gikk og satte meg. Hilde la ti gusjegrønne plastkuler i hånden min. Hun var slått med fire trekk. I det samme gled Rannveig og det nye håret hennes ned trappa.
- Er du klar for et slag, spurte Willoch i samme toneleie, som om vi satt midt inne i et folkeeventyr.
- Æ ska bare finn ein ny lyspære, svarte Rannveig og brøt litt med stilen. Vi ventet, og så var slaget i gang.

Kinasjakk er spill som krever en viss evne til logisk tenkning og strategisk analyse. Motivasjonen til å slå Kåre Willoch var klart til stede. Men de ambisjonene kunne jeg snart bare glemme. Min direkte motspiller var jo Rannveig, og hun demonstrerte en spillestil som jeg aldri noensinne har kunnet godta. I stedet for å flytte framover selv, engasjerte hun seg fullt og helt i å ødelegge for meg – ja så langt gikk det at hun i ett parti bygde opp en ugjennomtrengelig mur av rød plast for å hindre meg i å komme framover. Litt oppgitt hadde jeg ikke noe annet valg enn å sende kulene mine ut  på temmelig formålsløse rekognoseringsoppdrag på de to flankene.
- Ka du driv på med? Ska du ikkje inn i mæ? sa Rannveig og lagde en åpning i midten. Siden ble det for så vidt lettere, men replikken gjorde inntrykk.  I stedet for å planlegge neste trekk, brukte jeg opp konsentrasjonen på å studere de grønnlakkerte neglene og de smidige, men fullstendig meningsløse bevegelsene på tvers av brettet. Brikkene stod rett og slett på stedet hvil, men Rannveig rykket stadig nærmere, lente seg framover med det svarte, svarte håret og lot kirsebærmunnen vokse. Samtidig laget hun stadig videre åpninger der nede. Jeg er ganske overbevist om at dette var helt enestående kinasjakkparti, noe som ble bekreftet av kommentarene til Willoch.. I tredje omgang gikk det opp for meg at det gikk an å utnytte det helt spesielle mønsteret som utviklet seg midtveis i spillet. Hemmeligheten var en ekstrem bruk av høyreflanken – og av knoppene til Hilde. Bekymringsrynkene til Willoch var bekreftelse nok på at jeg var på riktig spor. Han hadde bare  to inne -jeg hadde fire og alle ute. Rannveig flyttet den siste av de røde ut så jeg skulle få plass. Samtidig lente hun seg så langt fram at jeg greide å skille ut  lukten av lime i parfymen. Der var den femte gusjegrønne planta helt innerst i trekanten. Willoch stod bare og stampet.  I neste runde flyttet Rannveig en av de røde tilbake til sitt eget felt. Jeg så på henne.
- Æ trur æ må gi mæ, sa hun plutselig og helt stille.  Jeg så på henne en gang til. Det var jo uhørt. Willoch protesterte, men den protesten kom også ganske stille. Så bare reiste hun seg og tok pæren.
- Kan du gi meg en hånd? Matias?
Hun hadde snudd seg borte ved trappa og så på meg mens hun viftet med lyspæren. Jeg skjønte ikke helt, men lusket lydig etter, som om jeg var en bikkje og det var båndet hun viftet med.

- Kan du se det?
Rannveig hadde snudd seg mot meg med en gang vi var inne på rommet Nå konstruerte hun en kantete positur med armer og hake som det er vanskelig å beskrive. Samtidig myse hun mot meg. For min egen del myste jeg alle andre steder for å få øye på pærer uten lys eller sokler uten pære.
- Æ e Cleopatra!
Det var ordrett hva hun sa. Egentlig kunne hun ha sagt hva som helst, for også jeg merket spenningen, sanset begjæret som plutselig bare var der og bølget rundt mellom tømmerveggene og mellom oss.  Hun kom ikke nærmere, og hun prøvde ikke ta på meg eller kysse meg. I stedet løsnet hun armene fra den jekklignende posisjonen og  begynte å smyge klærne av. Først forsvant den mørkeblå høyhalseren. Siden stretsjbuksene. Jeg hadde gått opp trappen som en uskyldig pæregutt. På få sekunder var jeg rotet inn i en situasjon der jeg stod midt i en eim av røykelse og bare litt over en sitrende meter fra Rannveig Hansens glinsende, grønne undertøy. Ennå gikk det an å bruke fornuften, å flytte brikkene bakover. Var hun rett og slett gal? For å bli Cleopatra, holdt det jo ikke med en blåsvart Elisabeth Taylor-frisyre? Hun måtte i det minste være svart andre steder også. Det tenkte jeg faktisk, før hun vippet brystene fram fra det grønne. Akkurat det synet hadde det ikke vært noe i veien for å sette av et eget avsnitt til. Jeg kunne gått inn på både linjene, fargen og vuggingen. Jeg kunne tatt i bruk hele assosiasjonslinjen fra loffdeig til nyplukket pære. Men jeg nøyer meg med å si det slik: I et og samme rom var det ikke plass til både fornuftige tanker og et slikt puppestell.

Ett gitt sekund var det faktisk bare plass til Cleopatras framparti og Matias Meands sug i magen. Allerede i det andre kinasjakkpartiet hadde jeg merket en svak skjelving der nede.  Nå var den ikke svak lenger. Jeg kunne ikke registrere noe annet enn dette suget. Fornuften var sugd opp for lengst, og den skjelvende, pirrende følelsen spredte seg til lårene, til brystene, skuldrene, halsen, overarmene, underarmene, hendene....Men der i høyrehånda holdt jeg jo pæren. Det var jeg som hadde lyspæren! Og det var jo derfor jeg var kommet! Høyrehånda holdt fast rundt Osram-esken, og jeg kunne kjenne at jeg fremdeles hadde vilje og motstandskraft. Kunne puppene være ekte? Neppe. Det var noe naturstridig perfekt over hele figuren enten den nå var 37 eller 3000 år gammel. Jeg visste at det ville være en knusende avvisning, en direkte brutal ydmykelse, men jeg prøvde å samle spytt i munnen slik at jeg kunne forme et nøkternt spørsmål om hva jeg skulle gjøre med de 60 wattene. Det kom ikke en lyd over leppene mine. Rannveig lot trusa gli nedover lårene og ned på furugulvet Jeg fulgte slalåmbevegelsen ned til mål og la merke til at det tynne plagget formet en liten grønn haug ved siden av en uvanlig stor kølleformet kvist i bordet. Da jeg fulgte løypa opp igjen dit den egentlig hørte hjemme, var jeg fortapt. Glinsende svart var hun.
- Kom te mæ, hvisket Cleoptra på klingende nordlandsk.
- Dette er historisk, for det gjennom meg mens jeg slapp pæren og lot den nidkjære viljestyrken løse seg opp i duften av tjære, røykelse, lime og kjønn.
- Kom te mæ, hvisket Cleopatra enda en gang.
- Dette er historisk, stønnet jeg forsiktig for meg selv. Jeg hadde ikke så mange tanker igjen, og dette var den eneste jeg greide å holde faste på samtidig som korte Grimberg-glimt og gamle filmklipp surret rundt i bakhodet. Også et par utvalgte, gultusjete setninger fra grunnfagspensum dukket opp i overflaten sammen med (overraskende nok) Helmer Ringgrens ekstremt komprimerte sammenfatning av Egypts historie i boka ”Religionerna i historie och nutid”: ”Den egyptiske kulturen har Nilen att tacka för sin existens. Det kringliggande landet är ökenartat, och endast den smala Nildalen blir till följd av flodens årlige oversvãmningar odlingsbar.”. Dette var jo ren barnelærdom, men at ordlyden satt så til de grader, forbauset meg. Det snødde små papyrusbiter snødde ned over oss. Oppi alt dette greide jeg likevel å holde fokuset på den svarte trekanten foran meg.
- Der inne renner Nilen, slo det meg med ett. I det samme falt jeg rett bakover gjennom historien – gjennom unionstida og de røde bløte leppene, langs den kjølige magen og middelalderen og videre i en mer forsiktig glidende bevegelse nedover romertida og samtidig oppover de epleglatte .lårene og videre mot  det mørke, dampende deltaet. Nå åpnet Nilen sine bredder, og Matias Meand forsvant dypt, dypt inn mot bunnen av historisk tid.
- Kom te mæ, sa Rannveig av Egypt enda en gang, men nå greide jeg verken tenke eller si noe som helst. Nilen flommet over sine bredder, og gjorde landet odlingsbart og silkemykt fra Memfis til Luxor og helt inn til Silsilis.

Samtidig var det ikke til å komme forbi at vi nå også befant oss i Rannveigs seng – og det i en stilling som gav dårlige utsikter til å fullføre kinasjakkduellen med Willoch. Også sengen var tømret av store runde stokker, og den var kilt inn i hjørnet, med et trekantet, grått  skifersteinsnattbord innerst i kroken. Mens jeg gjorde stadig hissigere strandhogg mot breddene av Silsilis, var det uunngåelig at kvinnen under meg ble presset lenger inn mot det hellelagte hjørnet. I det jeg stanget mot Ombus  - eller kanskje var det Aswan – ble overkroppen til Rannveig samtidig presset opp på skiferen og med den ene skulderen liggende på den harde steinkanten. Men nå var jeg ustoppelig. Det var krefter i meg. Det var manndom i meg, og nå var den til og med i Rannveig, som kanskje ikke engang var Rannveig,og der  flommet også Hvitenilen, som sammen med mine to avsluttende grynt fikk Rannveigs busk- og savanneland til å riste og kaste på seg.

Flere sekunder gikk det før jeg oppfattet dunket. Hodet og nakken hennes virket forvridd, øynene var lukket, og  håret fløt over den grå steinen. Urørlig som en mumie lå hun. Pustet hun? Hva var det som skjedde? Hva skulle jeg gjøre? Det var ikke tegn til liv. Der! Aahh!! Rannveig hogg til og beit seg fast i skulderen min. Så kjente jeg fire negler bore seg inn i ryggen, og gjennom denne svimle og forvirrede smerten registrerte jeg så vidt den nådeløse ordren:
- Bakfra!
Ingen mann vil noensinne i retten slippe unna med påstander om at en kvinne plutselig stilte bakstussen til og voldtok han. Men det var presis det som skjedde, og i en avhørssituasjon ville jeg også ha tatt med at jeg på det tidspunktet var mer enn tilfredsstilt og heller ikke lenger fysisk i stand til et nytt kjør. Det siste kan ha reddet meg fra et nytt tannmerke i skulderen, for Rannveig hadde helt klart et forarbeide å gjøre før hun kunne installere meg bak. Så var det bare å klamre seg fast. Under første runde hadde Rannveig ligget der som en annen hedningemark og latt seg misjonere. Nå oppførte hun seg  heller som en dopa aerobic-gruppe eller en sjelesyk rodeo-hest.  Men for en kropp! Den nye synsvinkelen og de viltre kastene forsterket helt klart det inntrykket. Langs den glatte, buede ryggkammen skimtet jeg en enslig, sirkulær føflekk - nøyaktig i det gyldne snitt.
- Hun...er....full...kommen..., stønnet jeg i det stille, men så måtte jeg bare prøve å følge med. Dersom jeg falt ut, ble hun gal, og når jeg kom inn igjen ble hun enda mer gal. Jeg torde ikke tenke på hvordan hun ville reagere hvis jeg prøvde å svare på tiltale ved å bite meg fast i skulderen hennes. I stedet lot jeg hendene begynne å famle seg fram til et bedre grep. Jeg visste utmerket godt hva som hang der framme. De måtte være solide nok. Der! Jeg var reddet! Det var som å henge i fenderne på skøyta til Ruben. Litt bollemyke var de jo også, men aller mest to faste punkt – som takstropper på trikken. Hun kastet overkroppen fra side til side. Hun vippet med stjerten. Hun dirret og bet stykker av lakenet. Og hun steilet! Normalt ville jeg ha vært slengt av for lengst, men nå klemte jeg bare til. Hva om det går hull, slo det meg, plutselig.  Hva om de plutselig tyter ut ved mellomgulvet eller over skulderen? Så tenkte jeg slett ingenting lenger. Rannveig begynte å lyde. Det er det rette ordet, og jeg tror hun kunne ha gjort penger på sexlydene sine. Kanskje kunne hun ha solgt dem til en lidderlig telefontjeneste - om enn med et lite fradrag i prisen for selve ordvalget.
- Haaa, lød det med dyp, ru røst.
- Haaa, lød det enda en gang og siden to litt kortere haa-haa, før det plutselig kom en serie med ti-elleve tette, korte ha-er. Vi nærmet oss Nilens kilde.
-HAAAAAAAAAAAAAAAA! hylte Rannveig slik at bordlampen i det andre hjørnet begynte og lyse og jeg selv mistet grepet og falt inn mot veggen. Så kom et siste høytone-ha på innpust før Rannveig sovnet.

Også jeg kunne utmerket godt blitt liggende. Men det var grunner til at jeg ikke gjorde det. Kan hende dreide det seg rett og slett om babbel i søvnørska. Kan hende var det utydelig norsk. Men 8-10 minutter etter Rannveigs siste ha, begynte hun plutselig å gi lyd fra seg igjen. Langt mer dempet var hun denne gangen – til tider knapt uhørlig. Men det var mer enn nok til at hjertet mitt sluttet å slå. ”Mumlemumle”  mumlet Rannveig. Det var egentlig ikke noe å si på det, men det var mine mumlelyder! ”Apsahulla ulla”, kom det så, med distinkt uttale. Like etter merket jeg meg et nærmest stønnende ”tef tef” før et nytt ”ahulla”.

Det siste ahullaet hørte jeg stående i sengen. Så var det ingenting før jeg hadde kneppet skjorta for tredje gang og bare manglet den siste sokken. ”Chnum” sa Rannveig fra hjørnet sitt mens jeg lot hånden gli langs madrassglipen. Tenk om det var en liten egypter som bodde oppe i hodet mitt! En slitesterk sivbåtsnekker, en skriver, en gammel gud eller kanskje Octavian? Hva om han hadde noe usnakket med Rannveigs mumleånd? Nå måtte jeg prøve glipen langs veggen  innenfor Rannveig. Sokken var søkk vekke. Jeg måtte regne med å komme borti henne, men det var absolutt siste sted å lete. ”Tef!” ropte Cleopatra, men da var jeg alt på vei ut døra.

Hilde og Willoch spilte fremdeles, men så ikke opp da jeg forsvant ned trappen. Nå var det om å gjøre å finne rommet, finne roen og unngå kommentarer om sokken.  Det var nok for i kveld. Så lett var det likevel ikke. Ja, sokken min tror jeg de færreste brydde seg om, men hytta var på en måte ikke leggeklar.
- Jeg hørte en ugle. Blir du med ut? spurte Thelle, men var ute av døra før jeg fikk begynt å riste på hodet. I første hadde scenen derimot endret seg fullstendig. Det meste i baren var flyttet ut på bordene, og Ramstad skjenket energisk rundt seg mens Arne Holby prøvde å lede de to sofagruppene gjennom ”Norwegian Wood”. Det var første gang jeg hadde opplevd Holby si eller gjøre noe som helst. Ved baren var det etablert et lokalt dirigeringskontor. Det kunne virke som om Arnesen-Bråthen prøvde å simultantolke Holbys dirigering. Det ble svært lite simultant, og majoren og de fire andre barstemmene ble liggende på slaget en takt etter de andre. Jeg var observert.
- Der er Mr. Man! ropte Ramstad og alle klappet
- De trenger deg alvorlig talt virkelig i baren, fortsatte han mens alle lo og ropte, og  noen fortsatt klappet. Samtidig  trippet fru Røger fra kjøkkenet og ut i gangen. Hun hadde satt en stol inntil den stående buffeten, men reiste seg nå og da for å  plukke med seg høydepunktene. Selv slapp jeg unna som nødbass på en omgang med ”Stenka Rasin”. Jeg rakk å få med meg at gruppas erteris,  kompostkameratene Freddy og Fredrik, befant seg på hver side av rommet. Innerst ved langbordet så det ut som om Lisbeth Larsen holdt en slags whiskeyskole for Fredrik. Hun hadde snakket om innvandrerkunst i klubbhuset på Stabæk. Nå manøvrerte sosionomfingrene seg suverent inn mellom de klirrende whiskeyskattene til Ramstad. Der nådde de Chivasen. Freddy på sin side, tolket de russiske steppetonene med en fortvilet intensitet. Det var en lettelse å trekke seg tilbake på rommet. For mitt vedkommende kan vi si at resten av hytteturen forløp rolig. Når det gjelder møtet etter lunsj, ble Grønnes rapport gjengitt nesten fullstendig i Dagbladet.
 
 
 
 
 
 

15.

Meldingen på penneskjermen var ikke til å ta feil av. Noe hadde skjært seg på sykehuset. Det var helt klart i mitt område, utstyret stod klart i bilen, og det var bare å hive seg inn. Trafikklysene på Gjettum stod og blinket rødt. Det var ikke noe å tenke på , og like etter fikk jeg bekreftet det jeg hadde fryktet. Bærum Sykehus lå som et slumrende slott i en annen tid, i et annet årtusen. Mørklagt. Digert var det også – uinntagelig, labyrintisk. En stund tenkte jeg bare å gi opp. Så hørte jeg  skriket.  Lengst borte, i fjerde, flagret en hvit gardin ut av vinduet. Der skrek det igjen. Lara! Ungen!

Bare de grønne exit-skiltene lyste trofast opp i de lange korridorene. Heisen stod selvfølgelig, men langt verre var det med de lukkede dørene. De gangene jeg klarte å presse meg ut av en trappeoppgang, ante jeg ikke lenger hvilken etasje jeg var i. Det var kaldt over alt og helt fritt for folk. Meningsløse skilt på dørene var til liten nytte. Anestesi stod det på en. Hilde på en annen. Jeg måtte bare prøve meg fram og åpnet døra med Hilde.

Blendende lyst var det! I hjørnet stod maskina til Karlsås og putret, mens minst tjue  Hilde-kopier sløvet rundt som i et mislykket cocktailparty. To av dem satt med hver sin Willoch over hvert sitt kinasjakkbrett et par meter til venstre for aggregatet. Fire stykker i blått skjørt og blå bluse hadde samlet seg rundt operasjonsbordet der en ny Hilde var i ferd med å våkne. Eller var det Valgerd? Plutselig snudde alle seg på likt og så mot døra der jeg stod.

Jeg sprang! Jeg snudde meg ikke, men merket lyder bak meg. Nå var det ikke skilter på dørene lenger. Jeg så at det var lys på flere av rommene, men nesten alle dørene var låst. I et vilt sikksakk sprang jeg bortover mellom dørklinkene før jeg var kommet til enden og fortsatte samme rennet en etasje over. Der! Døren åpnet seg, men denne gangen var jeg mer forsiktig og nøyde meg først med en smal gløtt.   Marilyn Monroe med ryggen til stelte håret med en benhvit børste. Dronning Maud fikk hjelp med et nytt antrekk mens Salome danset i bare fillene på en krakk midt i rommet. På chaisselonen lå Cleopatra og fikk manikyr. Hun enset meg ikke, men Marilyn snudde seg plutselig. ”Come on in” sa hun samtidig som jeg kjente et bløtt, men resolutt grep rundt håndleddet. Cleopatra satte seg opp. Nå skrek det på nytt! Og høyere enn noen gang. Jeg rev meg løs fra Marilyn og sprang videre mot enden av korridoren. Døren var lukket, og glassfeltet ved siden av fortalte med stor tydelighet at det var mørkt innenfor. Samtidig hørte jeg flere skrik, og først nå la jeg merke til skiltet. ”Nyttårsbarna” stod det på døra. Eneste mulighet var å ta fart og presse seg gjennom sidefeltet. I det samme kom Hilde og Hilde og Hilde og Hilde og Hilde og kastet seg over meg.

De fleste drømmer løser seg opp i det første morgenlyset eller rives brutalt  i stykker av vekkerklokka. Andre er slik at du greier å slepe dem fram til avisen eller den andre kaffekoppen før de piler tilbake til mørket og glemselen. Dette var en drøm som klebet seg fast som gammelt påskeklister, som skvulpet rundt i cellene, som fylte angstbegeret til breddmålet. Var den over? Var det skjedd? Hadde teknikken allerede gått av skaftet? Hadde vi fått nytt tusenår? Hvilken dag var det? Jeg måtte i posten. Måtte åpne døra. Måtte gå ned trappen. Og opp igjen. Jeg klamret meg til gelenderet og lot meg falle trinn for trinn ned mot utgangen. Reklamen lot jeg  bare falle på gulvet. Så hadde jeg avisen. Det var bare en. Det var dagens. 28. November 1999 stod det. Jeg pustet ut, men lot reklamen ligge.

Ennå hadde vi en måned igjen. Det ble en slags glede selv om jeg ikke riktig skjønte hvorfor. En annen ting var å åpne selve avisen etter at datofeltet var klarert. Ukene etter hytteturen på Hafjell hadde vært friske. ”Verdi-full hyttehelg ned nogo attåt” skrev Dagbladet over sin dobbeltside. Kommentaren neste dag hadde tittelen ”Fyll, fasan og fucking Hafjell”. VG var på banen en dag etter Dagbladet med den småkryptiske tittelen ”Mer enn hjertelig”. Det var ikke bare det sedvanlige norske folkeeventyret om høye rop og dyre drinker. Nei, media gikk sjelden langt i å antyde sexlek mellom kommisjonsmedlemmene. Bildene var stort sett utvendige vidvinkelvarianter av Ramstads vesle tømmerkrypinn, men ett amatørfoto vis tidligere major Hargen som så ut til å stryke Freddy Myhre over hodet.

 ”Jeg spilte Kinasjakk” sa Willoch og ble alt neste dag æret med karrikaturen. Der spilte Willoch mot Willoch, og til og med kulene var formet som små Willoch-hoder. Høyre stod det på en, Statsministeren på en annen og videre: Miljø, Bestefar, Fylkesmann, Hjertelag, NRK o.s.v. Selv undret jeg mest på hvem som kunne være kilden til de lødige spekulasjonene samtidig som jeg unektelig var spent på hva som kunne komme neste dag. På en måte kunne de godt ha gravd litt mer. Jeg likte ikke helt tanken på at jeg bare skulle huskes som krepsefråtseren fra Holmenkollen.

Uansett var det ikke særlig tvil om at Hjertelaget var ferdig. Som tidligere nevnt ble større utdrag av Grønnes Hafjell-rapport gjengitt i Dagbaldet. Vi kan nøye oss med et lite: ”Fremmøteprosenten var 57, inklusive de tre som kom etter at møtet var startet. Det siste gjaldt også lagets leder som nærmest gav inntrykk av å nettopp å ha landet på jorda. Også resten av forsamlingen virket sløv, og svært få av punktene på programmet ble i det hele tatt kommentert.  Likevel kunne jeg notere flere utsagn om økt innsikt fra tida i Hjertelaget. Medlemmet Thelle ville gjerne snakke om ornitologi hvis anledningen bød seg.”

Den anledningen fikk Thelle aldri. I løpet av en periode på ti dager sa tre medlemmer fra at de sluttet. Neste møte ble innstilt.  Rannveig Hansen ble sykmeldt – også fra arbeidet på  sin egen klinikk, og det var bare å begynne å telle ned. Formelt var Hjertelaget nedlagt i slutten av februar. Også de flinke og kreative debattantene i Bodø ble dratt med i dragsuget.

Mens jeg bladde fåfengt gjennom Aftenposten på jakt etter notiser om meg selv, hadde katten lagt seg behagelig til rette på reklamen fra i går. Da jeg la avisa ned, sendte den meg et av sine forutsigbare spørrende blikk. I det siste hadde jeg begynt å svare med et minst like spørrende blikk. Så feide jeg den ned for å vise at det fremdeles var en forskjell på oss.
- Hva er vitsen? ropte jeg mens dyret svingte daft og overbærende  rundt dørkarmen. Utenfor luftet Agnes trillebagen. Jeg tok en slurk gammel juice. Kartongen hadde blitt åpnet alt før hytteturen.  Innholdet i glasset var eggeplommeaktig tykt og smakte usunt. Der beveget Karlsås seg ut på den råtne, våte plenen. Så gikk han tilbake og forsvant. Men like etter var han utpå igjen. Jeg satte glasset ned. Katten var tilbake på bordet. Det var noe Karlsås så på. Jeg prøvde å drikke opp.  Agnes var fremdeles ute og gikk da jeg satte juicekartongen tilbake i kjøleskapet.

Det manglet en takstein på D-blokka. Noen mennesker ser ikke slikt. Jeg så slikt. På trikketurene kunne jeg observere sju-åtte skadede eller manglende takstein og minst like mange bøyde skilt. Det var slikt jeg så. Det var ikke så mye å tenke på nå, men mye å se. Men det var jo ingen grunn alene for å ta trikken.

Man kan jo spørre seg om jeg ikke hadde venner å ty til. Jammen jeg hadde jo venner! Men det var ingen som var der jeg var nå – ingen som var der da Lara dro – og ingen det fristet å gi en innføringsleksjon til om det som hadde skjedd i mellomtiden. Med Karsten og Nils var temaet nattevåk og flaskevarming. Med Truls og Bønna dreide det seg fremdeles om monopol og pils og darts og nattlig Nietsche. Og kino. Og hockey-pockey. Men det var en stund siden. Jeg vinket tilbake til Karlsås. Etter fem minuttes meditasjon over et interessant punkt oppunder takrenna hadde han fått øye på nabo Meand. Han stod ikke og veivet med armene akkurat, men det var et tydelig vink. Det var på tide å ta ned katten igjen.

Jeg ble glad da det ringte på. Man kan jo tenke på hvordan dagen hadde begynt.
- Jeg har fått to gamle ulltepper av mor, sa jeg.
- Markisen din er ødelagt, sa Karlsås. Jeg vet ikke hvor alvorlig jeg virkelig tok denne 2000-årsberedskapen lenger. Men det var noe med innstillingen, med felleskapet, dugnaden. Det var som kjeksboksen i snøhulen, som de innbilt viktige vinterfisketurene til Nøtterø, som tyttebærturene til Hadeland. Det var femtitallet på ny. Endelig. Og det var noe.
- Du kan jo bare ha dem her, sa Karlsås. Det rant fra skoene hans.
- Nei, de kan være i kjelleren, svarte jeg. Vi var oppe i førti.

Så var det en ting til. Jeg likte Karlsås. Han var den han var, enda han var den han var. Men jeg ville ikke ha han til å hjelpe meg med markisen. Det ville jeg fikse på egenhånd. Litt brått kom det jo. For tre minutter siden hadde jeg sittet og døset ved vinduet, mens markisefiksing var kaldt og på grensen av uoverkommelig. Hemmeligheten var å bygge seg opp. Jeg kunne klare oppvasken, klare å rengjøre brødskuffen, klare å skifte lisser på støvlettene, klare å  olje karmen til ytterdøra. Markisene ville komme av seg selv. Jeg begynte med å tørke opp vannet etter Karlsås. Men de gamle lissene var i grunnen helt greie. Kan ikke lisser få lov å ryke? Jeg hadde ikke teakolje, og det var da nesten ingenting å bruke oppvaskvann på. Smulene og brødskuffen. Vasket hadde den ikke vært siden Lara. Jeg satte meg igjen. Hvor skulle smuler leve om ikke i en brødskuff? Kommer de ikke tilbake etter at man har jagd dem?  Hvem bryr seg om markiser i mørketida? Jeg satte meg tilbake ved kjøkkenbordet og katten. Var jeg ikke i stand til å ta vare på meg selv? Det var mye å tenke på. Selve beredskapen var i hvert fall ship-shape.

To dager før jul ringte det på døra igjen. Ingen grunn til å legge skjul på at jeg satt på den samme stolen ved kjøkkenbordet og kjøkkenvinduet. Der kan man ta inn virkeligheten utenfor i passe store doser. Så kan man bryte av med å utrette noe. Hvis jeg konsentrerte meg om ett og ett flak, ble det svært små doser. Førjulslufta var full av store, treige, men ustoppelige snøfiller. Det var ingen dum tanke å studere dem nå, for julaften var bildet sannsynligvis noe helt annet. Innimellom ryddet jeg inn melken og satte sukkeret på plass. Også bestikket ble ryddet inn og kjøkkenkaktusen vannet. Jeg hadde ringt markisemannen tidligere i uka. Brødskuffen var bøygen. Etter den ville jeg rydde, vaske badekar, støvsuge, vaske gulv og skapdører og henge opp juletrepynt på veggene. Bortsett fra at det hele ble fullstendig meningsløst i og med at jeg skulle til mor. Hun var ferdig med julestria alt i slutten av oktober, og mitt eneste bidrag var å stille som nisse for henne, Hans Gudem og søsteren hans, Guri. Hvis man skulle vurdere ut i fra fornuft, scorte det å bli sittende og stirre på snøflakene ganske høyt. Uansett hadde det ringt på.

Denne gangen hadde Karlsås det samme forvridde uttrykket som før vi dro på hytta hans. En forskjell var det likevel: Han ble ikke stående i yttergangen. Blikket så ut til å feste seg ved den halvautentiske negermasken utenfor arbeidsrommet mitt., Munnen hans stabiliserte seg i et skjevt grin. Det mest iøynefallende med fyren var likevel at han var fullstendig nedsnødd . En liten vinterhvit forhøyning tok form på matta i det han rettet seg opp og dro fram en krøllete pakke han hadde holdt skjult bak ryggen.
- Nødrasjon, lød det, og jeg fikk lov å pakke opp. Jeg prøvde å neglisjere klunkelydene. Etter å ha lagt til side den gjennomsiktige plastposen, stod jeg med en helflaske godklukkende Ballantines i handa. Fremdeles drysset det fra jakka til Karlsås. Jeg følte meg som ytterkanten av en alkoholreklame.
- Nei, men jeg kan da ikke ta i mot...
- Klart du skal ta imot. Hvem var det som hjalp hvem å høgge ved? Og har du ikke hørt om jul. Takk for i år!
En kraftig lokalbyge forsvant ned i skoene mine etter at jeg hadde tatt Karlsås i hånda. Så var han vekk. Først da oppdaget jeg at det også var en pose med med  fru Karlsås’ hjemmelagde, hjemmerullede og  gressgrønne marsipan.
 
 
 
 
 
 

16.

Utvalget i tusenårsmiddager for en person har aldri vært og blir heller neppe aldri særlig rikt. Minikalkuner og småkalibrede fåreribber var det bare å se langt etter, og jeg så heller ingen grunn til å tømme lommeboka for å kunne sitte og pirke i min egen antilope eller alligator. Å være alene nyttårsnatta var slett ikke noe nederlag. Hvilke ambisjoner var det andre folk egentlig hadde? Å skåle hardere? Å danse tettere? Å føde seg til kjendis? Eller å flyte ut i et eller annet USSR-aktig opptog og smile til mennesker man aldri hadde sett og aldri siden kom til å se?

En skikkelig norsk biff burde gjøre seg. Men den tanken var jeg i hvert fall ikke alene om. Hokholt var blåst for biff og kunne ikke regne med å få noe inn den store fredagen heller. Det var også greit, for jeg har alltid satt minst like stor pris på lammekoteletter. Det siste var tydeligvis helt ut, og  jeg kunne velge og vrake. Truls hadde forresten ringt tre ganger og spurt om jeg ville være med han og Bønna og kanskje Nils inn til sentrum på natta. Den siste gangen hadde jeg gått med på å tenke på det. Det var greie gutter, men – og jeg vet det vil høres sært ut – men jeg følte på en måte en sterkere samhørighet med rotet på balkongen og den istykkerrevne sofaen. En slik natt ville jeg være med mine nærmeste.

Surkål er jo best til koteletter, men på vei opp Eiksmarkabakken skjønte jeg at det ble litt vel kjedelig. Derfor var jeg tilbake på Hokholt, lent over frysedisken med begge hendene famlende i frossen plast da middagsforberedelsene ble kraftig forstyrret.
- Så flott at Lara har begynt på matten igjen!
- Hu?!
Jeg hadde en mexicansk ferdigrett mellom fingrene. Da jeg fikk summet meg, kunne jeg skimte beltespennen og goretex-jakka til Lene Lodal gjennom frostrøyken. Eller Lene Linjal, alt etter som, men vi var vel voksne nå.  Jeg kjente jo absolutt henne, men kjente hun meg?

Lene var to år yngre enn meg, men som kaptein og toppscorer på damelaget til Bærum Basketballklubb i sju-åtte år  hørte hun til a-kjendisene på Eiksmarka-Østerås. I hvert fall om man holdt Stikka. Det var med en viss sans for balanse eller harmoni at Gud hadde utstyrt Lene med Østre Bærums skeiveste nese. For ellers var hun så suveren at det rett og slett ikke var måte på.  Riktignok var hun noen centimeter høyere enn snitthøyden for norske rekrutter, men når man så på en sommerkledt Lene i lett jogg mot bussen  eller sprettende rundt i Nadderudhallen, var det ikke godt å peke ut hvilken centimeter man ville ha vekk. Og i og med at hun skulle begynne på doktorgradsstudiet i kjemi i en alder av 27, var hun altså heller ikke dum. Selv om det kunne virke sånn. Det var ikke så vanskelig å venne seg til nesen, og da var hun i grunnen søt. Men skravla ville jeg aldri ha holdt ut.

- Ja, sa jeg. Jeg hadde ikke peiling, og tenkte heller ikke over at jeg ble stående med den rimete Mexicoposen.
- Ja det hender vi snakkes i kantina, eller på trikken og på bussen. Andre juledag tok vi begge samme trikk inn til byen og skulle på samme film! ”Grønne erter”. Har du sett den? Nei, men hva var det jeg skulle si, jeg bad faktisk Lara på nyttårsfest hjemme hos meg, og hun kommer! Det synes jeg er flott. Ja, du, jeg tenkte jo faktisk litt på deg også, nesten nabo og greier. Men det bruddet deres var ikke det litt tøft? Vi kan ikke ha noen greier, noe styr. Det skal jo være skikkelig fest. Fest til tusen, til to tusen, haha! Alle skal ha det bra. Kan du se noen  kalkun? Kanskje jeg kan be deg en annen gang. Ja også har jeg jo alt bedt gamletypen hennes. Det kan vel bli litt voldsomt, litt sånn ex-files, haha! Ja, han kjenner jeg fra før, ja jeg bad han før Lara.  Han er så rar, men han er egentlig immari okei, skjønner du. Du skal vel ikke være alene? Jeg tror sannelig fuglen har fløyet, jeg. Vi kan da ikke ha pinnekjøtt? Men ”Grønne erter”, den var virkelig dritbra!

Lene måtte både trekke pusten og grave lenger ned i dypet av boksen. Jeg stakk, og først da jeg var kommet forbi biblioteket oppdaget jeg at jeg fremdeles gikk og klemte posen mellom hendene. Det var irriterende for det var annen gang, og ferdigretten passet langt mindre til koteletter enn surkål.  Selv om det var minusgrader, merket jeg at innholdet hadde myknet. Jeg løsnet grepet,  men bare en snau time senere rev jeg posen opp for å la hver og en minimais pines i fresende fett. Det hadde ikke vært noe problem å svelge dem hele, men i stedet lot jeg kjever og tenner knuse samtlige minimaiskorn før de ble sendt til evig fordøyelse. Neste middag skulle være fredfull, andektig.

Surkål er jo et utmerket, norsk, tradisjonelt produkt tuftet på eldgammel konserveringsteknikk og alt det der. Og jeg tror surkålen har det godt i posen sin, innenfor den trygge pappen fra Nora eller Stabburet.  Men når man skal lage i stand et måltid på en slik merkedag, er det ikke til å unngå at man registrerer at tilbehøret ikke yter noen som helst motstand. Det hele blir for enkelt, i hvert fall når saksen er der den skal være. I utgangspunktet mener jeg kampen for føden må ses som en del av måltidet. Tenk deg at du har jagd en hjort ut for en skrent, smidd en krok av et eller annet beinstykke fra hodet, padlet til havs i snødrevet og dratt en torsk etter andre døgnet. Da blir sennepen og den omdiskuterte rødvinen fullstendig unødvendig for måltidet. Aggressiv løk-kutting, dristig krydring, røff fresing og direkte håndgemeng med lite brettevennlige juicekartonger er bare puslete overlevinger fra den gangen maten smakte liv. Og hvor langt er man ikke ute å kjøre når man i lettere koma slipper en blank pose ned i en kjele med varmtvann mens saksen ligger klar. Derfor var det heldig at jeg kom på de to strabasiøse turene opp Eiksmarkabakken alt før jeg skrudde på platen. Jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet, så ut av vinduet og ventet på at vannet skulle koke opp. Kotelettene var ferdige, men skulle få hvile noen minutter. Timingen var det slett ikke noe å si på – både kjøtt, poteter, surkål og tomater var koordinert med kongen (tenk om det hadde vært omvendt)-  men nå var det altså bare å vente.

 Utenfor var alt som før; vinduene lyste, og alle potteplantene var hjemme. Bilene stod og kjedet seg. Men der! Det stod jo en bil på plassen min! Laras bil stod på plassen min. Jeg skyndte meg å legge posen i og gikk tilbake til vinduet. Dersom hun hadde tenkt seg innom meg, burde hun være oppe lenge før surkålen var gjennomvarm. Det begynte å bruse borte fra komfyren, fra oppgangen hørte jeg ingenting. Bleiklia er jo et annet borettslag, men blokkrekka i Bleiklia gjør en sving slik at den innerste blokka blir liggende nesten ved siden av D-blokka i Eikstoppen. Der bodde Lise. I fjerde. Jeg kunne se bort. Det var som om det lyste litt ekstra fra det vinduet.

Kong Harald hadde fått et forsprang på en fire-fem setninger da jeg fikk satt meg til rette. Jeg ville gjerne at vi skulle være sammen om dette, og tygde litt fortere enn vanlig i starten. Det gikk ikke lang tid før vi var i rute. Mens jeg moste den andre poteten ned i sjyen, snakket Harald om den urolige stemningen rundt forrige tusenårsskifte. Så ringte det. I telefonen. Jeg kikket bort mot Bleiklia og skyndte meg å sjekke bilen før jeg løftet røret.

- Hei.
- E det matias?
- Ja.
- Du hakje ringt.
- Nei. Ikke du heller, nei det er ikke sant, du ringer jo nå.
Å denne forbanna dårlige samvittigheten! Jeg visste jo at Rannveig hadde vært sykmeldt og at det sikkert var mye som var tøft og alt det der, men betydde det at vi to behøvde å ha noe mer med hverandre å gjøre?
- E du aleine?
- Jao.
- Så trist.(Hun var så soft!)
- Neida det er da ikke så trist, Jeg sitter her med kongen og spiser koteletter og...
- Med kem?!
- Med Kong Harald. Altså på tv-en
- Har du hørt om Frøya?
- Jada. Jada. Det var hun med hammen og Loke og...og...Frøya?
- Kan du lån mæ en hammer?
- Det tror jeg sikkert, men helst til neste år.
- Javel. Da sier vi det. Godt nytt år!
Det siste kom hviskende som om hun ikke hadde mere krefter igjen i det hele tatt.
- Godt Nytt År, Rannveig!

Kongen eller jeg hadde kommet helt ut av det, og den siste koteletten hadde fått samme temperatur som meg selv. Vinen var derimot proper – nesten på linje med hyttearsenalet til Karlsås. Jeg lot majesteten snakke for seg selv og skålte forsiktig for telefonrøret som lå på. Kjøttet var forresten ikke ille det heller – småfett og slumrende. Noen skjærer vekk fettet på kotelettene eller leter opp nakne fettfrarøvete stykker – for ikke å snakke om de som også vil fjerne fettgenene til grisene. Det hele er alvorlig misforstått. Fett har sin egen smak, en helt særegen konsistens, en viss glinsende sjarm og en klar berettigelse. Nå og da er det også sunt. I konsistens og mildhet har fettet faktisk en del felles med fersken, men selvfølgelig mektigere, mer massiv. Alene blir det for mye, men i hjørnet av intelligent oppskårne biter, ellers dominert av mørt og godt pepret kjøtt er det tingen sin. Jeg kunne skjære kotelett. Full kontroll hadde jeg. I kveld. Hva vi hadde i vente visste ingen, og en fettreserve var ikke nødvendigvis det dummeste å ta med over bakkekammen.

Grepet rundt knivskaftet kunne likevel ha vært bedre. Trolig var det svetten – først kjente jeg den i panna, men det var selvfølgelig noe i håndflaten også. Gaffelarmen dirret. Jeg måtte sjekke kokeplaten en gang til, men det var ikke det. Tre timer var det igjen, og jeg var småskjelven og misfornøyd. Det gjorde meg selvfølgelig misfornøyd. På min egen sinnsro skulle jeg flyte over til den andre bredden og gå rolig, oppreist i land. Om dette var noe som skjedde da Rannveig ringte eller Lara ikke ringte, visste jeg ikke, men nå vibrerte tallerkenen også. Små ringer bredte seg i sjyen, og tomatbåten så ut til å være i stand til å kantre. Noen ganger pleide uroen bak i hodet å begynne med lyden av en flaske som ruller mot kanten av et bord. Det er en ubehagelig lyd. Nå var den der. Vinen var vel ikke blitt mindre velsmakende, men jeg drakk annerledes. Der skar jeg feil.

Jeg bestemte meg for å skru på  TVen igjen. Meningen var vel å zappe i vei fra kanal til kanal, men fra første sekund stirret jeg  rett inn i de blåsvarte pupillene til faren til Inga. Også sløyfen var blåsvart, og midt i mellom slo han til med et smil.
- Neida, sa faren til Inga før TV2 klippet til flybilder av Holmenkollen. Men jeg hadde jo sett intervjuer med han før, og det var ikke verdens største utfordring å gjette seg til spørsmålet foran.

Faren til Inga hadde kort og godt gjort rakettkarriere siden sist, og det gav en litt omdiskutert status. At Folkebevegelsen for raketter på Nyttårsaften hadde utspring i et svært lite folkelig miljø, ble raskt avslørt av middels iherdige journalister. Først ble det kjent at de som handlet gnistregn for folkegleden også var slike som kjøpte dyr til kongebarna. Men ideen ble født i en deprimert champagnebakrus etter at flaggseileren Kværner Innovation hadde tilbragt litt for mange uker bak hekken til svenskene i den prestisjefylte Whitbread-seilasen. Norge er så lite og stusslig at vi simpelthen er nødt til å være best.  Whitbread-seilasen var et nytt forsøk, men like etter sluttetappen var verden mørk og våt og uvennlig. Det spesialtrente mannskapet var knapt i stand til å knytte skolissene. Verst var det like vel for sponsorene som hadde måttet finne seg i å se de hardt investerte pengene sine piskes til hvitt skum, presses ut av kurs, spjæres, knekkes på midten og til slutt brytes ned til en passe ærefattig fjerdeplass. Like før hadde talskvinnen for den norske 2000-årskomiteen sagt at det ikke ville bruk penger på fyrverkeri under den store natta. Verden var ikke bare mørk, men svart.  Så fikk skipper Frostad igjen morild i øynene. Men nå var faren til Inga på skjermen igjen.
 - Ja, jeg vil stå fast på at dette vil være større enn noe som er fyrt opp i dette årtusenet. Hva man får til andre steder på jordkloden i natt, har vi ennå ikke oversikt over. Men vi blir trolig like store som Chicago og betydelig mer avansert, understreket han med enda et smil fra beredskapslageret. Oppmerksomheten ble likevel dratt mot den småtrippende, nikkende Telenor-fyren ved siden av. Teleselskapet var tungt inne, og verdens så langt største og mest digitaliserte fyrverkeri skulle naturlig nok ”tennes” fra satelitt. Avgjørende for dimensjonene på prosjektet var likevel bruken av Holmenkollbakken som fyrtårn. De rimelig godt bedmidlete som bodde i åsen nedenfor, så ikke noe i veien for å definere festfyrverkeriet som sitt eget private og definerte derfor folkeaksjonen som et klart godt formål. Også TV2 var direkte involvert med en aksjepost på 15 prosent, mens NRK så ut til å  pendle mest mellom Karl Johan og Røst. Jeg skrudde ned lyden og gikk ut på balkongen. bort til vinduet. Nå kunne jeg høre musikken fra Bleiklia. Hva med Lara? Danset hun? Drakk hun? Stod Gunnar og finregnet på promillen hennes?  Hva skulle hun gjøre når klokka slo tolv? Ville hun nøye seg med en nyttårsklem? Ville hun dra hjem til seg selv etterpå? Nå ble det blinket med lysene. Hva ville de gjøre om det virkelig gikk galt? Hva gjorde Lara om lyset gikk?

Jeg gikk inn fra balkongen og hentet fram lommelykta, to stearinlyspakker, en skipssekk med ulltepper, primus, batteridrevet radio,  ekstra batterier og feltproviant. Så tømte jeg vinglasset og tok personsøkeren med. Hodelykt var bedre enn stavlykt. Hvorfor ikke begge? Resten var i kjelleren. Klokka var kvart over elleve. Nå kunne det bare skje. Nå kunne det gjerne skje. Blinking med lys må være irriterende for alle andre enn de som gjør det selv. Likevel foretrakk jeg å bli sittende med det siste rødvinsglasset og se de på to vinduene i Bleiklia. Heller ikke mens sekundviseren på armbåndsuret  gikk inn i den siste høytidelige runden, valgte jeg å vende tilbake til TVen. Men jeg skrudde på lommeradioen, vel vitende om at signalene plutselig kunne utebli etter nedtellingen på TV. Der! Det siste kvarteret hadde blinkingen opphørt og lyspærene til familien Lodal hadde strålt uhemmet ut i desembernatten. Nå ble det helt svart.

 Et øyeblikk kjente jeg hjertet gjøre et stopp.

Så kom lysene på igjen og jeg hørte hylene, ropene og latteren som om det hele skulle gå for seg på min egen balkong. Også den skurrete radiolyden var preget av oppjagede, halvberusete reporterstemmer og hysteriske hyl. På badet var det lys. Komfyruret gikk som før og hadde til og med overlevd hele ti minutter av moderne tid. ”Happy New Year!” lyste over PC-en, og det så ut til å lyse i alle de andre leilighetene også. Hos Lodals blinket det i begge vinduene. Så ble det mørkt i stua, men det kunne virke som om musikken ble skrudd ytterligere opp.  Jeg fant julewhiskeyen fra Karlsås.

Da jeg satte meg ved TVen igjen, regnet jeg med at det måtte være litt igjen av tidenes fyrverkeri. Man kunne ikke utelukke at det ville noteres som Europas største.  Pussig nok var faren til Inga der fremdeles. Jeg skrudde opp lyden. Mannen stod klemt inn mot en hvit murvegg som måtte være selve Holmenkollbakken. Nå var det ikke noe smil å se, og den kraftige kontrasten mellom det hummerrøde ansiktet og den hvite murflaten kan ha vært årsaken til at TV-teamet valgte å gå så tett på. Bortforklaringene ble presset fram støtvis, svett, sammenknept. De jobbet med saken. Gjorde alt i sin makt. Det var en ny styringspult fra Vancouver som måtte ha blitt sjalta ut Nei, det ville ikke ha vært riktig å sette igang før klokka slo. For hvert sekund han fikk stå og snakke og svette uten at det var noe mer festlig sprakende å rette kamerane mot på hvelvingen over. For hver famlende setning, ble fiaskoen mer fullkommen, og derfor slapp ikke faren til Inga fri. Situasjonen hadde selvfølgelig vært en helt annen dersom Rikshospitalet også hadde blitt mørklagt  - eller slottet eller Pentagon. Men det skjedde ikke, og moren til Nyttårsbarnet hadde visstnok bedt TV2 dra langt pokkerivold. Så faren til Inga fikk prate i fred og gjennomførte en forestilling som til fulle erstattet kongetalen og som etter min vurdering må regnes for aftenens høydepunkt. Med tilløp til takknemlighet skrudde jeg av  TV-en, slukket lyset og bestemte meg for å runde av med en siste whiskey , med tente nødlys og en siste overvåking av festen der ute.

Rett etter at jeg hadde tent det ene stearinlyset, ble jeg oppmerksom på at det også lyste svakt, gult fra beredskapshaugen ved døra. Personsøkeren fra Thelle varslet med vibrasjoner, og disse hadde jeg selvfølgelig  ikke hadde fått med meg mens jeg  så på TV eller sjekket strømmen på badet.  Men lyset fra displayet på siden var sterkt nok.. Teksten stod i mørkeblått: ”Ring Frøya”. Også telefonnummeret kom med, men det var også alt. Et lite sekund så jeg Rannveig Hansen for meg i rød hårprakt og med ettersittende brynje. Så studerte jeg Thelle-pennen en gang til. Den kunne vel ikke være spesielt moderne lenger. Ved siden av whiskeyglasset stod et høyt glass med vann. Jeg slapp pennen oppi og holdt den under noen sekunder. Da jeg tok den opp, var den selvfølgelig dryppende våt. Både meldingen og lyset var vekk og ble vekk. Pennevarsleren  til spesialkonsulent Arne Thelle hadde ikke tålt overgangen til år 2000.

Helt alene om en slik skjebne var den ikke. Mest oppsikt vakte sammenbruddet i VG. I over et år  hadde avisa vært den som bar fram den sterkeste kritikken mot norske myndigheters dårlige 2000- forberedelser. Hver dag hadde man telt ned til tusenårsskiftet, og alle visste at VG skulle begynne sitt nye millenium med rykende fersk førstedagsavis full av fest og fiasko. Den største fiaskoen stod VG for – iallfall skrev Dagbladet det på sin førsteside som var å se på gata fra ett-tida om formiddagen. Først på samme tid dag to var VG ute. Noen lot seg sjarmere og andre ikke av måten Norges største avis hentet seg inn på. ”Svarte!” stod det hvitt på svart over framsiden. Tittelen ble lagt over et nattebilde av Gauldals-bygda Reitstøa , som var mørklagt mellom midnatt og klokka 03.05. Ellers kom ikke Sognsvannsbanen i drift igjen før i åttetida. Vi kan også ta med at samtlige av sløyemaskinene til Baader sluttet å virke slik at både disponenter, skoleungdom, asylsøkere og russiske kvinner med midlertidig oppholdstillatelse måtte trå til for å opprettholde den norske lakseeksporten. Vi kan også nevne     synthen til De Lillos, vekkerklokka til statsministeren og et Dash 8-fly som ble stående på flyplassen ved Sandane og trolig står der ennå.  Men for pessimistene var tusenårsnatta i det store og hele en nedtur. Bare lite troverdige notiser fra India, Nigeria, Sao Paulo og Midtvesten kunne fortelle om sammenbrudd som var noe å snakke om. Når det er sagt, skal vi ikke utelukke at skjebnen til verdens flotteste fyrverkeri fikk seg noen linjer i både Bombay og Minnesota. Selv sloknet jeg i tretida, men stod opp samme dag.
 
 
 
 
 
 

17.

Tredje årtusen begynte med at bilen til Lara fremdels stod parkert på den gamle plassen. Jeg gikk ned en kort tur i 11-tida. Smurfen som hang fra hanskerommet og den evige SAS-pennen fjernet det som måtte være av tvil. Bilen burde sikkert ha vært støvsugd, men jeg ville ikke bli stående og fortsatte ut på Eiksveien. Etter et par hundre meter fram og tilbake på fortauet, var jeg på vei inn igjen, passerte bilen på førersiden, men ofret knapt et skråblikk. Selvfølgelig hadde hun drukket, tatt taxi hjem og kom for å hente bilen senere. Helt selvfølgelig ikke hadde hun blitt over i Bleiklia. Aller mest selvfølgelig hadde ikke jeg noe med det. Hun måtte i det minste skjønne at det var fullstendig feil å bli med Gunnar hjem? Man kan ikke begynne et nytt årtusen med to lange steg bakover. Kanskje var de ustøe også.

Jeg låste meg inn og kokte vann til en kopp te. Årets første. Alt på denne dagen ble historisk inntil det kjedsommelige. Tusenårets første tur, første tissing, første telefon, første oppvask, første solgløtt, første fugl på brettet, første dødsbudskap.

Karlsås ble funnet i boden litt på  halv to nyttårsnatta. Fru Karlsås fortalte at han hadde gått ned ca. kvart på ett, og dødsfallet ble siden tidfestet til klokka ett. Karlsås satt med ryggen mot bodveggen, og den ene teppestabelen hadde veltet over beina hans. I følge fru Karlsås hadde det ikke virket som om han hadde prøvd å dra ut aggregatet alene eller overanstrengt seg på annen måte. Det var en svært rolig enke som stod i gangen og fortalte om hendelsen. Jeg visste ikke at jeg kjente henne før nå. Ansiktet pleide å minne meg om en brukt tepose som stod på et bord og gradvis tørket inn. Nå levde det og struttet litt på sitt vis. Hun så rett på meg.
- Jeg tror tida hans var ute.

De nærmeste dagene skulle det komme fram at herr og fru Karlsås delte skjebne med svært mange. Denne fullstendig uventede bølgen skapte betydelig bry for både legevakta, begravelsesbyråene, prestene, kirkegårdene og til og med for Aftenposten. Trolig var det flere mennesker enn maskiner som gikk ut på dato 1. Januar 2000. Kjensgjerningen skapte en del rare og til dels upassende spekulasjoner på leserbrevsidene. Men egentlig var det vel ikke så rart.

Mine egne reaksjoner på naboen som døde, var sorg, orden, glede  - og forbauselse over mine egne reaksjoner. Mest interesse vekker sikkert reaksjon to og tre, men jeg vil understreke at sorgen var ekte og varig. Jeg hadde virkelig mistet noen. Det var et hull etter Karlsås. Alle krøllete sneiper møtte føle seg forlatt på en slik dag, og tidvis følte jeg meg som en av dem. Jeg la meg til rette i sofaen og stirret i taket der fremmede føtter tasset frem og tilbake i ett sett. Men etter et kvarters tid spratt jeg plutselig opp og var på kjøkkenet. Brødskuffen ble ekspedert. Etter en siste omgang med klorin, stiftet jeg fast noe julegavepapir i bånn. Oppvaskkummen og hele benken ble konfrontert med den siste stålulldotten. Alt avis- og reklamemateriale fra Gutenbergs årtusen ble samlet i en ny pappkartong. Og jeg skiftet på begge sengene. Mens jeg gikk over badekaret, tok jeg meg selv i å plystre.

Det er lettere å forstå det nå. I og med at Karlsås var død, var det ikke til å komme bort fra at han også hadde levd. Han hadde vært noe, og jeg var blitt glad i fyren. Det gikk også opp for meg at jeg, Matias Meand, hadde rukket å være en del av dette levde livet. Men det var noe annet også, litt mere å stusse på kanskje: Tiden til Karlsås var ute. Min var ikke det. Dersom det var en mening, så var det meningen at jeg skulle ta en ny tørn.

Dag to våknet jeg til en god og mild og aldri så lite energisk sorg. Skiene var gjort klar om kvelden. Nesten uanfektet passerte jeg Lara-Golfen med en meters avstand, og ti minutter senere jaget jeg innover mot Triungsvann med nye vanter og et lite lag blått på midten. Det hendte jeg lo til trærne, men hva var vel galt med det? Særlig mange andre var det ikke å le til. Nåletrærne smilte grønt tilbake, og kanskje til og med noen smålo, for her og der ristet de av seg snødryss som dalte gjennom det skarpe sollyset. Verden var glitrende og enkel. Karlsås var død. Jeg gikk på ski. Snøen var ny, og det 20. århundre var ikke bare gammelt, men vekke.

 Lineær tid har ikke så rent lite til felles med et skispor som strekker seg innover Bærumsmarka.  Du sikter deg gjerne inn på et tre, et skogholt, en bakketopp, en sving eller et skilt som neste mål. Men så er du alt forbi – i hvert fall om du er i siget. Jeg var i siget, og det var ingen grunn til å stoppe ved Triungsvann. På et eller annet tidspunkt hadde jeg beveget meg inn i Krokskogen, og på et litt senere tidspunkt fikk motbakkene slike dimensjoner, at det omtalte siget forsvant inn mellom granleggene eller sêg ned i bekken eller muligens snudde. Kanske hadde det vesle laget med festesmurning tatt samme veien, mens motbakkene bare vokste og vokste. Men samtidig begynte jeg å kjenne lukta av bjørkeved og til og med av beis. Kampen! Brunmørk og evig og endatil åpen. Dette var veis ende. Helt i fred og ved vinduet kunne jeg sitte med nyere tids første solbærtoddy. Den var så varm at jeg bare fikk i meg dråper av gangen. Jeg holdt begeret i begge hender.  Sola utenfor nådde ikke fram til de spredte små grantrærne. De drysset ikke heller, men lot snøen presse grenene ned. En liten klynge rett utenfor var helt neddynget og omgjort til en utydelig gråhvit form. Jeg satte begeret fra meg. Nå gråt jeg.
 
 
 
 
 
 

18.

Hverken vinterlyset eller jeg hadde noe særlig mer å gi da jeg kom hjem og dro skiene ned i boden. Etter to døgn, hvorav de siste fem timene på ski, var jeg temmelig likegyldig til det som måtte være av feilparkerte biler utenfor blokka. God og sliten så jeg rett og slett fram til å legge meg. Jeg hadde ikke lagd noen forsetter, men hvis jeg nå likevel lagde ett om å legge meg tidlig, var jeg godt i gang. Etter Dagsrevyen vasket jeg opp og pusset tenner og trakk i pysj. Så brukte jeg litt tid på prøve å finne ut av hvor jeg egentlig hadde gjort av det jeg ryddet dagen før, men litt over halv ti var jeg i seng.

Jeg er ikke sikker på om jeg hadde sovnet da jeg hørte det. Bip. Men det var ikke bare det. Det var flere bip. Kanskje 20, kanskje 30 til dels tette og iltre bip. Og det var Laras.

Det var Laras! Omveien om stuevinduet var fullstendig overflødig. Det kan ikke ha dreid seg om mer enn sekunder før jeg var nede. Lara stod i snøen og pekte intenst på framdøra med den svarte, lille boksen. Fytterakkern så kaldt det var.
- Har du festet til nå?
Jeg prøvde å innlede litt kjekt. Lara var inne i et nytt bip og hadde ikke konsentrasjon til overs for meg. Hun stirret intenst på låsen mens jeg stoppet opp ved bakdøra.
- Nei, faktisk ikke bip. Jeg skulle bare hente bilen, og så stakk jeg oppom Lise. Nå bip står jeg her. Som en idiot bip bip.
- Og har du sovet til nå?
Plutselig var Lara lattermild, og hun så på meg! Hvis hun var en idiot, så hadde hun selskap! Det var utvilsomt århundrets kaldeste natt, og jeg stod og hutret ute i mellomblå badekåpe og fatterns gamle skinntøfler.
- Neida, sa jeg uten at det svaret nødvendigvis gjorde meg så mye smartere. Det skulle bli verre.
- Hvordan kom du deg hjem på Nyttårsaften da?
 - Taxi! Det er sånne biler der sjåførene er edru, men til gjengjeld får penger for å kjøre rundt.
- Ja du kunne sikkert spleise med Gunnar. Han bor vel...
Nå snudde hun seg virkelig mot meg. Reaksjonen ble forsterket ved at bip-nøkkelen ble lagt på taket. Hun virket noe skarp, og jeg hadde ikke lyst til å fullføre setningen. Hvor Gunnar bodde nå, var slett ikke slikt jeg burde gå rundt og vite. Det dalte et par enslige og naturstridige frostfnugg ned fra stjernehimmelen.
- Jeg tror Gunnar har influensa eller noe slikt. Han kunne i hvert fall ikke komme.
Det ble en pause igjen, og jeg prøvde å se hvor det var blitt av fnugget i snøen. Kvelden var sjeldent stille. Så skjerpet jeg meg.
- Hvis det ikke rett og slett er kulda, så er det sikkert et par mikrochipser i lås-systemet ditt. Det er ikke umulig at de ble sjaltet ut i går.
Lara svarte med et blikk som kunne tolkes på tusen vis, men som jeg tror hun ble også ble litt imponert. Boksen forsvant i lomma.
- Jeg har ståltråd og skrutrekker, prøvde jeg å følge opp.
- Og jeg har alarm. Fan, jeg har jo ikke penger heller! Har du penger på deg?
Jeg vet ikke om hun fikk med seg at jeg ristet på hodet. Hun bare så ned på de bare leggene mine og begynte nesten å le, men tok det i seg. Også Lara frøs. Hun var fortvilet. Men hva med meg? Hvorfor stod jeg her egentlig? Jeg stod jo her og Lara stod der og hutret. Det var jo opplagt.”Bli med opp litt” burde bare gli over tungen. ”Ta deg en te, mens jeg finner Visa-kortet”. Alle vendingene lå på lager, blankpusset og klare til bruk. Jeg ville, ville, ville! Men kunne ingenting. Så nær hun var! Det kom en bil i bakken. To røde lys ble synlige på bakketoppen og forsvant. Pusten til Lara ble en sky som steg sakte mot de rimfrosne greinene og stjernene. Det gikk et år.  Lara, det er du som må.... Enda to ganger pustet hun.
- Har du gløgg?
- Ja, løy jeg. Akkurat der var jeg oppegående. På et halvt sekund memorerte jeg den øverste hylla i kjøkkenskapet uten å finne verken gløgg eller mandler, etablerte et alternativ som måtte være fullgodt og fant en liten løgn forsvarlig med tanke på hvor umennesklig kaldt det tross alt var. Det gikk.

Hun merket seg den nye telefonen. Jeg sa ingenting og gikk rett på kjøkkenet. Da jeg ryddet i brødskuffen, hadde jeg funnet en liten pose brunt sukker. Nå hadde jeg alt. Kaffen og kremen var ferdig på likt. Lara lot meg styre på, mens hun gav seg selv en omvisning i gammelt og nytt i kjente trakter.
- Er du blitt ryddig, Matias?
Jeg holdt kjeft og plukket fram to forhenværende sennepsglass som kunne egne seg. De var sikkert kjøpt av Lara, som sukkeret var.
- Har du kubbelyset ennå?!
- Jao, ropte jeg. Tiden hadde da slett ikke stått stille siden hun dro. Det kunne hun bare tro! Whiskeyen fra Karlsås hadde forvillet seg inn i kjøleskapet. To høytidelige centimeter ble fordelt på hver av de to glassene. Jeg bare ventet på at hun skulle spørre etter yucca-palmen, men det var helt stille fram til jeg bar inn kveldens lille overraskelse.

Jeg var sikker på at hun fremdeles gikk rundt og snudde på lysestaker og telte planter. Derfor gjorde jeg et slags lite hopp da jeg så henne, og det var nærmest flaks at jeg ikke sølte. I sofaen, fullstendig inntullet i det største ullteppet fra bunken satt hun, og var fremdeles kveldens store overraskelse.
- Smart gløgg, kom det lavt, og så var det stille ganske lenge.

Rett etter tillaging er Irish Coffe svart og hvit og litt brun på toppen. Om brennevinet legger seg lavt eller høyt i den varme kaffen, vet jeg ikke, men øverst flyter i hvert fall den kjølige kremen.  Men i det samme man løfter glasset til munnen begynner bestanddeler, temperatur og farge å blande seg slik at det man drikker egentlig er noe helt annet enn det man bar på eller så på. Sammenligningen har sine begrensninger, men den laraen som nå hadde krøllet seg opp i sofaen, var en helt annen enn den som hadde banket av seg snøen i gangen eller for den saks skyld stod utenfor og bannet over det 20. århundres dørlåser. Men det skjedde ubetinget også noe med den andre bestanddelen i rommet eller situasjonen, altså med meg. Salig var synet av Lara i krisens ullteppe. Det skulle jeg kunne leve på noen uker, og måtte jeg ikke da være fornøyd alt? Samtidig var hun så solid innsurret i det sjakkmønstrede beige/brune teppet at hun umulig kunne tenke seg ut igjen på lenge, lenge. Ullsammensuriet fikk meg til å stresse ned. Jeg satte meg til rette i stolen og nøt Matias Meands første Irish Coffe uansett århundre i ro og fred. Ullberget over var på samme måte hans første og siste kvinne. Det var jo henne jeg egentlig nøt.

Hun tømte glasset. Jeg stusset litt. Akkurat satt meg til rette hadde jeg, men jeg reiste meg for å lage i stand et nytt. Da jeg kom tilbake satt hun i akkurat den samme stillingen men på en eller annen måte var det store kubbelyset kommet opp på bordet. Det var tent, men det kunne ikke være mange minuttene igjen. Lara tok en liten sip. Så satte hun glasset ned og så på meg.
- Vil du ha dette århundret da?
- Jeg tror det, svarte jeg. Spørsmålet var ikke riktig Lara, men svaret som skulle komme, var ikke helt meg heller.
- Hvorfor det?
- Fordi jeg har fått det.
Jeg hadde tenkt å si mye mer. Det var jo anledningen til å gå inn på alt jeg hadde tenkt og opplevd det siste året. Thelle. Rannveig. Nei, ikke Rannveig, men i hvert fall Hjertelaget. Karlsås. Sjansen til å vise at jeg hadde vokst, at jeg hadde skjønt noe som jeg kanskje ikke skjønte før. Men det kom ikke noe mer. Hadde jeg ikke skjønt noe? Helt stille ble det – og nesten mørkt.

- Nei, det er jo ikke alle som har fått det.
Lara sa heller ikke mer. Nå var det virkelig stille. Kubbelyset holdt på å dø. Jeg tror vi satt og fulgte med og pustet begge to. Den tynne veken hadde ikke lenge igjen, men likevel gikk det en liten evighet. En natterangler eller skiftarbeider parkerte utenfor.Telyset ved siden av kubben slukket. De første sekundene etter et stearinlys har slukket, sitter det igjen en gulhvit glo som holder ut og holder ut enda noen sekunder. Samme gløden levde i øynene til Lara nå. Hun var virkelige hjemme. Lyset gav seg slett ikke, men jeg torde ikke tenke på å blåse ut. Forrige gang Lara satt i den sofaen, var øynene mørke hull. Nå åpnet hun munnen.

Den første halvtimen Lara snakket, sa jeg ingenting. Det var jo min historie, hvorfor skulle jeg si noe? Selvfølgelig var det ikke min historie, men likevel. Etter hvert kunne jeg smette inn små kommentarer, innspill, fortellinger som ble fortsettelser av hennes og tilbake igjen. Altså slik at hun fortalte noe som ble en naturlig forlengelse av det jeg hadde sagt. Det ble vanskelig å holde dem fra hverandre. Det var som om hun var Ole, jeg Dole og hun Doffen igjen. Og jeg skal ikke legge skjul på at det hele var intenst, selv om setningene gled ganske stille av gårde. Jeg fikk en merkelig følelse av at lyset ville fortsette å brenne så lenge vi holdt det gående. Det skulle ikke forundre meg om hun følte det samme.

Så vi holdt det gående. Det har sikkert hendt at en person har fulgt et kronglete elveleie i timer eller kanskje i dagevis før han eller hun oppdager at det går en annen nedover på den andre siden. Eller kanskje vi til og med var to elver som hadde fulgt det samme leiet uten å vite om hverandre. Hvis vi virkelig var to elver, slo det meg at det var jeg som endte opp som bielven. Men jeg følte meg da som alt annen enn en elv! Jeg svevde fem centimeter over stolputen,  og det var på ingen måte ubehagelig. Gjorde Lara gjorde det samme? Det siste greide jeg ikke finne ut av på grunn av teppet. Nå var det i grunnen stille. Litt for stille. Jeg merket at jeg dalte et par centimeter samtidig som jeg unngikk å se på klokka. Heldigvis er kvinner noen ganger ganske okay.

- Skal vi legge oss?
Jeg nikket. Umiddelbart bestemte jeg meg for å la sengene stå, men i det hun passerte soveromsdøra på vei til badet og sin gamle lilla tannbørste, snudde hun seg.
- Det holder sikker med fem centimeter.
Det er unødvendig å opplyse at det som måtte være av glipende centimeter etter hvert ble minimalt og  i grunnen uvedkommende for resten av natten. Men jeg vil understreke at det fremdeles var ordene som førte an, varme, dunhårete vendinger som smøg seg prøvende inntil langstrakte, men halvferdige setninger. Slik føyde de seg nesten umerkelig sammen til nye fortellinger. Det nærmet seg en bok, og jeg tror jeg var selve sidene som begrenset flaten og som la lette strøk med hvitt rundt de mørke konturene som Lara førte med seg. Men det kan ha vært omvendt. Kanskje kan vi si at jeg var de mørke partiene av årringene og Lara de lyse, men like gjerne at vi hver for oss var rasteret i bildet og formene, vrangsiden og den andre vrangsiden, ute og hele tiden inne. Dersom jeg var kaffen og Lara kremen, ville det være umulig for den ene å oppleve den andre før vi fløt sammen til helt nye smaker. Berusende. En tone var det jeg var, med kjente og ukjente veier i Laras varme, runde fløytetre.

Nå var ikke ordene der lenger. Munnen jeg hadde var bare Laras. Likevel fortsatte fortellingene. Halsen hennes luktet av mose og muggent bomullstelt. Og sola var der og fylte teltduken over meg. Morgen var det, men tidlig morgen, og jeg ville bare ligge der i det bomullshvite lyset og kroe meg inn mot den sterke, trygge mannskroppen i soveposen ved siden av. Men den var ikke der! Tom og kald var soveposen, og jeg var alene med skogen og insektene og de store, gråsvarte fuglene. Harde, uvennlige røtter presset seg opp fra bakken. Umulig var det å bli liggende slik. Men enda mer umulig å gå. Så hørte jeg det. Svisj. En gang til. Svisj. Og deretter knatrelyden fra fluesnella. Soveposen til faderen var likevel ikke riktig kald. Jeg krøp helt inn, men med ansiktet mot den solfulle, duftende duken. Svisj. Svisjsvisj. Svisjsvisjsvisj. Lukten av mugg ble smak av salt.

Stille, våte tårer fra langt bortenfor ord og eventyr. Gråten til Lara var ikke noe jeg kunne gjøre noe med. Den varte ved. Den ville vare. Jeg holdt rundt henne, men vi var ikke ett. Stille, stille rant Lara over breddene. Et slumrende orkester var på vei hos meg og våknet litt etter litt under marsjen. Det var et velkjent, fælslig spill, men det var ikke bare det. De stoppet ikke å gå, alt kom bare nærmere, sterkere, sprengende. Big bang. Som en skapelse var det, en intens spenning som bygde seg opp, noe som bare måtte få et utløp. Og ikke bare smerte og irritasjon, men også en bølgende varme, visshet, kraft, angst, men lykke. Jeg var veldig nær noe. Det kunne ikke være plass til mer. Noe måtte ut, noe måtte vrenges, for innenfor kunne det ikke gå mer. ”JEG ER GRAVID!!” Et rop var det, et uhemmet brøl. Samtidig noe spjærende, skarpt, gjallende. Ikke en lyd på leppene. Ikke en sjel som begynte å bevege seg på gulvet over. Det var fred på Eikstoppen. Jeg kunne høre min egen pust og mørket rundt,  jeg merket kneet til Lara gli langs lakenet. Hun så på meg, virket lettet. Det demrer så vidt for meg at hun hadde et mer bekymret uttrykk like før.

Nå reiste hun seg opp og gikk mot badet. Samtidig formet jeg disse ordene inne i meg: ”Hun reiser seg og går på badet.” Men jeg kunne ikke nøye meg med det Jeg var også nødt til å fange inn selvfølgeligheten og det samtidig litt sørgmodige i bevegelsene, de flytende, blå konturene rundt de trygge, sterke hoftene Og selv om jeg ikke ble med inn, ante jeg hvordan veggflisene ble rundere i kantene og hvordan sykehuslyset over speilet rødmet aldri så lite. Kanskje speilet også. Lara bøyde seg fram,  møtte nøttetjernblikket  og ble stående en god stund. Der jeg lå, hadde jeg allerede skildret engelen på den gamle plassen sin og hvordan Lara nesten umerkelig smøg seg på plass under dyna , da det gikk opp for meg at hun i stedet hadde forsvunnet ut i stua.

 Nå greide jeg ikke bli liggende lenger. Først ble jeg stående i døra som en annen kikker. Hun stod ved stuevinduet. Stummende mørkt var det, men et tynt lag med lys hadde fulgt med Lara ut fra badet. Over de runde skuldrene og ryggen og rundt den vennlige baken lå et florlett, blåhvitt skjær.
- Kom, sa hun plutselig – nesten uhørlig og uten å snu seg. Det var i grunnen  noe lignende jeg selv hadde prøvd å få til å si, men nå lystret jeg.  Hun var ennå varm. Jeg var ikke tøffere enn at jeg nølte litt før jeg la armen rundt. Da så jeg det også. Oslo-natta spraket. Den eksploderte. Det regnet lys. Det rant farger. Holmenkollåsen var i ferd med å forlate denne verden. Jeg kikket bort på kjøkkenklokka. 04.15.01 gikk Norges heftigste og helt sikkert verdenshistoriens seineste tusenårsraketter til værs.

Jeg hadde smått om senn begynt å venne meg til synet da Holmenkollbakken forsvant i en veldig ildsprut, en kjemperakett, som ikke så ut til å stoppe å stige, men bare fortsatte å sende ut fargerike ildspruter i øst og vest. Det måtte være ”Røketten”! ”Røketten” kunne ikke regnes som ordinært fyrverkeri, men var regelrett en festgalakse. Drit dyr var den også.  Nå fylte den hele himmelen. Nå forsvant jorda. Jeg skottet til venstre og så hvordan det også sprutet og spraket i de blanke øynene til Lara. Så dalte den. Finalen. Hele den uvanlig dyre og grovt forsinkete  galaksen datt ned bak åskammen, hvis den ikke fordelte levningene sine nettopp i hagene nedenfor Kollen. Skibakken stod alene igjen som en brukt fyrstikk. Borte fra Lijordet hørte jeg trikken, selv om det slett ikke skulle være noen trikk på et slikt tidspunkt.

Lara vendte seg mot meg.
- Tror du det var meningen?
Det er vanskelig å skrive om disse få sekundene. Da jeg så inn i øynene til Lara, var det ingen som helst tvil. Det regnet fremdeles gnister. I en jevn strøm dalte de ned og ble borte under nedre øyelokk mens nye raketter kom til og lot iris fortsette å funkle. Langt inne i pupillene eksploderte små soler. Det krevde sitt å følge med på alt, men samtidig var jeg også i stand til å registrere en undring eller nesten til og med forvirring i blikket hennes. Og jeg tror også jeg husker svaret hun fikk.
- Det er ikke godt å vite hva som er meningen.
- Men det var fint...
Hun så på meg. Ennå hadde hun ikke mistet varmen.
- Ja.
 
 
 
 

Romanen er lagt ut på Vestads vevstad 15. desember 2000 med løyve frå forfattaren.